Oppsummering av målene jeg satte meg, samt noen nye:
Iløpet av de siste 2-3 månedene spiste jeg så mye pinnekjøtt at jeg kom ut av tellingen. Jeg tror antallet er rundt 12-13 ganger, men det kan være noe høyere. Mistet tellingen.
Jeg kan fornøyd konstantere at det smakte like godt hver eneste gang. Unntatt den gangen på julebordet hvor det kom i retur. Way too much info, I know.
Jeg rakk julegavehandelen, men hadde som mål å gi en hjemmelaget gave til søsknene og foreldrene mine i tillegg til den kjøpte gaven, det fikk jeg faktisk ikke tid til...
Jeg er IKKE ferdig innflyttet. Det er fremdeles pappesker på soverommet mitt. MEN, jeg har tellekant i skapet ;)
Jeg er godt i gang med å lære meg Rubiks Kube. Jeg sliter med det siste laget, men de to første går veldig greit. Det er altså 3x3 utgaven jeg krangler med, så tror jeg skal kaste meg over 2x2en, som jeg tror jeg har dreisen på, bare sånn at jeg kan møte det nye året vel vitende om at jeg fikk til èn av de ;) Dessuten trøster jeg meg med at det er lettest å lære det når man er mellom 10 og 20 år. Jeg er jo faktisk 10 PLUSS 20 år :P
Ønskelisten slo an! Jeg fikk boken av Stephen Hawking som jeg har ønsket meg i flere år. Dessuten fikk jeg ostehøvelen jeg sårt trengte, og masse annet fint :D
Nå over til ting jeg skal få gjort iløpet av 2013:
- Blogge litt oftere.
- Ha mer kvalitetstid med ungene.
- Trene fast minst en gang i uka.
- Bli kvitt 10 kilo.
- Bli kvitt pappeskene på soverommet (ja, jeg forsøker en gang til...)
- Løse 3x3 Rubiks kube.
- Bli ferdig med veggmaleriklokken min.
- Få de to palmene mine levende gjennom nok et år.
- Dra på hytten på fjellet.
- Kanskje feire jul i utlandet?
- Være mer med venner.
- Gjøre ting som gjør meg lykkelig. Lykkelig er forresten en oppgradering fra glad ;)
- Lage veggmaleriet jeg har lyst på i gangen.
- Skru opp kleshenger på veggen til kidsa.
- Lage bokhyllehjørne i spisekroken.
Og apropos veggmaleriet i gangen: Det skal være svarte silhuetter på hvit bakgrunn, men er litt usikker på om jeg skal lage en by, figurene fra Påskeøya, Stonehenge, landskap eller hva.... Gode idèer mottas med takk :D
lørdag 29. desember 2012
torsdag 6. desember 2012
Bilskillz!
Er halvveis i en interessant uke hvor jeg har stiftet nærmere bekjentskap med bilen min.
Sentrallås er et ukjent begrep i min verden; jeg har en eldre Toyota Corolla stasjonsvogn. Men jeg er fryktelig glad det er en stasjonsvogn, ellers hadde det blitt ekstra utfordrende da jeg i starten av uken ikke fikk låst opp verken førerdøren eller passasjerdøren. Måtte inn via bagasjerommet.
Japp, låstiner er kjøpt inn og problemet er løst. For denne gang ;)
En annen utfordring: Frost. Skraping av samtlige ruter, både innvendig og utvendig.
Løsning: En pyttepytteliten gløtt på vinduet natten over, og jeg kom ut til en krystallklar bil morgenen etter :D En oppdagelse jeg virkelig liker!
Nå gjenstår bare å fikse viftereima... Problem er lokalisert, må utstyre meg med skiftenøkkel og hansker som tåler møkk. Vet ikke om fiskepuddingmusklene mine klarer jobben, men bare en måte å finne det ut.
Jeg har forresten fått pakkekalender av verdens beste bestevenninne! :D Men minsten er litt sjalu da. Spesielt i dag. Jeg fikk en hel sjokolade i min, han fikk bare en bil i sin. Dessuten prøvde han seg med at han ville ha kalendergave ETTER barnehagen også, ikke bare før... Sneaky!
So long, nå er det middagstid :) Latmannsvariant i dag, mer avansert i helgen. (JA! Snart helg!)
Sentrallås er et ukjent begrep i min verden; jeg har en eldre Toyota Corolla stasjonsvogn. Men jeg er fryktelig glad det er en stasjonsvogn, ellers hadde det blitt ekstra utfordrende da jeg i starten av uken ikke fikk låst opp verken førerdøren eller passasjerdøren. Måtte inn via bagasjerommet.
Japp, låstiner er kjøpt inn og problemet er løst. For denne gang ;)
En annen utfordring: Frost. Skraping av samtlige ruter, både innvendig og utvendig.
Løsning: En pyttepytteliten gløtt på vinduet natten over, og jeg kom ut til en krystallklar bil morgenen etter :D En oppdagelse jeg virkelig liker!
Nå gjenstår bare å fikse viftereima... Problem er lokalisert, må utstyre meg med skiftenøkkel og hansker som tåler møkk. Vet ikke om fiskepuddingmusklene mine klarer jobben, men bare en måte å finne det ut.
Jeg har forresten fått pakkekalender av verdens beste bestevenninne! :D Men minsten er litt sjalu da. Spesielt i dag. Jeg fikk en hel sjokolade i min, han fikk bare en bil i sin. Dessuten prøvde han seg med at han ville ha kalendergave ETTER barnehagen også, ikke bare før... Sneaky!
So long, nå er det middagstid :) Latmannsvariant i dag, mer avansert i helgen. (JA! Snart helg!)
tirsdag 20. november 2012
Ønskeliste
Japp, jeg kom på et par flere ting jeg ønsker meg:
Gasspatron til brusmaskinen (koster ca 250 kr)
Smakstilsetninger til brusmaskinen (60 kr)
Sirup til kaffemaskinen
Ostehøvel
Nye visper til Philips håndmixeren min, de gamle har tatt kveld/parkert tøflene.
Hjemmestrikkede ullsokker
Kaffeputer til kaffemaskinen (senseo)
Lerret å male på
Malepensler
Kinobilletter/kinogavekort
Gasspatron til brusmaskinen (koster ca 250 kr)
Smakstilsetninger til brusmaskinen (60 kr)
Sirup til kaffemaskinen
Ostehøvel
Nye visper til Philips håndmixeren min, de gamle har tatt kveld/parkert tøflene.
Hjemmestrikkede ullsokker
Kaffeputer til kaffemaskinen (senseo)
Lerret å male på
Malepensler
Kinobilletter/kinogavekort
fredag 16. november 2012
Frem ---->
Vel, på tide å legge en strategi for min umiddelbare fremtid. Rettere sagt resten av året, mens jeg først er igang.
Jeg bør definitivt lage en ønskeliste til jul, og finnes det noe bedre sted å plassere den, enn her, til almenn forlystelse? Ikke det, det blir nok neppe interessant lesning, og vil ikke være relevant annet enn for mine helt nærmeste, men til gjengjeld er det vel omtrent bare min kjære mor som leser bloggen også ;) (Hei mamma!)
Uansett, i helgen har jeg store planer om å spise pinnekjøtt.
JA, jeg spiser pinnekjøtt før jul! Jeg personlig mener det er en dødssynd å begrense noe så godt til ÈN stakkarslig gang i året. Hey, vi lever bare en gang, skal man ha et snitt på 70-80 inntak av favorittretten sin iløpet av livet? Hvor trist er ikke dét?
Jeg har også kommet godt igang med en ny låt, men den er foreløbig uten melodi. Har en annensom jeg har melodi på (om jeg husker den), men hvor jeg ikke har skrevet ned et eneste ord tekst på papiret ennå (så igjen spørs det hvor mye jeg husker)
Jeg har ambisjoner om å være 100% ferdig med julegavene innen en måned, som da burde kunne defineres som "i god tid før jul" (iallfall om man tar i betraktning at jeg for bare 5 år siden BEGYNTE julehandelen 2 uker før jul og gjerne ikke var ferdig før 2 uker ETTER...) (De siste årene har jeg vært ferdig stort sett innen desember starter)
Innen befolkningen står og teller ned sekunder til vi entrer det nye året, skal jeg være ferdig innflyttet med tellekant i klesskapet og uten en eneste pappeske i leiligheten (med unntak av hobby-eskene som skal få stå på toppen av klesskapet mitt). Da skal jeg være ferdig innflyttet. Jeg husker da jeg og M flyttet inn i leiligheten hans, og jeg møtte et middelaldrende par i heisen som kunne fortelle at de fremdeles hadde et flyttelass med pappesker igjen, 3 år etter innflytting....
Jeg skal også lære meg å løse Rubik's Kube. I'm gonna fuckin' GOOGLE it!!!
Ønskeliste til meg:
Univers uten grenser av Stephen Hawking
Whiskeyglass
Munchkin tilleggspakker
Carcassonne tilleggspakker
Rubik's Cube (trenger sikkert nye ettersom jeg kommer til å ødelegge de fortløpende i frustrasjon)
Ønskeliste til kidsa:
Radiostyrt tanks som kan skyte kuler
Dukkevogn (og sikkert dukke)
Barnebøker (10 og straks 3 år)
Alt av Angry Birds til de begge (selv om jeg tror minsten er mest hekta)
Aktivitetsbøker til minsten
Billetter til Kino, Vannkanten, Akvariet og VilVite
Jake og Sjørøvernes Piratskute
Dett var dett for nå, kommer med oppdaterte lister når jeg husker på alt det jeg vet at jeg har glemt.
Jeg bør definitivt lage en ønskeliste til jul, og finnes det noe bedre sted å plassere den, enn her, til almenn forlystelse? Ikke det, det blir nok neppe interessant lesning, og vil ikke være relevant annet enn for mine helt nærmeste, men til gjengjeld er det vel omtrent bare min kjære mor som leser bloggen også ;) (Hei mamma!)
Uansett, i helgen har jeg store planer om å spise pinnekjøtt.
JA, jeg spiser pinnekjøtt før jul! Jeg personlig mener det er en dødssynd å begrense noe så godt til ÈN stakkarslig gang i året. Hey, vi lever bare en gang, skal man ha et snitt på 70-80 inntak av favorittretten sin iløpet av livet? Hvor trist er ikke dét?
Jeg har også kommet godt igang med en ny låt, men den er foreløbig uten melodi. Har en annensom jeg har melodi på (om jeg husker den), men hvor jeg ikke har skrevet ned et eneste ord tekst på papiret ennå (så igjen spørs det hvor mye jeg husker)
Jeg har ambisjoner om å være 100% ferdig med julegavene innen en måned, som da burde kunne defineres som "i god tid før jul" (iallfall om man tar i betraktning at jeg for bare 5 år siden BEGYNTE julehandelen 2 uker før jul og gjerne ikke var ferdig før 2 uker ETTER...) (De siste årene har jeg vært ferdig stort sett innen desember starter)
Innen befolkningen står og teller ned sekunder til vi entrer det nye året, skal jeg være ferdig innflyttet med tellekant i klesskapet og uten en eneste pappeske i leiligheten (med unntak av hobby-eskene som skal få stå på toppen av klesskapet mitt). Da skal jeg være ferdig innflyttet. Jeg husker da jeg og M flyttet inn i leiligheten hans, og jeg møtte et middelaldrende par i heisen som kunne fortelle at de fremdeles hadde et flyttelass med pappesker igjen, 3 år etter innflytting....Jeg skal også lære meg å løse Rubik's Kube. I'm gonna fuckin' GOOGLE it!!!
Ønskeliste til meg:
Univers uten grenser av Stephen Hawking
Whiskeyglass
Munchkin tilleggspakker
Carcassonne tilleggspakker
Rubik's Cube (trenger sikkert nye ettersom jeg kommer til å ødelegge de fortløpende i frustrasjon)
Ønskeliste til kidsa:
Radiostyrt tanks som kan skyte kuler
Dukkevogn (og sikkert dukke)
Barnebøker (10 og straks 3 år)
Alt av Angry Birds til de begge (selv om jeg tror minsten er mest hekta)
Aktivitetsbøker til minsten
Billetter til Kino, Vannkanten, Akvariet og VilVite
Jake og Sjørøvernes Piratskute
Dett var dett for nå, kommer med oppdaterte lister når jeg husker på alt det jeg vet at jeg har glemt.
mandag 12. november 2012
Note to self:
I morgen må jeg huske å ta med nøkkelen til garderobeskapet, for det er på tide å komme igang med trening igjen. M-O-T-I-V-E-R-T-!!! :D
Og dessuten, bare for å skryte: Jeg er godt igang med julegavene, OG jeg begynte i september ;)
OOOOOG jeg skal spise pinnekjøtt denne uken, med ekstra mye kålrabistappe :D *droool*
Og dessuten, bare for å skryte: Jeg er godt igang med julegavene, OG jeg begynte i september ;)
OOOOOG jeg skal spise pinnekjøtt denne uken, med ekstra mye kålrabistappe :D *droool*
Det nærmer seg 4 måneder siden vendepunktet i livet mitt, og jeg kan fornøyd konstantere at jeg fremdeles er "rusa på livet". Jeg må ærlig innrømme at jeg var spent på den nye hverdagen i starten. Jeg gikk fra å ha gitt opp håpet om å leve til jeg ble 30, til å få fremtiden min servert på et sølvfat. Jeg overlevde det jeg aldri trodde jeg skulle komme levende ut av, og den følelsen jeg satt med etterpå er ubeskrivelig.
Det var uvirkelig, skremmende på en god måte, jeg ble overveldet av alle mulighetene som plutselig lå foran meg, hadde masse energi og hodet fullt av positive tanker.
Men med en slik brå omveltning var jeg også ganske sikker på at det kom til å få en brå slutt. I starten følte jeg meg skjør og sårbar, og samtidig så full av livsglede og kraft. Og gradvis har jeg merket at grunnen har blitt stabil under føttene mine. Jeg har funnet roen, jeg har slått rot, jeg har skapt et liv jeg virkelig kan kalle mitt eget. Og jeg skal legge en innsats i å kunne være stolt av livet mitt. Utrette store ting, om ikke i verdensmålestokk, så iallfall ting jeg kan se tilbake på selv. Gode minner med ungene, med familien, med venner og kollegaer. Jeg skal ikke dvele ved fortiden, det er det jeg har foran meg som betyr noe. Og det er JEG som velger hvordan jeg vil bruke tiden min, og hvem jeg vil bruke den sammen med.
Jeg merker iallfall èn ting svært godt: Jeg har det fantastisk bra, jeg er i godt humør og fri for bekymringer. Og det gir meg energi. Jeg lar meg ikke irritere av andre mennesker eller av små bagateller. Jeg har tålmodighet og ro, og det avler mer av det gode. Det er en god sirkel.
Jeg fryktet som nevnt at det skulle gå over, har forsøkt å ta meg tid til pusterom innimellom. Kjenne etter, ikke slite meg ut. Rom ble ikke bygget på en dag, og jeg kan ikke forvente å hoppe rett inn i livet mitt med det beste fra det som engang var, og det beste fra det som skal være fremover. Og helt ærlig har jeg vært forberedt på å gå på en smell. At det skulle bli for brå overgang, at jeg skulle slite meg ut, at jeg ikke hadde nok energi til å få gjort så mye på så liten tid.
Men nå, etter snart 4 måneder, har jeg fremdeles humøret, energien og roen i behold. Jeg kan senke skuldrene, jeg kan legge planer for fremtiden og jeg kan nyte nuet. Akkurat nå sitter jeg på jobb på overtid og reinstallerer PCer, og kan vel på sett og vis dra den slutningen at det er akkurat dèt jeg har gjort med livet mitt også: Reinstallert. Begynt på nytt. Og denne gangen skal jeg passe mer på hva jeg installerer :)
Det var uvirkelig, skremmende på en god måte, jeg ble overveldet av alle mulighetene som plutselig lå foran meg, hadde masse energi og hodet fullt av positive tanker.
Men med en slik brå omveltning var jeg også ganske sikker på at det kom til å få en brå slutt. I starten følte jeg meg skjør og sårbar, og samtidig så full av livsglede og kraft. Og gradvis har jeg merket at grunnen har blitt stabil under føttene mine. Jeg har funnet roen, jeg har slått rot, jeg har skapt et liv jeg virkelig kan kalle mitt eget. Og jeg skal legge en innsats i å kunne være stolt av livet mitt. Utrette store ting, om ikke i verdensmålestokk, så iallfall ting jeg kan se tilbake på selv. Gode minner med ungene, med familien, med venner og kollegaer. Jeg skal ikke dvele ved fortiden, det er det jeg har foran meg som betyr noe. Og det er JEG som velger hvordan jeg vil bruke tiden min, og hvem jeg vil bruke den sammen med.
Jeg merker iallfall èn ting svært godt: Jeg har det fantastisk bra, jeg er i godt humør og fri for bekymringer. Og det gir meg energi. Jeg lar meg ikke irritere av andre mennesker eller av små bagateller. Jeg har tålmodighet og ro, og det avler mer av det gode. Det er en god sirkel.
Jeg fryktet som nevnt at det skulle gå over, har forsøkt å ta meg tid til pusterom innimellom. Kjenne etter, ikke slite meg ut. Rom ble ikke bygget på en dag, og jeg kan ikke forvente å hoppe rett inn i livet mitt med det beste fra det som engang var, og det beste fra det som skal være fremover. Og helt ærlig har jeg vært forberedt på å gå på en smell. At det skulle bli for brå overgang, at jeg skulle slite meg ut, at jeg ikke hadde nok energi til å få gjort så mye på så liten tid.
Men nå, etter snart 4 måneder, har jeg fremdeles humøret, energien og roen i behold. Jeg kan senke skuldrene, jeg kan legge planer for fremtiden og jeg kan nyte nuet. Akkurat nå sitter jeg på jobb på overtid og reinstallerer PCer, og kan vel på sett og vis dra den slutningen at det er akkurat dèt jeg har gjort med livet mitt også: Reinstallert. Begynt på nytt. Og denne gangen skal jeg passe mer på hva jeg installerer :)
søndag 14. oktober 2012
Og
Jeg er forresten meg selv igjen. Jeg får stadig tilbakemeldinger fra familie og venner om at det er godt å se at JEG er tilbake. Jeg har livsgnist, glød, entusiasme, tar initiativ og er glad og lykkelig. Sjefen min kommenterer også at hun liker at jeg er en initiativtager. Det er herlig å føle seg i sitt rette element igjen.
Jeg har også vært til oppfølging hos en psykolog etter alt som skjedde, og han lurer egentlig bare på hva jeg gjør der. Jeg fikk utelukkende svært gode tilbakemeldinger derfra også, og han endte med å si at jeg har vært gjennom veldig mye, men håndterer det svært bra. Jeg får gå dit så lenge jeg selv føler jeg har behov for det, så da er jeg innom der et par ganger i måneden til jeg er sikker på at jeg har fordøyd alt som har vært.
Jeg har også vært til oppfølging hos en psykolog etter alt som skjedde, og han lurer egentlig bare på hva jeg gjør der. Jeg fikk utelukkende svært gode tilbakemeldinger derfra også, og han endte med å si at jeg har vært gjennom veldig mye, men håndterer det svært bra. Jeg får gå dit så lenge jeg selv føler jeg har behov for det, så da er jeg innom der et par ganger i måneden til jeg er sikker på at jeg har fordøyd alt som har vært.
For 3 måneder siden
befant jeg meg på det absolutte nullpunkt i livet mitt. Eller nei, langt over på minussiden. Levde på lånt tid. Det er til dels interessant og veldig, veldig skremmende hvordan et annet menneske kan demontere en person, plukke vedkommende fra hverandre bit for bit. Bryte ned, bygge opp, bryte ned igjen. Til det bare er ugjenkjennelige rester igjen. Til alt som engang var, er borte. Fortrengt, skjøvet bort, gravd dypt, dypt ned. Man klarer ikke engang skjønne hva som er i ferd med å skje før det er altfor sent.
Dette blir kryptisk, og består av en hel rekke detaljer som stort sett bare mine nærmeste har innblikk i. Men det var en del av livet og hverdagen min noen år, og det vil alltid være en del av fortiden min i tiden som kommer. Det er nesten 3 måneder siden livet mitt tok en u-sving idet jeg klarte å ta avgjørelsen om å rive meg løs og stå på egne bein. Vaklet ustødig inn i en ukjent fremtid, fast bestemt på at nå kunne det bare gå oppover.
Og det gjorde det. Jeg hadde aldri, i mine villeste fantasier, sett for meg at jeg skulle befinne meg her, på dette stadiet i livet, så nært frem i tid. Det sies at motgang gjør sterk, og JA! Jeg kan bekrefte det. Selvsagt må jeg huske på at jeg fremdeles er et sårbart individ, selv om jeg føler at jeg kan håndtere det meste på strak arm her og nå. Overveldet av å ha fått livet i gave (det føles iallfall slik).
Det er ingen som "eier" meg mer. Jeg er et fritt individ.
Alt jeg ble fortalt at jeg ikke kunne få til på egenhånd, har jeg fått til.
Nå sitter jeg i verdens beste sofa med det mykeste pleddet jeg vet om. Jeg har en kaffe latte på bordet, Walters Mandler i munnen (ikke tenk gris), minstens leker på gulvet, et halvferdig maleri på spisebordet, hjemmelagede vårruller på kjøkkenet, et flatpakket klesskap fra IKEA, blå himmel ute, en stasjonsvogn med personlighet, is i frysern, klær i vaskemaskinen, skyhøyt boliglån, verdens beste barn, søsken og foreldre (og tanter og besteforeldre), nydeligste vennene i verden, flyttekasser på soverommet, vinterdekk i kjellerboden, el-sykkel på terrassen og beina på bordet. Og bordet er fullt av små fingeravtrykk :)
Det totale bildet er fullkomment. Leiligheten min har sjel. Livet mitt er verdifullt. Jeg føler meg trygg.
Jeg har fullstappet kalender den kommende uken, og det har jeg hatt en del av den siste tiden. Jeg har tilbragt mye tid med venner, jeg har gjenopplivet gamle vennskap og knyttet til meg noen nye. Og jeg er så evig takknemlig for hvert eneste menneske som har vært en del av livet mitt de siste månedene. Det har gitt meg veldig mye. Og det samme gjelder venninner med barn som guttene har hatt glede av. Jeg har kanskje ikke en A4 familie, men jeg har en familie. Og den er verdens beste!
Høres ut som jeg har min egen høsttakkefest på gang her nå, men jeg er virkelig glad for slik livet mitt har blitt. Og utsiktene er svært lyse.
Helt ærlig er jeg glad jeg aldri har blitt lottomillionær og fått alt i fanget. Det ville nok ikke gjort meg mer lykkelig. Men det å ta avgjørelser og jobbe for noe, og se resultater, DET gir lykke!
Og apropos Høsttakkefest/Thanksgiving: Jeg synes dette kvalifiserer til å skrive opp "KALKUN" på handlelista. De som kjenner meg godt, vet hvor utrolig mye jeg klarer å mase om kalkun og pinnekjøtt i løpet av et år. Og helst langt utenfor sesongen.
Så derfor: Kalkun på handlelisten.
Og pinnekjøtt.
Dette blir kryptisk, og består av en hel rekke detaljer som stort sett bare mine nærmeste har innblikk i. Men det var en del av livet og hverdagen min noen år, og det vil alltid være en del av fortiden min i tiden som kommer. Det er nesten 3 måneder siden livet mitt tok en u-sving idet jeg klarte å ta avgjørelsen om å rive meg løs og stå på egne bein. Vaklet ustødig inn i en ukjent fremtid, fast bestemt på at nå kunne det bare gå oppover.
Og det gjorde det. Jeg hadde aldri, i mine villeste fantasier, sett for meg at jeg skulle befinne meg her, på dette stadiet i livet, så nært frem i tid. Det sies at motgang gjør sterk, og JA! Jeg kan bekrefte det. Selvsagt må jeg huske på at jeg fremdeles er et sårbart individ, selv om jeg føler at jeg kan håndtere det meste på strak arm her og nå. Overveldet av å ha fått livet i gave (det føles iallfall slik).
Det er ingen som "eier" meg mer. Jeg er et fritt individ.
Alt jeg ble fortalt at jeg ikke kunne få til på egenhånd, har jeg fått til.
Nå sitter jeg i verdens beste sofa med det mykeste pleddet jeg vet om. Jeg har en kaffe latte på bordet, Walters Mandler i munnen (ikke tenk gris), minstens leker på gulvet, et halvferdig maleri på spisebordet, hjemmelagede vårruller på kjøkkenet, et flatpakket klesskap fra IKEA, blå himmel ute, en stasjonsvogn med personlighet, is i frysern, klær i vaskemaskinen, skyhøyt boliglån, verdens beste barn, søsken og foreldre (og tanter og besteforeldre), nydeligste vennene i verden, flyttekasser på soverommet, vinterdekk i kjellerboden, el-sykkel på terrassen og beina på bordet. Og bordet er fullt av små fingeravtrykk :)
Det totale bildet er fullkomment. Leiligheten min har sjel. Livet mitt er verdifullt. Jeg føler meg trygg.
Jeg har fullstappet kalender den kommende uken, og det har jeg hatt en del av den siste tiden. Jeg har tilbragt mye tid med venner, jeg har gjenopplivet gamle vennskap og knyttet til meg noen nye. Og jeg er så evig takknemlig for hvert eneste menneske som har vært en del av livet mitt de siste månedene. Det har gitt meg veldig mye. Og det samme gjelder venninner med barn som guttene har hatt glede av. Jeg har kanskje ikke en A4 familie, men jeg har en familie. Og den er verdens beste!
Høres ut som jeg har min egen høsttakkefest på gang her nå, men jeg er virkelig glad for slik livet mitt har blitt. Og utsiktene er svært lyse.
Helt ærlig er jeg glad jeg aldri har blitt lottomillionær og fått alt i fanget. Det ville nok ikke gjort meg mer lykkelig. Men det å ta avgjørelser og jobbe for noe, og se resultater, DET gir lykke!
Og apropos Høsttakkefest/Thanksgiving: Jeg synes dette kvalifiserer til å skrive opp "KALKUN" på handlelista. De som kjenner meg godt, vet hvor utrolig mye jeg klarer å mase om kalkun og pinnekjøtt i løpet av et år. Og helst langt utenfor sesongen.
Så derfor: Kalkun på handlelisten.
Og pinnekjøtt.
tirsdag 25. september 2012
Auuu!
Jeg har gangsperr i magen, men det er jo et bra tegn. Jeg visste ikke at jeg hadde muskler der engang :D
Jeg fant treningsrommet i går, her på jobben. Så nå er jeg selvutnevnt spreking :P Nytt og bedre liv, here I come! (Var det noen som sa midtlivskrise, eller?)
Jeg fant treningsrommet i går, her på jobben. Så nå er jeg selvutnevnt spreking :P Nytt og bedre liv, here I come! (Var det noen som sa midtlivskrise, eller?)
søndag 23. september 2012
Et skritt nærmere
Jeg har skrevet dikt og sangtekster siden tidlig barneskole. Noveller også, og jeg har begynt på en håndfull romaner, men man er som kjent sin egen verste kritiker. Dessuten har jeg for lengst konkludert med at jeg trenger mer livserfaring for å skrive noe som er bra nok.
Men dikt og sanger skriver jeg. Dikt er jeg nok best på, ettersom jeg lager sangtekster og melodi ganske parallellt. Og da må ting klaffe. Dessuten skriver jeg ikke noter. Jeg memorerer. Da må ting tas i rimelig tempo.
Jeg begynner i det små, noen få strofer. Det kan ligge på is både måneder og år før jeg finner en fortsettelse jeg er noenlunde fornøyd med. Så løsner det plutselig.
Jeg begynte på en sang for ca 6 år siden, dedikert til Stian i et av mine første innlegg. Har kommet litt videre, men vurderer fremdeles sterkt å bytte ut noen linjer. Det løsnet litt for 3 uker siden, da jeg var på vei til Os i leiebil fra Hertz for å hente sofaen min. Var glad søs holdt seg hjemme, for jeg garanterer ikke for sangstemmen min akkurat...
I miss your smile
You've been gone for a while
Now
Can't cry for you
There's nothing left to do
Although
I remember the last time with you
I haven't closed my eyes
I haven't closed my eyes
I'm hanging around
While I'm thinking of you
So I'm hanging around
There's nothing else to do
I'm hanging around
I remember this place
The bed was all white
And so was your face
I remember the last time we knew
I close my eyes for you
I close my eyes for you
Det er ikke stort, men det er alt jeg har hittil. Og kanskje er det alt som trengs. Meeen, minsten holder på å poke ut øyet mitt, så gir meg her.
Men dikt og sanger skriver jeg. Dikt er jeg nok best på, ettersom jeg lager sangtekster og melodi ganske parallellt. Og da må ting klaffe. Dessuten skriver jeg ikke noter. Jeg memorerer. Da må ting tas i rimelig tempo.
Jeg begynner i det små, noen få strofer. Det kan ligge på is både måneder og år før jeg finner en fortsettelse jeg er noenlunde fornøyd med. Så løsner det plutselig.
Jeg begynte på en sang for ca 6 år siden, dedikert til Stian i et av mine første innlegg. Har kommet litt videre, men vurderer fremdeles sterkt å bytte ut noen linjer. Det løsnet litt for 3 uker siden, da jeg var på vei til Os i leiebil fra Hertz for å hente sofaen min. Var glad søs holdt seg hjemme, for jeg garanterer ikke for sangstemmen min akkurat...
I miss your smile
You've been gone for a while
Now
Can't cry for you
There's nothing left to do
Although
I remember the last time with you
I haven't closed my eyes
I haven't closed my eyes
I'm hanging around
While I'm thinking of you
So I'm hanging around
There's nothing else to do
I'm hanging around
I remember this place
The bed was all white
And so was your face
I remember the last time we knew
I close my eyes for you
I close my eyes for you
Det er ikke stort, men det er alt jeg har hittil. Og kanskje er det alt som trengs. Meeen, minsten holder på å poke ut øyet mitt, så gir meg her.
søndag 9. september 2012
New beginnings
Lenge siden jeg skrev sist, og mye har endret seg. Jeg har flyttet fra samboeren og kjøpt leilighet et steinkast unna. Jeg har rundet 30 år, og tross det faktum at jeg er blitt singel og mangler mann, stasjonsvogn og 0,4 barn, har jeg aldri før følt meg så etablert.
Det er takket være verdens nydeligste unger, verdens beste og mest støttende familie (love you guys), jobben min som har stilt opp og vært fantastiske gjennom den tøffeste perioden i mitt liv, samt leiligheten jeg befinner meg i, som ble innviet med gode venner i går kveld.
Jeg har allerede gode naboer, gamle venner som er hentet frem igjen, en plan for fremtiden og noen teskjeer frihet. Med frihet følger ansvar, og jeg gleder meg til begge deler.
Bruddet er en historie for seg, og den eksisterer i to utgaver. Kommer ikke til å gå mer inn på det. Et brudd er alltid kjipt, og ikke noe man skal lage sosialpornografi av :-P
Men anyway, jeg har det veldig bra. I morgen skal jeg sykle til jobb, så må sette vekkerklokken på 05.30 for å være klar til dyst kl 07.00. Er ufattelig zombie om morgenen og bruker alvorlig lang tid på å gjøre ingenting før jeg kommer meg ut døren. Har heldigvis ikke flyttet langt, tar ca 2 min ekstra å sykle til jobb. Kanskje greit å finne frem alt jeg trenger i dag, så kaaaanskje jeg klarer å komme meg ut døren uten å stå altfor lenge og glo i veggen mens jeg venter på at hodet skal begynne å tenke :-D
Nighty night!
Det er takket være verdens nydeligste unger, verdens beste og mest støttende familie (love you guys), jobben min som har stilt opp og vært fantastiske gjennom den tøffeste perioden i mitt liv, samt leiligheten jeg befinner meg i, som ble innviet med gode venner i går kveld.
Jeg har allerede gode naboer, gamle venner som er hentet frem igjen, en plan for fremtiden og noen teskjeer frihet. Med frihet følger ansvar, og jeg gleder meg til begge deler.
Bruddet er en historie for seg, og den eksisterer i to utgaver. Kommer ikke til å gå mer inn på det. Et brudd er alltid kjipt, og ikke noe man skal lage sosialpornografi av :-P
Men anyway, jeg har det veldig bra. I morgen skal jeg sykle til jobb, så må sette vekkerklokken på 05.30 for å være klar til dyst kl 07.00. Er ufattelig zombie om morgenen og bruker alvorlig lang tid på å gjøre ingenting før jeg kommer meg ut døren. Har heldigvis ikke flyttet langt, tar ca 2 min ekstra å sykle til jobb. Kanskje greit å finne frem alt jeg trenger i dag, så kaaaanskje jeg klarer å komme meg ut døren uten å stå altfor lenge og glo i veggen mens jeg venter på at hodet skal begynne å tenke :-D
Nighty night!
mandag 2. juli 2012
Stillhet kan være gull
Har akkurat tilbragt noen dager i Hardanger, vært innom Mikkelparken og lekt med frisbee.
Så dro vi en tur til nabobygda, jeg, mamma og eldstemann. Han klarte å snike seg med i siste liten, tross at jeg der og da trengte litt pusterom og stillhet rundt meg. Munnen hans gikk i ett fra vi satte oss i bilen og den berømte lunten min ble gradvis svidd bort. Mamma satt i baksetet, guttungen foran (han benytter seg av det faktum at han omsider har blitt lang nok til å få lov). Så kom jeg på et genialt knep! Trodde jeg.
"Vi leker stilleleken! Førstemann som sier noe før vi kommer frem, må kjøpe is til de to andre!"
Guttungen ble umiddelbart knyst stille. Jeg trakk et gledens sukk men rakk knapt blunke før det kom forsiktig fra baksetet "Jammen, om ingen snakker, da får vi jo ikke is da?"
Vips var det på'an igjen, med eldsten som jublet fordi mormor skulle kjøpe is.
Men, jeg fant det beste trikset i boka:
"Vi leker stilleleken igjen! Førstemann som sier noe før vi kommer frem, blir kastet vannballonger på av de to andre!"
Oppskriften på suksess. Det var ikke en lyd fra de to andre (bortsett fra småfnis fra A da mamma kilte han i håp om å få kaste vannballonger på han). Det var 2 fantastiske minutter frem til vi kjørte inn foran butikken og parkerte. Mamma benyttet riktignok sjansen til å hevde at vi var fremme allerede idet vi svingte av mot butikken, og for en gangs skyld følte jeg meg nesten voksen og festbrems, men det var gøy. Me like.
Så dro vi en tur til nabobygda, jeg, mamma og eldstemann. Han klarte å snike seg med i siste liten, tross at jeg der og da trengte litt pusterom og stillhet rundt meg. Munnen hans gikk i ett fra vi satte oss i bilen og den berømte lunten min ble gradvis svidd bort. Mamma satt i baksetet, guttungen foran (han benytter seg av det faktum at han omsider har blitt lang nok til å få lov). Så kom jeg på et genialt knep! Trodde jeg.
"Vi leker stilleleken! Førstemann som sier noe før vi kommer frem, må kjøpe is til de to andre!"
Guttungen ble umiddelbart knyst stille. Jeg trakk et gledens sukk men rakk knapt blunke før det kom forsiktig fra baksetet "Jammen, om ingen snakker, da får vi jo ikke is da?"
Vips var det på'an igjen, med eldsten som jublet fordi mormor skulle kjøpe is.
Men, jeg fant det beste trikset i boka:
"Vi leker stilleleken igjen! Førstemann som sier noe før vi kommer frem, blir kastet vannballonger på av de to andre!"
Oppskriften på suksess. Det var ikke en lyd fra de to andre (bortsett fra småfnis fra A da mamma kilte han i håp om å få kaste vannballonger på han). Det var 2 fantastiske minutter frem til vi kjørte inn foran butikken og parkerte. Mamma benyttet riktignok sjansen til å hevde at vi var fremme allerede idet vi svingte av mot butikken, og for en gangs skyld følte jeg meg nesten voksen og festbrems, men det var gøy. Me like.
torsdag 21. juni 2012
"Temadager"
OK, tidenes dølleste overskrift som gir meg sterke assosiasjoner til skoletiden.
Men jeg tenkte igrunnen ha noen innlegg fremover med følgende headinger:
Fra døll til doll til overkill
(inspirert av en annen blogger som hadde et småsarkastisk innlegg hvor hun "sminket seg pen")
Reveal the Dijongrytesecret
(Favorittretten min! Jeg liker ikke sennep, men jeg elsker denne)
Ben & Jerrys
(MÅ ha litt propaganda rundt favorittisen min)
Besteste godisen som finnes
(Frarådes alle som har et usunt forhold til sukker, meg selv inkludert)
...Vel, kommer ikke på så mye annet intelligent i farten (ikke at det jeg har nevnt er intelligent heller forsåvidt), så tips til tema mottas med glede. Bare skrible litt i kommentarfeltet, du :)
Men jeg tenkte igrunnen ha noen innlegg fremover med følgende headinger:
Fra døll til doll til overkill
(inspirert av en annen blogger som hadde et småsarkastisk innlegg hvor hun "sminket seg pen")
Reveal the Dijongrytesecret
(Favorittretten min! Jeg liker ikke sennep, men jeg elsker denne)
Ben & Jerrys
(MÅ ha litt propaganda rundt favorittisen min)
Besteste godisen som finnes
(Frarådes alle som har et usunt forhold til sukker, meg selv inkludert)
...Vel, kommer ikke på så mye annet intelligent i farten (ikke at det jeg har nevnt er intelligent heller forsåvidt), så tips til tema mottas med glede. Bare skrible litt i kommentarfeltet, du :)
onsdag 20. juni 2012
1 - 0 til Milan
Minsten er syk, men det påvirker tydeligvis ikke viljestyrken hans. Tross en heftig natt med 40 i feber og oppkast, har han vært propell i dag. Høyt og lavt. Måtte driste meg på butikken en tur i dag morges for å kjøpe inn forsyninger med mat og drikke man kan lure i en liten skrott, og hadde verdens verste samvittighet da jeg plantet en klynkende Milan i vognen. Formen hans var ikke mye å skryte av. Men det kom seg allerede på vei ut av butikken, da han fikk en pakke Tom & Jerry-kjeks mellom hendene.
Derfra har det gått oppover og han har vært høyt og lavt. Hvilket inkluderer at jeg har lagt han i sengen ørten ganger i dag, for deretter å legge meg selv, stuptrøtt etter en lang natt med mye gråting og mange oppvåkninger på minsten.
Men det har ikke tatt lange tiden før knotten har spasert inn på rommet mitt med verdens største smil. Han valgte å hoppe over formiddagsluren sin i dag.
Nå er riktignok kvelden begynt å snike seg på, og med tilhørende stigende feber. I går la jeg meg kl 21, jeg tror jeg skal gå for kl 20 i dag. Bare for å være på den sikre siden. Kanskje jeg får litt sammenhengende søvn? Jepp, i dag er jeg optimist...
Derfra har det gått oppover og han har vært høyt og lavt. Hvilket inkluderer at jeg har lagt han i sengen ørten ganger i dag, for deretter å legge meg selv, stuptrøtt etter en lang natt med mye gråting og mange oppvåkninger på minsten.
Men det har ikke tatt lange tiden før knotten har spasert inn på rommet mitt med verdens største smil. Han valgte å hoppe over formiddagsluren sin i dag.
Nå er riktignok kvelden begynt å snike seg på, og med tilhørende stigende feber. I går la jeg meg kl 21, jeg tror jeg skal gå for kl 20 i dag. Bare for å være på den sikre siden. Kanskje jeg får litt sammenhengende søvn? Jepp, i dag er jeg optimist...
torsdag 14. juni 2012
Aldri for gammel :)
I dag har jeg jaggu lært noe nytt også.
Jeg har lært litt mer om kommunikasjonen mellom citrix og PCen i form av et program som ikke virket slik det skulle på en PC, og lokale fixer virker ikke via citrix. Iallfall ikke cmd. Men trikset var å bytte navn på en undermappe på brukerens bit av fellesområdet. OK, sammensurium for andre, note-to-self til meg. Neppe et problem vi slumper over i nær fremtid, men greit å forsøke å huske til en annen gang.
Dessuten kom det en patchesak jeg kastet meg på. Har ikke patchet siden studietiden for 10 år siden, men kort forklart for "utenforstående" så skal man plugge inn en kabel i begge ender i et slikt system (se bildet) for å opprette internettkontakt mot en PC som er koblet i veggen:
Som vanlig valgte jeg å naske bilder over en lav sko på internett... Så dette er ikke patcheskapet på jobb. Men konseptet er det samme. Det er en forholdsvis enkel oppgave, så sant bedriften har et visst snev av struktur og system i kaoset, ellers kan det fort ende opp som dette (også nasket fra nett):
Her er vi heldigvis ganske nærme det første bildet, men jeg må innrømme at det var temmelig strøkent. I studietiden var vi vel helst på nivå med det siste... Et styr å ordne opp i etterpå og ha kontroll på underveis.
Vel, fikk iallfall på plass riktig punkt og fikk en eller annen ferievikar på nett. Ikke verst, bare det :)
onsdag 13. juni 2012
Bad Hair-Day
Det er et veldiskutert tema, men det virker som om enhver blogger med respekt for seg selv må streife innom det. Nå kan jeg ikke si at jeg verken anser meg selv som en seriøs blogger ELLER har respekt for meg selv, men jeg beveger meg utpå den tynne isen likevel.
Og dagens tema er selvbilde. Jeg har hørt rykter om at gutter/menn også er berørt av dette, men ettersom jeg ikke har nevneverdig testosteroner i kroppen velger jeg å forholde meg til mitt eget synspunkt. Som jeg mistenker at jeg deler med en rekke kvinner.
For vi kvinner ER skrudd rart sammen. Blir vi egentlig noensinne fornøyd? Blir JEG noensinne fornøyd? Med meg selv? Jeg tror svaret er nei. Er jeg fornøyd med rumpa, så matcher ikke magen. Har jeg glatt, perfekt hår, så finnes det garantert en kvise eller ti som ødelegger helhetsbildet. Og i dag er ingen av delene på plass. Dvask rumpe, dvaskere mage, skikkelig bad hair-day og kviser som en hormonell tenåring. Trøtt som et fly og rusk på øyet midt i et møte. Japp japp. Her snakker vi cellulitter og appelsinhud og hele resten av fy-listen. Stram som en sviske og like solbrun som en snømann.
Men. Vi har en unik evne til å være selvkritiske. Det trenger ikke nødvendigvis være negativt (selv om alle med litt livserfaring vet at teori og praksis ikke går hånd i hånd). På noen områder er det en grei egenskap å være kritisk til seg selv, utfordre seg selv og strekke seg mot nye mål. Forbedre seg. Det kan være ved å innse at man vet for lite og lærer seg noe nytt. Bli mer bevisst på hvem og hva man bruker tid på i hverdagen. Småting som kanskje starter som en negativ tankespire, men utvikler seg til en positiv bieffekt.
Jeg kan bekrefte at det er en skikkelig boost å få supre tilbakemeldinger i jobbsammenheng, spesielt om jeg selv har gått rundt og kun sett feilene mine. Men ved å være kritisk til meg selv har jeg bevisst gått inn for å strekke mer til på andre felt, eller lære meg det jeg ikke kan.
Anyway, hovedpoenget er vel at det er viktig å være obs på skillet mellom konstruktivt og destruktivt. Hvem pokker bryr seg om at jeg ikke får plass i favorittbuksen min? Ingen andre ser det. Men jeg lager en big deal av det selv. Jeg tror jeg vet hva andre tenker, men når realismen innhenter meg innser jeg at det er bare jeg som bryr meg. Om meg selv. Jeg tenker aldri på hva andre går kledd i, hvordan de ser ut eller hvorvidt de ser fæl ut på håret. Hvorfor tror jeg at de bryr seg om meg?
Det koker ned til at JEG må bli fornøyd med MEG. De tingene jeg sier til meg selv ville jeg aldri fortalt til en venninne i samme situasjon. Aldri. Jeg er ikke akkurat min egen bestevenn. Og om så alle sa pene ting om meg, ville ikke det endret hvordan jeg følte om meg selv. Jeg vil ikke tro dem før jeg kan kjenne det selv. Jeg må bli en Linda jeg kan være glad i og stolt av. Dersom det i det hele tatt er mulig.
Jeg har forresten bare èn oppskrift på lykke: Sjokolade.
I dette tilfellet tror jeg nok ikke den vil hjelpe, så om noen har en annen oppskrift må de gjerne dele.
Og dagens tema er selvbilde. Jeg har hørt rykter om at gutter/menn også er berørt av dette, men ettersom jeg ikke har nevneverdig testosteroner i kroppen velger jeg å forholde meg til mitt eget synspunkt. Som jeg mistenker at jeg deler med en rekke kvinner.
For vi kvinner ER skrudd rart sammen. Blir vi egentlig noensinne fornøyd? Blir JEG noensinne fornøyd? Med meg selv? Jeg tror svaret er nei. Er jeg fornøyd med rumpa, så matcher ikke magen. Har jeg glatt, perfekt hår, så finnes det garantert en kvise eller ti som ødelegger helhetsbildet. Og i dag er ingen av delene på plass. Dvask rumpe, dvaskere mage, skikkelig bad hair-day og kviser som en hormonell tenåring. Trøtt som et fly og rusk på øyet midt i et møte. Japp japp. Her snakker vi cellulitter og appelsinhud og hele resten av fy-listen. Stram som en sviske og like solbrun som en snømann.
Men. Vi har en unik evne til å være selvkritiske. Det trenger ikke nødvendigvis være negativt (selv om alle med litt livserfaring vet at teori og praksis ikke går hånd i hånd). På noen områder er det en grei egenskap å være kritisk til seg selv, utfordre seg selv og strekke seg mot nye mål. Forbedre seg. Det kan være ved å innse at man vet for lite og lærer seg noe nytt. Bli mer bevisst på hvem og hva man bruker tid på i hverdagen. Småting som kanskje starter som en negativ tankespire, men utvikler seg til en positiv bieffekt.
Jeg kan bekrefte at det er en skikkelig boost å få supre tilbakemeldinger i jobbsammenheng, spesielt om jeg selv har gått rundt og kun sett feilene mine. Men ved å være kritisk til meg selv har jeg bevisst gått inn for å strekke mer til på andre felt, eller lære meg det jeg ikke kan.
Anyway, hovedpoenget er vel at det er viktig å være obs på skillet mellom konstruktivt og destruktivt. Hvem pokker bryr seg om at jeg ikke får plass i favorittbuksen min? Ingen andre ser det. Men jeg lager en big deal av det selv. Jeg tror jeg vet hva andre tenker, men når realismen innhenter meg innser jeg at det er bare jeg som bryr meg. Om meg selv. Jeg tenker aldri på hva andre går kledd i, hvordan de ser ut eller hvorvidt de ser fæl ut på håret. Hvorfor tror jeg at de bryr seg om meg?
Det koker ned til at JEG må bli fornøyd med MEG. De tingene jeg sier til meg selv ville jeg aldri fortalt til en venninne i samme situasjon. Aldri. Jeg er ikke akkurat min egen bestevenn. Og om så alle sa pene ting om meg, ville ikke det endret hvordan jeg følte om meg selv. Jeg vil ikke tro dem før jeg kan kjenne det selv. Jeg må bli en Linda jeg kan være glad i og stolt av. Dersom det i det hele tatt er mulig.
Jeg har forresten bare èn oppskrift på lykke: Sjokolade.
I dette tilfellet tror jeg nok ikke den vil hjelpe, så om noen har en annen oppskrift må de gjerne dele.
torsdag 7. juni 2012
FYI
FYI, jeg er rimelig sikker på at jeg innhalerte noe med vinger via nesen på vei til jobb i dag. Får litt brekninger av å tenke på det, for er det noe jeg har fnatt for, så er det ting i nesa, ting i ørene og en finger i navlen. Det er bare FEIL.
Likevel kjøpte jeg ørepropper i går, i håp om å få til en tilvenning før jeg skal på søvnregistrering. Absolutt ikke noe jeg ser frem til. Jeg takler ikke vanlige mp3spiller-ørepropper engang. Og, min kjære samboer: Fingra av fatet. La mine svake punkt være i fred.
I morgen skal jeg og jobbsamboern min på Piratfest (også kalt blåtur), og jeg gleder meg! Nå er det ganske greie odds for at jeg kommer meg gjennom kvelden også uten å ligge bevisstløs på en stol etter 1 øl og 10 minutter over leggetid (som burde være sånn ca kl 21.40). Har byttet vakt med en annen kollega (bingovingedamen) slik at jeg og "samboern" kan dolle oss litt i garderoben før vi drar.
Det blir første kveld ute på veldig, veldig lenge. Regner ikke med jeg er hjemme altfor sent igrunnen, denne skrotten er ikke bygget for natteliv. Dessuten skal vi avsted i bursdagsselskap til svigermormoren min dagen derpå.
Rapport kommer senere, med resultat av kvelden og hvorvidt jeg endte opp som mat til fiskene eller ei.
Likevel kjøpte jeg ørepropper i går, i håp om å få til en tilvenning før jeg skal på søvnregistrering. Absolutt ikke noe jeg ser frem til. Jeg takler ikke vanlige mp3spiller-ørepropper engang. Og, min kjære samboer: Fingra av fatet. La mine svake punkt være i fred.
I morgen skal jeg og jobbsamboern min på Piratfest (også kalt blåtur), og jeg gleder meg! Nå er det ganske greie odds for at jeg kommer meg gjennom kvelden også uten å ligge bevisstløs på en stol etter 1 øl og 10 minutter over leggetid (som burde være sånn ca kl 21.40). Har byttet vakt med en annen kollega (bingovingedamen) slik at jeg og "samboern" kan dolle oss litt i garderoben før vi drar.
Det blir første kveld ute på veldig, veldig lenge. Regner ikke med jeg er hjemme altfor sent igrunnen, denne skrotten er ikke bygget for natteliv. Dessuten skal vi avsted i bursdagsselskap til svigermormoren min dagen derpå.
Rapport kommer senere, med resultat av kvelden og hvorvidt jeg endte opp som mat til fiskene eller ei.
onsdag 6. juni 2012
Teflonhjerne
Da var jeg hjemme igjen fra søvnklinikken. Fikk resept på 3 måneder med medisiner samt henvisning til Haukeland. Må beregne 2-3 måneders venting der, men ettersom jeg allerede er i systemet og har vært gjennom rutinene med nevrolog før, trenger jeg ikke samtale med nevrologen først. Skal rett på registreringen. Og da går det raskere i køsystemet.
Da timen var ferdig, betalte jeg i p-huset og gikk til bilen (jepp, har lov å kjøre bil). Vel fremme var p-billetten long gone. Ransaket alle lommer på både buksen, jakken og i lommeboken, tømte vesken og gikk ut av bilen for å sjekke setene. Men fant null-nix-nada. Følelsen av billetten mellom fingrene var fremdeles tilstede, men jeg har null anelse om hvor den tok veien. Er et grått hull i hukommelsen. Teflonhjerne kaller jeg det.
Heldigvis var det en grei vekter på jobb (trodde de streiket, men har kanskje gått glipp av enda mer?) som trodde på forklaringen min og slapp meg ut.
Så da var jeg omsider hjemme og vurderer veldig sterkt om jeg bør lalle sengen eller se en episode Game of Thrones... Har mest lyst til det siste.
Men da må det skje NUH.
Da timen var ferdig, betalte jeg i p-huset og gikk til bilen (jepp, har lov å kjøre bil). Vel fremme var p-billetten long gone. Ransaket alle lommer på både buksen, jakken og i lommeboken, tømte vesken og gikk ut av bilen for å sjekke setene. Men fant null-nix-nada. Følelsen av billetten mellom fingrene var fremdeles tilstede, men jeg har null anelse om hvor den tok veien. Er et grått hull i hukommelsen. Teflonhjerne kaller jeg det.
Heldigvis var det en grei vekter på jobb (trodde de streiket, men har kanskje gått glipp av enda mer?) som trodde på forklaringen min og slapp meg ut.
Så da var jeg omsider hjemme og vurderer veldig sterkt om jeg bør lalle sengen eller se en episode Game of Thrones... Har mest lyst til det siste.
Men da må det skje NUH.
Søvnregistrering
Jeg gjesper kjeven ut av ledd snart og er øm i kjevemusklene, men pr nuh er jeg iallfall ikke altfor trøtt. Har økt dosen til 2-3 piller, men i går stod jeg og nesten sov på bussen hjem fra jobb. Så det er kortvarig "glede". Har time hos nevrolog i kveld. Har fått diagnose for årevis siden, men gjenstår fremdeles å få i havn en søvnregistrering som får Nav til å dekke utgiftene til medisinering.
Søvnregistreringen foregår over 1,5 dag. Man kommer inn til sykehuset på ettermiddagen og får festet mange elektroder til beina, overkroppen og hodet. Man skal også ha måler på fingeren som måler co2-metning i blodet eller noe. Og, det verste av alt, er en liten innretning som kontrollerer pusten. Det er en irriterende flapp som ligger plassert fra nesen til munnen, med to små (og heldigvis korte) slanger/rør som stikker inn i neseborene. Jeg har virkelig INGENTING til overs for den saken der, og tidligere har jeg prestert å rive den av i søvne.
I mitt tilfelle har ikke den mye å si, for jeg er ikke plaget med verken snorking eller pustestopp om natten. Jeg har heller ikke "restless legs". Men alt utstyr må på, uansett hvor mye man krangler på det. Det handler om helheten, osv.
Når man er ferdig "innpakket", ser man egentlig ut som et eksperiment som har rømt fra lukket avdeling. Noe jeg vitterlig påpekte sist gang...
Man får en strømpe på hodet for å holde ledninger på plass, og et par apparater som måler og registrerer alle elektriske impulser.
I ettertid blir dette printet ut og analysert av eksperter. Det gir et overblikk over hvordan nattesøvnen har vært. Om man har våknet flere ganger, om man har pustestopp eller rykninger i beina, og hvilket av de 5 søvnstadiene man er i. REM-søvn, bedre kjent som drømmestadiet, og 4 andre nivå som igrunnen bare blir definert som nivå 1, 2, 3 og 4. 1 er lett søvn, 4 er dyp, tung søvn. (se bunnen av innlegget)
Konklusjonen etter mine registreringer har vært at jeg befinner meg mest på stadie 3 og 4. Dyp, dyp søvn.
Jeg husker jeg var hos fastlegen min etter den første registreringen, det er vel 7-8 år siden. Jeg hadde med hele rapporten fra sykehuset. Men han ristet på hodet og skjønte ikke problemet mitt, for det stod jo at jeg sov godt om natten. Han hadde aldri hørt om idiopatisk hypersomni, og valgte å kalle det latskap istedet.
Del 2 av søvnregistreringen foregår på dagtid. Man blir vekket 7-8 om morgenen og skal være våken i omtrent 2 timer. Deretter blir man fulgt på rommet for å legge seg i sengen i 20 minutter. Man blir vekket igjen, er våken i 2 nye timer og blir sendt på rommet på nytt. Denne prosessen gjentas 4-5 ganger. Jeg har bare vært ute for 4 ganger selv. Og jeg har sovnet hver gang. Det raskeste er 3 minutter. Men det er også her problemet med å få dekket medisiner kommer inn.
Før var kravet at man skulle sovne på under 10 minutter (snitt) for å slippe unna med egenandel. Nå er kravet 8 minutter. Jeg har brukt 8 minutter og 25 sekunder i snitt. Så om jeg sovner på 3 minutter en gang og 8 minutter neste, hjelper ikke det om jeg plutselig har to innsovninger på 12 minutter.
Så nå satser jeg på et nytt forsøk. Jeg blir alltid stressa i slike situasjoner, og da ligger jeg lys våken og lytter etter lyder istedet. OK, 12 minutter innsovningstid er sikkert ikke mye for folk flest, men for meg føles det som en evighet. Jeg pleier sovne idet hodet treffer puten. Litt bortskjemt der kanskje, og er det i det hele tatt noen fordel med hypersomni, så må det være evnen til å kunne hvile når man bestemmer seg for det, uten at nattesøvnen blir påvirket. På den annen side er det kjipt å være zombie-trøtt og tenke at det er ikke vits å legge seg uansett, for det vil ikke hjelpe på våkenheten. Det eksisterer ingen 20-minutters powernap i min verden. Gi meg 2 timer ekstra og tryll litt, så kan det hende det hjelper.
Å stå rett opp og ned på en buss og føle at noen har brukt en hjulvisp i hjernen min er ikke noe snacks. Når man har sovet 9 timer og det føles som man har sovet 2 timer hver natt i en uke. Desorientert, forvirret, ukonsentrert, svarer på automatikk på spørsmål og oppfatter ikke hva folk forteller meg engang. Befinner meg et helt annet sted mentalt. Og det stedet er temmelig tomt, stille og rolig. Tror hjernen min har en innebygget pauseknapp. Welcome to Zombieland!
Kroppen kjennes ut som den er laget av sirup og veier flere tonn. Armene og beina henger liksom ikke med. Jeg venter egentlig bare på å kollapse. At beina skal knekke sammen under meg. Men det har ikke skjedd så langt, og det er nesten som et lite mirakel. Jeg ser for meg et skrekkscenario hvor jeg bare velter overende som en stor potetsekk. Øynene svir, øyelokkene er tunge. Kjennes som jeg har noe tungt over skuldrene og brystet. Men jeg holder meg på beina. Nesten litt robot.
Men alt dette er det bare jeg som "ser". Det er usynlig utenpå. Jeg har (heldigvis) livslang erfaring i å holde masken. Smilet mitt veier heldigvis ikke så mye. Og det gjør det hele litt enklere. Det er tidspunkt hvor det er drittøft å være på jobb. Men jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten jobben. Det ligger litt prestisje i å holde hjulene i gang. Verden stopper ikke opp. Jeg kan ikke tillate meg selv å gi opp eller grave meg under en dyne og synes synd på meg selv. Jeg er ikke den første som sliter og jeg blir heller ikke den siste. Og, det viktigste av alt som jeg gjentar for meg selv: Det er forbigående. JA, det er like fullt tilbakevendende og jeg vil ha diagnosen resten av livet, men jeg fungerer jo. Jeg kommer meg opp og ut hver morgen, jeg har mange fantastisk gode kollegaer, jeg har en nydelig sjef som er utrolig forståelsesfull og imøtekommende og dette SKAL jeg klare. Det føles iblant som å ha vann til hoftene og forsøke å løpe motstrøms i en stri elv, det skal jeg ærlig innrømme.
Vel, jeg hadde ingen ambisjoner om å fremstå som et stakkarslig offer eller høste mye medlidenhet eller trøste-kake :P (OK, kake hadde ikke skadet) Så mitt eneste formål er vel egentlig å informere. Det er en ærlig sak at jeg tidvis har begrensninger i hva jeg orker. Og jeg har garantert fornærmet noen opp gjennom årene ved å trekke meg fra ting jeg har lovet meg bort på. Ingen kan se på utsiden hvordan jeg har det på innsiden. Hvor mye energi som er tappet bort i et sort hull. Når 0,005% av befolkningen har dette, forventer jeg absolutt ikke at andre har hørt om det. Jeg har selv savnet informasjon i årenes løp og har trålet nettet rundt på jakt etter andres erfaringer. Folk i samme båt. Finne ut hvordan andre lever med det, hvilke begrensninger og forutsetninger man har i forhold til et normalt liv. Det har vært relativt lite informasjon sammenlignet med saker som omhandler narkolepsi. Det er beslektet, men likevel så fjernt. Så ved å tråkke opp min egen sti, kan jeg kanskje hjelpe noen som kommer etter meg?
Søvnregistreringen foregår over 1,5 dag. Man kommer inn til sykehuset på ettermiddagen og får festet mange elektroder til beina, overkroppen og hodet. Man skal også ha måler på fingeren som måler co2-metning i blodet eller noe. Og, det verste av alt, er en liten innretning som kontrollerer pusten. Det er en irriterende flapp som ligger plassert fra nesen til munnen, med to små (og heldigvis korte) slanger/rør som stikker inn i neseborene. Jeg har virkelig INGENTING til overs for den saken der, og tidligere har jeg prestert å rive den av i søvne.
I mitt tilfelle har ikke den mye å si, for jeg er ikke plaget med verken snorking eller pustestopp om natten. Jeg har heller ikke "restless legs". Men alt utstyr må på, uansett hvor mye man krangler på det. Det handler om helheten, osv.
Når man er ferdig "innpakket", ser man egentlig ut som et eksperiment som har rømt fra lukket avdeling. Noe jeg vitterlig påpekte sist gang...
Man får en strømpe på hodet for å holde ledninger på plass, og et par apparater som måler og registrerer alle elektriske impulser.I ettertid blir dette printet ut og analysert av eksperter. Det gir et overblikk over hvordan nattesøvnen har vært. Om man har våknet flere ganger, om man har pustestopp eller rykninger i beina, og hvilket av de 5 søvnstadiene man er i. REM-søvn, bedre kjent som drømmestadiet, og 4 andre nivå som igrunnen bare blir definert som nivå 1, 2, 3 og 4. 1 er lett søvn, 4 er dyp, tung søvn. (se bunnen av innlegget)
Konklusjonen etter mine registreringer har vært at jeg befinner meg mest på stadie 3 og 4. Dyp, dyp søvn.
Jeg husker jeg var hos fastlegen min etter den første registreringen, det er vel 7-8 år siden. Jeg hadde med hele rapporten fra sykehuset. Men han ristet på hodet og skjønte ikke problemet mitt, for det stod jo at jeg sov godt om natten. Han hadde aldri hørt om idiopatisk hypersomni, og valgte å kalle det latskap istedet.
Del 2 av søvnregistreringen foregår på dagtid. Man blir vekket 7-8 om morgenen og skal være våken i omtrent 2 timer. Deretter blir man fulgt på rommet for å legge seg i sengen i 20 minutter. Man blir vekket igjen, er våken i 2 nye timer og blir sendt på rommet på nytt. Denne prosessen gjentas 4-5 ganger. Jeg har bare vært ute for 4 ganger selv. Og jeg har sovnet hver gang. Det raskeste er 3 minutter. Men det er også her problemet med å få dekket medisiner kommer inn.
Før var kravet at man skulle sovne på under 10 minutter (snitt) for å slippe unna med egenandel. Nå er kravet 8 minutter. Jeg har brukt 8 minutter og 25 sekunder i snitt. Så om jeg sovner på 3 minutter en gang og 8 minutter neste, hjelper ikke det om jeg plutselig har to innsovninger på 12 minutter.
Så nå satser jeg på et nytt forsøk. Jeg blir alltid stressa i slike situasjoner, og da ligger jeg lys våken og lytter etter lyder istedet. OK, 12 minutter innsovningstid er sikkert ikke mye for folk flest, men for meg føles det som en evighet. Jeg pleier sovne idet hodet treffer puten. Litt bortskjemt der kanskje, og er det i det hele tatt noen fordel med hypersomni, så må det være evnen til å kunne hvile når man bestemmer seg for det, uten at nattesøvnen blir påvirket. På den annen side er det kjipt å være zombie-trøtt og tenke at det er ikke vits å legge seg uansett, for det vil ikke hjelpe på våkenheten. Det eksisterer ingen 20-minutters powernap i min verden. Gi meg 2 timer ekstra og tryll litt, så kan det hende det hjelper.
Å stå rett opp og ned på en buss og føle at noen har brukt en hjulvisp i hjernen min er ikke noe snacks. Når man har sovet 9 timer og det føles som man har sovet 2 timer hver natt i en uke. Desorientert, forvirret, ukonsentrert, svarer på automatikk på spørsmål og oppfatter ikke hva folk forteller meg engang. Befinner meg et helt annet sted mentalt. Og det stedet er temmelig tomt, stille og rolig. Tror hjernen min har en innebygget pauseknapp. Welcome to Zombieland!
Kroppen kjennes ut som den er laget av sirup og veier flere tonn. Armene og beina henger liksom ikke med. Jeg venter egentlig bare på å kollapse. At beina skal knekke sammen under meg. Men det har ikke skjedd så langt, og det er nesten som et lite mirakel. Jeg ser for meg et skrekkscenario hvor jeg bare velter overende som en stor potetsekk. Øynene svir, øyelokkene er tunge. Kjennes som jeg har noe tungt over skuldrene og brystet. Men jeg holder meg på beina. Nesten litt robot.
Men alt dette er det bare jeg som "ser". Det er usynlig utenpå. Jeg har (heldigvis) livslang erfaring i å holde masken. Smilet mitt veier heldigvis ikke så mye. Og det gjør det hele litt enklere. Det er tidspunkt hvor det er drittøft å være på jobb. Men jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten jobben. Det ligger litt prestisje i å holde hjulene i gang. Verden stopper ikke opp. Jeg kan ikke tillate meg selv å gi opp eller grave meg under en dyne og synes synd på meg selv. Jeg er ikke den første som sliter og jeg blir heller ikke den siste. Og, det viktigste av alt som jeg gjentar for meg selv: Det er forbigående. JA, det er like fullt tilbakevendende og jeg vil ha diagnosen resten av livet, men jeg fungerer jo. Jeg kommer meg opp og ut hver morgen, jeg har mange fantastisk gode kollegaer, jeg har en nydelig sjef som er utrolig forståelsesfull og imøtekommende og dette SKAL jeg klare. Det føles iblant som å ha vann til hoftene og forsøke å løpe motstrøms i en stri elv, det skal jeg ærlig innrømme.
Vel, jeg hadde ingen ambisjoner om å fremstå som et stakkarslig offer eller høste mye medlidenhet eller trøste-kake :P (OK, kake hadde ikke skadet) Så mitt eneste formål er vel egentlig å informere. Det er en ærlig sak at jeg tidvis har begrensninger i hva jeg orker. Og jeg har garantert fornærmet noen opp gjennom årene ved å trekke meg fra ting jeg har lovet meg bort på. Ingen kan se på utsiden hvordan jeg har det på innsiden. Hvor mye energi som er tappet bort i et sort hull. Når 0,005% av befolkningen har dette, forventer jeg absolutt ikke at andre har hørt om det. Jeg har selv savnet informasjon i årenes løp og har trålet nettet rundt på jakt etter andres erfaringer. Folk i samme båt. Finne ut hvordan andre lever med det, hvilke begrensninger og forutsetninger man har i forhold til et normalt liv. Det har vært relativt lite informasjon sammenlignet med saker som omhandler narkolepsi. Det er beslektet, men likevel så fjernt. Så ved å tråkke opp min egen sti, kan jeg kanskje hjelpe noen som kommer etter meg?
fredag 1. juni 2012
Tapas
I kveld blir det tapas. Jeg har satt opp en meny, men tror det hele må dokumenteres med bilder så jeg har inspirasjon til en eventuell neste gang. Vi blir bare 4 stykker, så jeg regner med det blir restefest i morgen.
Jeg fikk tilsendt flere tapasprodukter i forbindelse med en Buzzador-kampanje, og nå er tiden kommet for å teste dem ut. Kommer tilbake med bilder ;)
Jeg går tidlgiere fra jobb i dag også, så har bare en knapp time igjen her. Skal levere sykkelen på en aldri så liten service, ettersom jeg mistenker litt dårlig kobling mellom batteriet og displayet på styret. I tillegg har noen av girene fjusket litt. Men jeg digger ikke sykkelen mindre av den grunn, regner med det er lett å få fikset og en såkalt "tilfeldig feil".
Brukte forresten 20 minutter blank på å sykle til jobb i dag, mot 45 minutter med buss :D Det er da totaltiden fra jeg går ut døren hjemme til jeg ankommer jobb. OK, jeg brukte motoren hele veien og tråkket på det jeg kunne, men det er en rekord jeg har store ambisjoner om å slå. Misforstå meg rett, jeg har overhodet ingen ambisjoner om å bli et hensynsløst fartsfantom som meier ned både kvinner og barn på sin ferd mot personlige rekorder. Det ryker nok med noen tapte liv i form av dumdristige snegler og meitemark, men jeg sikter meg ikke inn på dem i det minste. Vil helst unngå moste insekt-lik på sykkelen min.
Og - jeg bør sikkert ikke si det høyt i frykt for å jinxe det, men - jeg har fremdeles til gode å sluke en flue.
Lenge leve pusting gjennom nesen.
Jeg fikk tilsendt flere tapasprodukter i forbindelse med en Buzzador-kampanje, og nå er tiden kommet for å teste dem ut. Kommer tilbake med bilder ;)
Jeg går tidlgiere fra jobb i dag også, så har bare en knapp time igjen her. Skal levere sykkelen på en aldri så liten service, ettersom jeg mistenker litt dårlig kobling mellom batteriet og displayet på styret. I tillegg har noen av girene fjusket litt. Men jeg digger ikke sykkelen mindre av den grunn, regner med det er lett å få fikset og en såkalt "tilfeldig feil".
Brukte forresten 20 minutter blank på å sykle til jobb i dag, mot 45 minutter med buss :D Det er da totaltiden fra jeg går ut døren hjemme til jeg ankommer jobb. OK, jeg brukte motoren hele veien og tråkket på det jeg kunne, men det er en rekord jeg har store ambisjoner om å slå. Misforstå meg rett, jeg har overhodet ingen ambisjoner om å bli et hensynsløst fartsfantom som meier ned både kvinner og barn på sin ferd mot personlige rekorder. Det ryker nok med noen tapte liv i form av dumdristige snegler og meitemark, men jeg sikter meg ikke inn på dem i det minste. Vil helst unngå moste insekt-lik på sykkelen min.
Og - jeg bør sikkert ikke si det høyt i frykt for å jinxe det, men - jeg har fremdeles til gode å sluke en flue.
Lenge leve pusting gjennom nesen.
onsdag 30. mai 2012
Zzzzzzz
På fredag var jeg bekymret for at jeg skulle ende med å sove bort helgen. Langhelg, ekstra mye fritid. Jeg så ikke frem til det.
I ukedagene knasker jeg modiodal for å holde hjulene igang, mens i helgene forsøker jeg å gi kroppen pause fra piller. Men det har sin pris. (Det har forsåvidt medisinen også) Forrige helg sov jeg 13 timer den ene dagen. Og 17. mai? Jeg våknet på morgenen og var oppe noen timer før jeg la meg igjen og sov til kl 15.
Likevel er egentlig ikke dette så ille, selv om det ikke er slik jeg er når jeg er på topp.
Idiopatisk Hypersomni.
Er gått flere år siden jeg fikk diagnosen første gang, men har hatt det i 13-14 år.
Heldigvis går det i perioder og bølgedaler. Er jeg bra, så merker jeg ikke stort til det. Jeg kan riktignok fremdeles drikke en kanne kaffe og gå rett til sengs og sovne på flekken. Og være "voldelig" om natten, men ikke huske noe selv neste morgen. Og jeg savner konstant følelsen av å ha overskudd og energi. Kroppen min er seig og dvask uansett hva jeg foretar meg. Jeg legger meg 21.30 hver kveld, med mindre jeg er trøtt og legger meg før ungene. Feks kl 17 eller 18. Og sover til neste dag. Har heller ingen problemer med å sove ettermiddagshvil i 2 timer og deretter gå og legge meg for kvelden til normal tid.
Så kommer perioder som nå, hvor jeg bare føler for å sove store deler av tiden. Jeg orker ikke engasjere meg sosialt, unngår å love meg bort på aktiviteter og arrangement i tilfelle jeg ikke orker likevel. Tar dag for dag og time for time. Kroppen er tung, hodet fullt av "støy", konsentrasjonen glipper og jeg kunne like godt hatt 2 i promille. Blir jeg trøtt og sliten, finnes det få andre alternativer enn å sove noen timer. Setter på alarm og tvinger meg selv opp igjen etterpå, selv om det føles som jeg helst kunne sovet 8 timer til. Jeg holder det i sjakk med 100 g modiodal som jeg knasker innpå idet jeg våkner, ettersom det tar et par timer før det har effekt. Da klarer jeg iallfall arbeidsdagen.
Og til slutt har man det verste stadiet. Hvor jeg føler meg dritings og ikke klarer våkne. Får ikke opp øynene. Eier ikke bevissthet. Alt er tåke, klarer ikke våkne om morgenen. Og når jeg omsider våkner til, aner jeg ikke hvor lenge det varer. Jeg merker ikke nødvendigvis at jeg sovner igjen heller. Og når jeg våkner, aner jeg ikke hvor lenge jeg har vært borte. Jeg kan ikke lese noe, da sovner jeg. Jeg kan ikke ta buss, for jeg risikerer å bli vekket av bussjåføren på siste stopp. Jeg kan ikke se film, for jeg får bare med meg de første minuttene uansett. Jeg kan ikke gå på byn, for setter jeg meg ned sovner jeg og blir kastet ut. Spiser jeg middag, må jeg sove etterpå. Sitter jeg i bil, bør jeg for all del ikke være sjåfør.
Medisinen blir økt 3-4 ganger.
Folk flest argumenterer med at de også er sliten på jobb og er trøtt til tider. Men for min del er jeg vanlig trøtt ETTER å ha tatt medisiner. Og sykelig trøtt før. For ja, jeg kan ta medisiner og legge meg til å sove uten problemer. Det er ikke uten grunn at det gir utslag på dopingtester og sammenlignes med amfetamin og ritalin. Men hadde jeg vært normal, ville det vært som speed for meg. Jeg ville ikke vært i stand til å legge meg til å sove etterpå...
Helgen gikk forresten veldig bra. Endte opp med å ta medisiner for å komme meg opp og ut. Lørdag hadde vi piknik på en festning og lekte turister i egen by. Spiste softis og hadde det kjempefint. Fikk tilogmed (rød)farge. Søndag badet vi i bassenget på jobben til samboern, og jeg laget seljefløyte til eldstemann og ene nabogutten. Mandag laget jeg seljefløyter til samtlige nabounger og samboern testet sykkelen min for første gang :)
Det er frustrerende å være så totalt tappet for energi, men jeg trøster meg med at det ikke er like ille hele tiden og at jeg har lange perioder hvor jeg fungerer greit.
I ukedagene knasker jeg modiodal for å holde hjulene igang, mens i helgene forsøker jeg å gi kroppen pause fra piller. Men det har sin pris. (Det har forsåvidt medisinen også) Forrige helg sov jeg 13 timer den ene dagen. Og 17. mai? Jeg våknet på morgenen og var oppe noen timer før jeg la meg igjen og sov til kl 15.
Likevel er egentlig ikke dette så ille, selv om det ikke er slik jeg er når jeg er på topp.
Idiopatisk Hypersomni.
Er gått flere år siden jeg fikk diagnosen første gang, men har hatt det i 13-14 år.
Heldigvis går det i perioder og bølgedaler. Er jeg bra, så merker jeg ikke stort til det. Jeg kan riktignok fremdeles drikke en kanne kaffe og gå rett til sengs og sovne på flekken. Og være "voldelig" om natten, men ikke huske noe selv neste morgen. Og jeg savner konstant følelsen av å ha overskudd og energi. Kroppen min er seig og dvask uansett hva jeg foretar meg. Jeg legger meg 21.30 hver kveld, med mindre jeg er trøtt og legger meg før ungene. Feks kl 17 eller 18. Og sover til neste dag. Har heller ingen problemer med å sove ettermiddagshvil i 2 timer og deretter gå og legge meg for kvelden til normal tid.
Så kommer perioder som nå, hvor jeg bare føler for å sove store deler av tiden. Jeg orker ikke engasjere meg sosialt, unngår å love meg bort på aktiviteter og arrangement i tilfelle jeg ikke orker likevel. Tar dag for dag og time for time. Kroppen er tung, hodet fullt av "støy", konsentrasjonen glipper og jeg kunne like godt hatt 2 i promille. Blir jeg trøtt og sliten, finnes det få andre alternativer enn å sove noen timer. Setter på alarm og tvinger meg selv opp igjen etterpå, selv om det føles som jeg helst kunne sovet 8 timer til. Jeg holder det i sjakk med 100 g modiodal som jeg knasker innpå idet jeg våkner, ettersom det tar et par timer før det har effekt. Da klarer jeg iallfall arbeidsdagen.
Og til slutt har man det verste stadiet. Hvor jeg føler meg dritings og ikke klarer våkne. Får ikke opp øynene. Eier ikke bevissthet. Alt er tåke, klarer ikke våkne om morgenen. Og når jeg omsider våkner til, aner jeg ikke hvor lenge det varer. Jeg merker ikke nødvendigvis at jeg sovner igjen heller. Og når jeg våkner, aner jeg ikke hvor lenge jeg har vært borte. Jeg kan ikke lese noe, da sovner jeg. Jeg kan ikke ta buss, for jeg risikerer å bli vekket av bussjåføren på siste stopp. Jeg kan ikke se film, for jeg får bare med meg de første minuttene uansett. Jeg kan ikke gå på byn, for setter jeg meg ned sovner jeg og blir kastet ut. Spiser jeg middag, må jeg sove etterpå. Sitter jeg i bil, bør jeg for all del ikke være sjåfør.
Medisinen blir økt 3-4 ganger.
Folk flest argumenterer med at de også er sliten på jobb og er trøtt til tider. Men for min del er jeg vanlig trøtt ETTER å ha tatt medisiner. Og sykelig trøtt før. For ja, jeg kan ta medisiner og legge meg til å sove uten problemer. Det er ikke uten grunn at det gir utslag på dopingtester og sammenlignes med amfetamin og ritalin. Men hadde jeg vært normal, ville det vært som speed for meg. Jeg ville ikke vært i stand til å legge meg til å sove etterpå...
Helgen gikk forresten veldig bra. Endte opp med å ta medisiner for å komme meg opp og ut. Lørdag hadde vi piknik på en festning og lekte turister i egen by. Spiste softis og hadde det kjempefint. Fikk tilogmed (rød)farge. Søndag badet vi i bassenget på jobben til samboern, og jeg laget seljefløyte til eldstemann og ene nabogutten. Mandag laget jeg seljefløyter til samtlige nabounger og samboern testet sykkelen min for første gang :)
Det er frustrerende å være så totalt tappet for energi, men jeg trøster meg med at det ikke er like ille hele tiden og at jeg har lange perioder hvor jeg fungerer greit.
torsdag 24. mai 2012
Ting
I fare for å virke materialistisk, lager jeg likevel en liste over ting jeg føler hever kvaliteten i hverdagen min.
Overst må vel nesten sykkelen min få trone:
Overst må vel nesten sykkelen min få trone:
Og kaffekvernen min
Presskannekoppen
Mobilen
Det vanntette kameraet
mandag 21. mai 2012
Mest av alt stolt!
Dagens hovedperson er Milan på 2 år og 3 måneder.
Vi har doring til han som han har brukt en del ganger. Stort sett sitter han der og lugger av ark etter ark av dorullen. Men ved noen unntak har det blitt poop i skålen. Mest takket være rask reaksjonsevne fra oss andre.
Men! I går kom han plutselig løpende ut på badet og begynte å rive av seg klærne. Satte han på do, og jaggu tisset han også! Jeg vet ikke helt hvem som var stoltest av meg og han :D
...det hører med til historien at han et par timer senere kom løpende ut igjen på do, og idet jeg skulle hjelpe han opp på krakken, oppdaget jeg at han var bleieløs. Det neste jeg registrerte, var at bodyen var litt våt...
Jeg ropte på samboern, og inne på rommet til minsten fant vi to dammer. Og en kabel...
Han gjorde det heldigvis bra igjen i dag da han løp på do på nytt for å tisse :D
Han protesterer kraftig mot å få på seg bleie igjen og gjør gjentatte forsøk på å kaste nye bleier i søpla, så jeg tror det er en som er klar for å bli stor gutt her.
Jeg liker det.
Vi har doring til han som han har brukt en del ganger. Stort sett sitter han der og lugger av ark etter ark av dorullen. Men ved noen unntak har det blitt poop i skålen. Mest takket være rask reaksjonsevne fra oss andre.
Men! I går kom han plutselig løpende ut på badet og begynte å rive av seg klærne. Satte han på do, og jaggu tisset han også! Jeg vet ikke helt hvem som var stoltest av meg og han :D
...det hører med til historien at han et par timer senere kom løpende ut igjen på do, og idet jeg skulle hjelpe han opp på krakken, oppdaget jeg at han var bleieløs. Det neste jeg registrerte, var at bodyen var litt våt...
Jeg ropte på samboern, og inne på rommet til minsten fant vi to dammer. Og en kabel...
Han gjorde det heldigvis bra igjen i dag da han løp på do på nytt for å tisse :D
Han protesterer kraftig mot å få på seg bleie igjen og gjør gjentatte forsøk på å kaste nye bleier i søpla, så jeg tror det er en som er klar for å bli stor gutt her.
Jeg liker det.
mandag 14. mai 2012
[Ingen Fornuftig Overskrift]
I dag har jeg lært et nytt ord: Bingovinge!
For de som ikke tar den, er det et alias for grevinneheng. Me like.
Utover det har eldstemann hatt en liten åpenbaring i helgen.
Vi har bodd i Fyllingsdalen i 10 måneder, og i høst kom han skjevt ut med en som er noen år yngre. Minien hadde løpt etter han og jaget han rundt, og etter den episoden ble han omtalt som fienden.
Jeg fortalte om en episode hvor jeg kom skjevt ut med en gutt. Vi var med i 4H og dro på sommerleirer sammen, han er et år yngre enn meg og vi endte alltid opp i tottene på hverandre. Jaget hverandre rundt, eller han kunne løpe etter meg og venninnene mine hele dagen og rope ting til oss.
Helt til en dag, på vei til en ny sommerleir, hvor jeg kom inn på bussen og ble møtt av et "Hei, Linda ****!", og der satt han. "Hei, Håvard ****!" svarte jeg, i samme tone. "Åh, kan du navnet mitt?" Han så oppriktig overrasket ut. Og mer skulle ikke til før en barriere var brutt. Noen andre unger stjal luen min på bussturen, han gikk for å banke dem litt så jeg fikk den tilbake. Og etter det har det aldri vært et vondt ord mellom oss.
Jeg forklarte eldstemann at han som løp etter han mest trolig ikke visste hvordan han skulle bli kjent med han, og at det nok ikke var noe vondt ment med det.
Han trodde meg selvsagt ikke, og det var selvskrevet at disse to guttene alltid skulle være fiender.
På lørdag ruslet vi en tur. "Mamma, du hadde rett", sier han plutselig. "Hvordan visste du at det ville skje?"
Da hadde han blitt venner med fienden sin likevel, og plutselig var han ikke noe farlig likevel.
Så gjenstår det å se hvor lenge han husker denne nyervervede livserfaringen sin ;)
For de som ikke tar den, er det et alias for grevinneheng. Me like.
Utover det har eldstemann hatt en liten åpenbaring i helgen.
Vi har bodd i Fyllingsdalen i 10 måneder, og i høst kom han skjevt ut med en som er noen år yngre. Minien hadde løpt etter han og jaget han rundt, og etter den episoden ble han omtalt som fienden.
Jeg fortalte om en episode hvor jeg kom skjevt ut med en gutt. Vi var med i 4H og dro på sommerleirer sammen, han er et år yngre enn meg og vi endte alltid opp i tottene på hverandre. Jaget hverandre rundt, eller han kunne løpe etter meg og venninnene mine hele dagen og rope ting til oss.
Helt til en dag, på vei til en ny sommerleir, hvor jeg kom inn på bussen og ble møtt av et "Hei, Linda ****!", og der satt han. "Hei, Håvard ****!" svarte jeg, i samme tone. "Åh, kan du navnet mitt?" Han så oppriktig overrasket ut. Og mer skulle ikke til før en barriere var brutt. Noen andre unger stjal luen min på bussturen, han gikk for å banke dem litt så jeg fikk den tilbake. Og etter det har det aldri vært et vondt ord mellom oss.
Jeg forklarte eldstemann at han som løp etter han mest trolig ikke visste hvordan han skulle bli kjent med han, og at det nok ikke var noe vondt ment med det.
Han trodde meg selvsagt ikke, og det var selvskrevet at disse to guttene alltid skulle være fiender.
På lørdag ruslet vi en tur. "Mamma, du hadde rett", sier han plutselig. "Hvordan visste du at det ville skje?"
Da hadde han blitt venner med fienden sin likevel, og plutselig var han ikke noe farlig likevel.
Så gjenstår det å se hvor lenge han husker denne nyervervede livserfaringen sin ;)
onsdag 9. mai 2012
WTF...?
Jeg benytter sjansen til å rydde litt, i morgen er det back in business. Har vært hos legen og fått medisiner og sykkelforbud i dag... :'-(
Men, anyway. Jeg kom over et dikt jeg hadde skrevet på baksiden av en flykvittering for 4 år siden. Jeg tenkte jeg skulle dele det med de som eventuelt måtte ha forvillet seg inn hit. Hvorfor? Ingen idè. Mer meningsløst dikt skal man lete lenge etter. Det handler om Alex, og helt ærlig kjenner jeg ingen som heter Alex. (Ved nærmere ettertanke kan dette være fra en ICA-konkurranse som jeg endte opp med å aldri delta i likevel)
Hans navn var Alex av Langvekkistan
Fra det ytterste av Bortgjemtland
Han var en ukjent fra undergrunnen
Som vokste opp, helt fra bunnen
Han ble mektig og viden kjent
Og over landet ble han sendt
Han ble nåtidens Supermann
Med ansvar for titusen mann
Han kjørte tog i superfart
Han hadde en plan, helt fra start
...han hoppet av i fart.
De sa han var feig
Men han gjorde titusen mann om til kjøttdeig
Han tjente cash, han tok en risk
og solgte alt til ICA's kjøttdisk.
The end.
(Kanskje like greit at jeg ikke deltok i den konkurransen, hadde trolig fått besøk av menn i hvite frakker rimelig kjapt)
Men, anyway. Jeg kom over et dikt jeg hadde skrevet på baksiden av en flykvittering for 4 år siden. Jeg tenkte jeg skulle dele det med de som eventuelt måtte ha forvillet seg inn hit. Hvorfor? Ingen idè. Mer meningsløst dikt skal man lete lenge etter. Det handler om Alex, og helt ærlig kjenner jeg ingen som heter Alex. (Ved nærmere ettertanke kan dette være fra en ICA-konkurranse som jeg endte opp med å aldri delta i likevel)
Hans navn var Alex av Langvekkistan
Fra det ytterste av Bortgjemtland
Han var en ukjent fra undergrunnen
Som vokste opp, helt fra bunnen
Han ble mektig og viden kjent
Og over landet ble han sendt
Han ble nåtidens Supermann
Med ansvar for titusen mann
Han kjørte tog i superfart
Han hadde en plan, helt fra start
...han hoppet av i fart.
De sa han var feig
Men han gjorde titusen mann om til kjøttdeig
Han tjente cash, han tok en risk
og solgte alt til ICA's kjøttdisk.
The end.
(Kanskje like greit at jeg ikke deltok i den konkurransen, hadde trolig fått besøk av menn i hvite frakker rimelig kjapt)
tirsdag 8. mai 2012
Ufrivillig fri
Min andre "fridag" denne uken. Jeg tror muligensvis kombinasjonen bihulebetennelse og sykling i kald luft ikke var helt heldig, for det surkler, dirrer og skurrer langt ned i ryggen når jeg puster. Og i dag har jeg egentlig sovet bort det meste av dagen hittil, og er fremdeles grenseløst trøtt og sliten.
Men jeg har det egentlig ganske greit ellers. Bortsett fra dårlig samvittighet for å ikke befinne meg på jobb i skrivende stund. Og så lurer jeg på når jeg kan sykle til jobb igjen. Tror kanskje jeg skal la sykkelen stå til neste uke, men kjenner et par abstinenser melde seg når jeg tenker på tapt trening. Bitt av basillen allerede?
Vel, jeg får ta en drop-in hos legen i morgen og se om jeg får klarsignal til å kaste meg over jobb igjen. Og høre om det finnes noe som fjerner ekstrem søvnighet.
Men jeg har det egentlig ganske greit ellers. Bortsett fra dårlig samvittighet for å ikke befinne meg på jobb i skrivende stund. Og så lurer jeg på når jeg kan sykle til jobb igjen. Tror kanskje jeg skal la sykkelen stå til neste uke, men kjenner et par abstinenser melde seg når jeg tenker på tapt trening. Bitt av basillen allerede?
Vel, jeg får ta en drop-in hos legen i morgen og se om jeg får klarsignal til å kaste meg over jobb igjen. Og høre om det finnes noe som fjerner ekstrem søvnighet.
onsdag 2. mai 2012
Hit The Road
Jeg syklet til jobb i dag! Og på mye kortere tid enn jeg hadde estimert. Det tok ca 30-35 min, og jeg tråkket for egen maskin mesteparten av veien. Motoren ble slått på i oppoverbakkene, men jeg kjente det i musklene likevel. Dette er bra trening! Målet er å komme seg til jobb uten fusk og fanteri. Sykkelen er dog ingen lettvekter, så det er ikke noe jeg har ambisjoner om å klare helt med det første.
Men når det er sagt, så står dette absolutt til forventningene. Jeg gleder meg til kl 15, da skal jeg ned i garderoben og skifte til treningsvennlig tøy og sette meg på sykkelen igjen. Den troner nede i parkeringshuset, rager litt over alle de andre syklene grunnet de store hjulene. Men den er absolutt lekker å se på. Jeg er fornøyd!
Men når det er sagt, så står dette absolutt til forventningene. Jeg gleder meg til kl 15, da skal jeg ned i garderoben og skifte til treningsvennlig tøy og sette meg på sykkelen igjen. Den troner nede i parkeringshuset, rager litt over alle de andre syklene grunnet de store hjulene. Men den er absolutt lekker å se på. Jeg er fornøyd!
mandag 30. april 2012
Nesten langhelg.
Har hatt en super helg, og har faktisk fredagsfølelse i dag. Litt helg i morgen også ;)
I helgen lekte jeg Mythbusters og forsøkte å finne ut om veien til mannens hjerte virkelig går gjennom magen.
Jeg disket opp med to ting han virkelig, virkelig liker: Lasagne og gul krem kake.
Og ikke nok med det, lasagnen var laget helt fra bunnen av. Nykvernet kjøtt fra Meny, tomatsaus med 2 kilo tomater, kokt i 45 min med diverse oljer og grønnsaker. Og hjemmelaget pasta, kjevlet ut til store plater. Toppet med ost.
Hva kan man si? Det var sinnsykt godt!!!
Kaken ble litt over the top, for å si det sånn. Den bestod av 70% krem og 30% kake... Men den sklir ned ;)
I går dro jeg med hele gjengen ut for å mate ender. Eldstemann hadde med seg en nyervervet kompis, og vi så 3 nydelige små andunger også. Guttene stakk avsted på syklene sine, og jeg, samboern og minsten tuslet på en lekeplass hvor minsten tok helt av. Han var overmodig og rutsjet forlengs på magen ned rutsjebanene, og klatret i klatrestativene. Hadde en topp dag.
På hjemveien plukket vi med oss seljekvister, i et naivt håp om å lage seljefløyter. Men etter et iherdig forsøk og mye banking på den j**** pinnen, måtte jeg innse at slaget var tapt. Så dèt prosjektet er utsatt et par uker.
Mamma hadde bursdag på lørdag, så denne er dedikert til henne:
...Jeg er verdensmester i å stjele bilder jeg finner via Google!
I dag gikk jeg forresten til anskaffelse av tidligere nevnte sykkel. Det ble sykkeltur hjemover, og jeg gleder meg til å ta den i bruk igjen. Akkurat nå lader batteriet, men i morgen blir det nok en liten tur. Jeg håper bare ikke jeg får gangsperr, men det er ikke akkurat slik at jeg har slitt ut musklene heller. He he he!
Oooog så har vi hatt and til middag i dag forresten. Ikke feil det, altså! Yum!
Nok til i morgen også.
Men nå nærmer det seg lalletid for trøttfiser som meg.
Ciao!
I helgen lekte jeg Mythbusters og forsøkte å finne ut om veien til mannens hjerte virkelig går gjennom magen.
Jeg disket opp med to ting han virkelig, virkelig liker: Lasagne og gul krem kake.
Og ikke nok med det, lasagnen var laget helt fra bunnen av. Nykvernet kjøtt fra Meny, tomatsaus med 2 kilo tomater, kokt i 45 min med diverse oljer og grønnsaker. Og hjemmelaget pasta, kjevlet ut til store plater. Toppet med ost.
Hva kan man si? Det var sinnsykt godt!!!
Kaken ble litt over the top, for å si det sånn. Den bestod av 70% krem og 30% kake... Men den sklir ned ;)
I går dro jeg med hele gjengen ut for å mate ender. Eldstemann hadde med seg en nyervervet kompis, og vi så 3 nydelige små andunger også. Guttene stakk avsted på syklene sine, og jeg, samboern og minsten tuslet på en lekeplass hvor minsten tok helt av. Han var overmodig og rutsjet forlengs på magen ned rutsjebanene, og klatret i klatrestativene. Hadde en topp dag.
På hjemveien plukket vi med oss seljekvister, i et naivt håp om å lage seljefløyter. Men etter et iherdig forsøk og mye banking på den j**** pinnen, måtte jeg innse at slaget var tapt. Så dèt prosjektet er utsatt et par uker.
Mamma hadde bursdag på lørdag, så denne er dedikert til henne:
...Jeg er verdensmester i å stjele bilder jeg finner via Google!
I dag gikk jeg forresten til anskaffelse av tidligere nevnte sykkel. Det ble sykkeltur hjemover, og jeg gleder meg til å ta den i bruk igjen. Akkurat nå lader batteriet, men i morgen blir det nok en liten tur. Jeg håper bare ikke jeg får gangsperr, men det er ikke akkurat slik at jeg har slitt ut musklene heller. He he he!
Oooog så har vi hatt and til middag i dag forresten. Ikke feil det, altså! Yum!
Nok til i morgen også.
Men nå nærmer det seg lalletid for trøttfiser som meg.
Ciao!
fredag 27. april 2012
------------------------------------------------------------
Noen ganger setter man streker. Markerer en ny start. Glemmer det som har vært og ser fremover med et åpent sinn. Står på med ny glød.
Det skal jeg forsøke å gjøre nå. Det er ikke bare-bare å tegne rette streker alltid, men med litt hjelp får jeg det nok til. Bare gi meg litt tid :)
Det skal jeg forsøke å gjøre nå. Det er ikke bare-bare å tegne rette streker alltid, men med litt hjelp får jeg det nok til. Bare gi meg litt tid :)
torsdag 26. april 2012
Fun Facts...
Visste du at en 4-åring stiller i snitt 400 spørsmål hver dag?
Eller at gullfisker husker MINST en uke?
Eller at maur kan overleve inntil 2 uker under vann?
Freedom!
I løpet av helgen håper jeg å bli den stolte eier av en elektrisk sykkel.
Tror det vil føles som ren terapi å suse ute i frisk luft i all slags vær (men innrømmer at jeg gleder meg til solskinnsdagene), med musikk i ørene og vind i ansiktet.
Jeg har et langt og lidenskapelig forhold til rulleskøyter, men det er dessverre for stor distanse til jobb til at jeg kan ta det på 8 hjul.
Jeg drømmer om å farte rundt på hver eneste veistubbe i nærområdet mitt. Komme meg mer ut, tråkke rundt og la tankene flyte.
Jeg LIKER denne sykkelen her :D
Tror det vil føles som ren terapi å suse ute i frisk luft i all slags vær (men innrømmer at jeg gleder meg til solskinnsdagene), med musikk i ørene og vind i ansiktet.
Jeg har et langt og lidenskapelig forhold til rulleskøyter, men det er dessverre for stor distanse til jobb til at jeg kan ta det på 8 hjul.
Jeg drømmer om å farte rundt på hver eneste veistubbe i nærområdet mitt. Komme meg mer ut, tråkke rundt og la tankene flyte.
Jeg LIKER denne sykkelen her :D
mandag 23. april 2012
Innestengt
Det er så ufattelig mye jeg ønsker å få ut! Så mye jeg har lyst å si, dele. Men jeg har satt rammer for meg selv. Jeg kan ikke, og vil ikke, utlevere verken meg selv eller andre. (Selv om jeg alt har tråkket over den grensen noen ganger for mye).
Livet ER en skikkelig såpeopera. Men denne bloggen vil ikke kunne gjenspeile det som faktisk skjer rundt meg. Det blir strippet for detaljer, simplifisert, ting blir utelatt. Det forblir usagt, men er i høyeste grad en realitet. Nok et eksempel på at det skjer mye i kulissene når sceneteppet går ned.
Iblandt er det best slik.
Livet ER en skikkelig såpeopera. Men denne bloggen vil ikke kunne gjenspeile det som faktisk skjer rundt meg. Det blir strippet for detaljer, simplifisert, ting blir utelatt. Det forblir usagt, men er i høyeste grad en realitet. Nok et eksempel på at det skjer mye i kulissene når sceneteppet går ned.
Iblandt er det best slik.
fredag 20. april 2012
Den kognitive triade:
- Å oppfatte seg selv som ikke bra nok har store konsekvenser.
- Jeg forstår erfaringer i lys av hvordan jeg oppfatter meg selv:
- Jeg lager forklaringer om feil med meg selv og forsøker å endre disse, uten at følelsene endres, fordi:
- DEN EGENTLIGE GRUNNEN TIL AT JEG STREVER ER MÅTEN JEG SER PÅ MEG SELV.
Slik tolker jeg dette:
Jeg må slutte å klandre meg selv. Jeg må slutte å endre på alle feilene jeg finner ved meg selv, for jeg vil stadig finne nye. Jeg må akseptere meg selv og heller jobbe med mine egne følelser og holdninger til meg selv, for om jeg klarer å endre dem, vil jeg ha det bedre med meg selv.
- Jeg forstår erfaringer i lys av hvordan jeg oppfatter meg selv:
- Jeg lager forklaringer om feil med meg selv og forsøker å endre disse, uten at følelsene endres, fordi:
- DEN EGENTLIGE GRUNNEN TIL AT JEG STREVER ER MÅTEN JEG SER PÅ MEG SELV.
Slik tolker jeg dette:
Jeg må slutte å klandre meg selv. Jeg må slutte å endre på alle feilene jeg finner ved meg selv, for jeg vil stadig finne nye. Jeg må akseptere meg selv og heller jobbe med mine egne følelser og holdninger til meg selv, for om jeg klarer å endre dem, vil jeg ha det bedre med meg selv.
tirsdag 17. april 2012
Ruset på sukker
Jeg har så lyst på et sunt liv!
Nå sitter jeg her og spiser youghurt med müsli til frokost på jobb og nyter hver en skje, og føler meg egentlig ganske sunn helt til jeg ikke lenger klarer å fortrenge det faktum at jeg startet arbeidsdagen med marsipan og kaffe.
Jeg tok en tur ned i kantinen i sted for å kjøpe youghurt, og ved inngangen stod det plassert et stativ med treningstøy i forskjellige størrelser. Jobben min har et årlig trimprosjekt som jeg har meldt meg på, og alle deltagere får utlevert treningstøy etter 10 registrerte trimmer. Jeg har tilbakelagt noen trimmer, men det er utelukkende fordi jeg har valgt å gå fremfor å busse fordi bussen innebærer litt mer ventetid i kulden enn jeg har tålmodighet til.
Vel, jeg prøvde trimtøyet på og konkluderte med at størrelse L var det som måtte til for å ikke se ut som en surret svinestek. Men likevel kommer jeg til å bestille størrelse M i god tro om at jeg skal gå ned mine 15 kilo. Det ER ikke urealistisk, egentlig. Det er bare ikke helt realistisk heller, det er jo meg vi snakker om her.
Men jeg må jo bare forsøke. Jeg har vært så nær målet mitt før, jeg må klare det igjen. Jeg har fortid som "treningsnarkoman", jeg VET at jeg kan.
Noen, hvem som helst: Gi meg styrkeeeee!
Nå sitter jeg her og spiser youghurt med müsli til frokost på jobb og nyter hver en skje, og føler meg egentlig ganske sunn helt til jeg ikke lenger klarer å fortrenge det faktum at jeg startet arbeidsdagen med marsipan og kaffe.
Jeg tok en tur ned i kantinen i sted for å kjøpe youghurt, og ved inngangen stod det plassert et stativ med treningstøy i forskjellige størrelser. Jobben min har et årlig trimprosjekt som jeg har meldt meg på, og alle deltagere får utlevert treningstøy etter 10 registrerte trimmer. Jeg har tilbakelagt noen trimmer, men det er utelukkende fordi jeg har valgt å gå fremfor å busse fordi bussen innebærer litt mer ventetid i kulden enn jeg har tålmodighet til.
Vel, jeg prøvde trimtøyet på og konkluderte med at størrelse L var det som måtte til for å ikke se ut som en surret svinestek. Men likevel kommer jeg til å bestille størrelse M i god tro om at jeg skal gå ned mine 15 kilo. Det ER ikke urealistisk, egentlig. Det er bare ikke helt realistisk heller, det er jo meg vi snakker om her.
Men jeg må jo bare forsøke. Jeg har vært så nær målet mitt før, jeg må klare det igjen. Jeg har fortid som "treningsnarkoman", jeg VET at jeg kan.
Noen, hvem som helst: Gi meg styrkeeeee!
mandag 16. april 2012
By the way...
Mens man er inne på klaging: Jeg har en ubrukelig skulder og arm i dag. Lånte eldstemanns sparkesykkel i går og skulle sjekke om jeg var like flink på triksing som han. Men konklusjonen ble at det er jeg altså ikke. Ett eneste triks, og der lå jeg langflat på siden med forslått hofte og enda mer forslått skulder. Eneste som manglet var vel brukket lårbein/hoftekam/krageben. Jepp, snikende følelse av å bli gammel.
Jeg trøster meg med dørselgeren forrige uke som så ut som han var 10 år yngre enn meg, men likevel spurte om han kunne få snakke med pappaen min. Hahaha! Noen burde oppsøkt en øyelege :D
Jeg trøster meg med dørselgeren forrige uke som så ut som han var 10 år yngre enn meg, men likevel spurte om han kunne få snakke med pappaen min. Hahaha! Noen burde oppsøkt en øyelege :D
No pain, no gain.
Jeg har vært hos tannlegen, bedøvelsen er akkurat gått ut. Munnvikene mine er mishandlet. Ikke at det var noen stor operasjon akkurat; visdomstennene forsvant for 8-10 år siden (Ikke et lykkelig kapittel i mitt liv, så om du fremdeles har visdomstennene intakt har jeg et godt råd: IKKE spør MEG om hvordan det var å fjerne de).
Jeg ble kvitt en gammel amalgam-fylling, og jeg føler meg sykt gæmlis når jeg innrømmer at jeg fremdeles går rundt med denslags i munnen. Jeg fikk riktignok bedøvelse (tannlegedamen kjenner meg ganske godt etterhvert, hun spør ikke engang), så det som var mest pain, var innhugget i lommeboken. Ikke billig å oppsøke tannleger altså. Tittelen min er nok noe misvisende, for det var ikke noe gain her. Iallfall ikke for lommeboken. Og så kan man jo krangle om helsegevinster og bla bla, men noen ganger er det igrunnen ganske greit å bare syte og klage litt. Jeg gjør det med et innvendig smil, helt sant :)
Yepp, om du leser fremdeles og ikke har innsett at dette bare er enda et meningsløst innlegg, så begynner du kanskje å skjønne tegninga etterhvert. Null nix nada konstruktivt fra min kant i dag. Auf wiedersehen!
Jeg ble kvitt en gammel amalgam-fylling, og jeg føler meg sykt gæmlis når jeg innrømmer at jeg fremdeles går rundt med denslags i munnen. Jeg fikk riktignok bedøvelse (tannlegedamen kjenner meg ganske godt etterhvert, hun spør ikke engang), så det som var mest pain, var innhugget i lommeboken. Ikke billig å oppsøke tannleger altså. Tittelen min er nok noe misvisende, for det var ikke noe gain her. Iallfall ikke for lommeboken. Og så kan man jo krangle om helsegevinster og bla bla, men noen ganger er det igrunnen ganske greit å bare syte og klage litt. Jeg gjør det med et innvendig smil, helt sant :)
Yepp, om du leser fremdeles og ikke har innsett at dette bare er enda et meningsløst innlegg, så begynner du kanskje å skjønne tegninga etterhvert. Null nix nada konstruktivt fra min kant i dag. Auf wiedersehen!
fredag 13. april 2012
torsdag 12. april 2012
Hvorfor sitte inne når alt håp er ute?
Altfor tidlig en onsdags morgen. Jeg sitter i et istykkerdugget busskur og studerer skinnhanskene mine. Tenker først at de definitivt må være designet for mennesker med lange negler. Noe jeg ikke har, og aldri kommer til å få, selv med iherdig innsats.
Så innser jeg plutselig at hanskene MÅ være laget av en mann med liten innsikt i den menneskelige anatomi. Ringfingeren er betydelig lenger enn pekefingeren. Om det er myte eller fakta vet jeg ikke, men det sies at pekefingeren representerer østrogenet i kroppen og ringfingeren representerer testosteronet. Det du har mest av, gir seg utslag i fingerlengden. Som da i praksis betyr at de fleste kvinner har pekefinger lenger enn ringfingeren, og menn har ringfinger lenger enn pekefinger (jeg har funnet eksempler på menn med lite testosteron og kvinner med angivelig MYE testosteron, da de skiller seg fra snittet) (Dette er en klassisk fest-greie, da er folk flest så bedugget at man kan fornærme dem på det groveste og trolig slippe unna med det, ettersom de ikke er i stand til å huske i detalj dagen etter).
Vel, konklusjonen min til slutt ble at hanskene mine er laget av en muligens homofil mann med slank kroppsbygning og spede hender, men likevel nok av testosteron.
Det var likevel litt spoiler i denne teorien da en skjønn, feminin jente satte seg ved siden av meg og hadde så lange ringfingere at tilogmed langfingeren virket liten i forhold.. Jeg velger å avfeie det som unntaket som bekrefter regelen.
Så innser jeg plutselig at hanskene MÅ være laget av en mann med liten innsikt i den menneskelige anatomi. Ringfingeren er betydelig lenger enn pekefingeren. Om det er myte eller fakta vet jeg ikke, men det sies at pekefingeren representerer østrogenet i kroppen og ringfingeren representerer testosteronet. Det du har mest av, gir seg utslag i fingerlengden. Som da i praksis betyr at de fleste kvinner har pekefinger lenger enn ringfingeren, og menn har ringfinger lenger enn pekefinger (jeg har funnet eksempler på menn med lite testosteron og kvinner med angivelig MYE testosteron, da de skiller seg fra snittet) (Dette er en klassisk fest-greie, da er folk flest så bedugget at man kan fornærme dem på det groveste og trolig slippe unna med det, ettersom de ikke er i stand til å huske i detalj dagen etter).
Vel, konklusjonen min til slutt ble at hanskene mine er laget av en muligens homofil mann med slank kroppsbygning og spede hender, men likevel nok av testosteron.
Det var likevel litt spoiler i denne teorien da en skjønn, feminin jente satte seg ved siden av meg og hadde så lange ringfingere at tilogmed langfingeren virket liten i forhold.. Jeg velger å avfeie det som unntaket som bekrefter regelen.
mandag 19. mars 2012
Pepperoni.
Oliven.
Sylteagurk.
Fetaost.
Chili.
Hvitløk.
Selleri.
Kaffe.
Vin.
En liste over ting jeg ikke likte da jeg var yngre, men som de siste 10 år har gradvis entret listen over mat jeg forguder. Det lille ekstra.
Jeg vet ikke helt hva dette betyr. Begynner jeg å bli voksen, eller begynner jeg å bli gammel?
Oliven.
Sylteagurk.
Fetaost.
Chili.
Hvitløk.
Selleri.
Kaffe.
Vin.
En liste over ting jeg ikke likte da jeg var yngre, men som de siste 10 år har gradvis entret listen over mat jeg forguder. Det lille ekstra.
Jeg vet ikke helt hva dette betyr. Begynner jeg å bli voksen, eller begynner jeg å bli gammel?
Så satt jeg i sofaen igjen. Minsten leker med duplo og en gaffel. Knekker duploen løs fra byggebrettet så de flyr gjennom rommet. Kreativiteten lenge leve :) I dag er jeg veldig glad for at han roter. For i går var han ikke langt unna å bli innlagt på sykehus i Haugesund. Hvilket ikke er så greit når vi bor i Bergen.
Han har vært pjusk en uke, men fredag var han feberfri og mye bedre og fikk seg en barnehagetur før vi dro til Hardanger for å besøke mamma. Der slo feberen til for fullt igjen og han begynte å hoste også. Og pustet tungt. Mamma har hatt lungebetennelse og luftveisinfeksjoner siden november, så hun luftet lungebetennelse for oss. Så da ble det legevakt besøk i Eidfjord, og der hørte legen knatring på venstre lunge. Milan var blek, slapp og veldig sliten da vi kom dit, så legen hadde i utgangspunktet tenkt at dette pekte mot innleggelse, men så kviknet småen til litt.
Og akkurat nå leker han rundt meg, så dette lover godt :)
Attila har tilbragt helgen hos faren sin, så han var ikke med innover. Han kommer hjem til oss etter skolen i dag. Men med en som MÅ være innendørs, ser det ut til at det blir en stille og rolig uke.
Han har vært pjusk en uke, men fredag var han feberfri og mye bedre og fikk seg en barnehagetur før vi dro til Hardanger for å besøke mamma. Der slo feberen til for fullt igjen og han begynte å hoste også. Og pustet tungt. Mamma har hatt lungebetennelse og luftveisinfeksjoner siden november, så hun luftet lungebetennelse for oss. Så da ble det legevakt besøk i Eidfjord, og der hørte legen knatring på venstre lunge. Milan var blek, slapp og veldig sliten da vi kom dit, så legen hadde i utgangspunktet tenkt at dette pekte mot innleggelse, men så kviknet småen til litt.
Og akkurat nå leker han rundt meg, så dette lover godt :)
Attila har tilbragt helgen hos faren sin, så han var ikke med innover. Han kommer hjem til oss etter skolen i dag. Men med en som MÅ være innendørs, ser det ut til at det blir en stille og rolig uke.
mandag 5. mars 2012
Ny uke
Da har vi tilbakelagt en vellykket helg. I går dro vi på vannkanten, hadde med kameraet og tok massevis av bilder. Tror kanskje jeg fikk noen skrå blikk da jeg knipset bilder under vann, men jeg er ikke en pervo altså!
Laget nachochips med kjøttdeig, salsa og guacamole da vi kom hjem. Perfekt kveldssnacks. Og verdens beste bananmilkshake. Jordbærmilkshaken jeg lagde tidligere i helgen var kornete og full av iskrystaller, mens denne bare var SMOOTH. Nam! Tror trikset lå i å ikke bruke så mye melk. Kjørte sammen litt melk og 3 bananer først, og tilsatte 2/3 isboks med vanilje (2-liters boks). Anbefales! Skal definitivt lages igjen.
Men ikke med det første, for nå skal jeg være sunn en periode og få fart på vektnedgangen min. Vurderer å skippe elektrisk sykkel av økonomiske hensyn, og heller investere i en vanlig en. Men det blir nok sykkel til eldstemann først. Så månedskortet på bussen blir nok fornyet i veldig nær fremtid. Men i dag har jeg bil (Marius er syk, så jeg kjører unger), så latskapen lenge leve. Enn så lenge.
Laget nachochips med kjøttdeig, salsa og guacamole da vi kom hjem. Perfekt kveldssnacks. Og verdens beste bananmilkshake. Jordbærmilkshaken jeg lagde tidligere i helgen var kornete og full av iskrystaller, mens denne bare var SMOOTH. Nam! Tror trikset lå i å ikke bruke så mye melk. Kjørte sammen litt melk og 3 bananer først, og tilsatte 2/3 isboks med vanilje (2-liters boks). Anbefales! Skal definitivt lages igjen.
Men ikke med det første, for nå skal jeg være sunn en periode og få fart på vektnedgangen min. Vurderer å skippe elektrisk sykkel av økonomiske hensyn, og heller investere i en vanlig en. Men det blir nok sykkel til eldstemann først. Så månedskortet på bussen blir nok fornyet i veldig nær fremtid. Men i dag har jeg bil (Marius er syk, så jeg kjører unger), så latskapen lenge leve. Enn så lenge.
lørdag 3. mars 2012
Halvveis i helgen
I går var siste vinterferie-dag. Attila var hos faren sin til torsdag, og da han ramlet inn dørene her på kvelden begynte han å hinte voldsomt til at han treeengte jo ikke være på SFO dagen etter, dersomattevisst....
Jeg hadde allerede kommet han i forkjøpet og spurt sjefen om han kunne være med meg på jobb, og jubelen stod i taket da jeg overbrakte de gode nyhetene. Merkelig fenomen det der, han sitter stort sett foran PCen og spiller, og observerer meg når jeg jobber.
I går, etter Milan hadde lagt seg, foreslo Marius å se Happy Feet 2. Det ble enstemmig vedtatt :) Vi så den på norsk, og jeg skal ærlig innrømme at det føltes litt flaut og kleint når de sang. Det hørtes rett og slett bare feil ut... Marius kjørte igang engelsk versjon etterpå, og det var 5 terningkast opp! Så skal du se Happy Feet 2: Se originalversjonen.
I dag kl 09.40 befant jeg meg på Oasen kjøpesenter med guttene. Jeg innså at vi var litt tidlig ute, men jeg kikket ikke på klokken før vi dro avsted. Shoppet inn ingredienser til milkshake og lørdagskos, og dro på BR-leker for å bytte inn to fulle bøker med sparemerker. Det ble en fjernstyrt marihøne til Milan og et spill til Attila. På vei tilbake til bilen passerte vi sportsbutikken som hadde 2-hjuls sykkel til 300 kr, i størrelsen 2-4 år. Så da ble det sykkel på minsten. Den ble tatt i bruk umiddelbart, og det tok ikke så lang tid før han hadde sin første trynings. Attila kjørte handlekurven mot bilen, men den var passe tung, så da jeg prøvde å ha èn hånd på Milan og èn hånd på handlekurven, gikk det skeis. Sykkelen tippet sidelengs og Milan gruset nedi asfalten med et vræl!
Det kom èn tåre og litt sår hulking, og jeg tenkte at nå var det gjort... Men så skrevet han plutselig over sykkelen og var klar for mer. Absolutt ikke lettskremt, den gutten der!
Må investere i sykkel til Attila også (foreløbig har han sparkesykkel, skateboard og rulleskøyter), men det må nesten vente til en litt romsligere lønning.
Ble hjemmelaget lapskaus til middag og jordbærmilkshake til dessert. Så snart Milan var i seng, foreslo Marius at vi skulle spille brettspill. Et som han riktignok vinner 90% av gangene, men jeg og Attila tar tapet med fatning ;) Mikset oss litt sjokolademoussè med vaniljesaus også. En særdeles lite sunn helg, men fuck it. Det er lørdag.
Nå er eldstemann også i seng, Marius spiller Warcraft 2 og jeg skal straks kjøre igang Sims 3. UTEN å jukse.
Tuddelu!
Jeg hadde allerede kommet han i forkjøpet og spurt sjefen om han kunne være med meg på jobb, og jubelen stod i taket da jeg overbrakte de gode nyhetene. Merkelig fenomen det der, han sitter stort sett foran PCen og spiller, og observerer meg når jeg jobber.
I går, etter Milan hadde lagt seg, foreslo Marius å se Happy Feet 2. Det ble enstemmig vedtatt :) Vi så den på norsk, og jeg skal ærlig innrømme at det føltes litt flaut og kleint når de sang. Det hørtes rett og slett bare feil ut... Marius kjørte igang engelsk versjon etterpå, og det var 5 terningkast opp! Så skal du se Happy Feet 2: Se originalversjonen.
I dag kl 09.40 befant jeg meg på Oasen kjøpesenter med guttene. Jeg innså at vi var litt tidlig ute, men jeg kikket ikke på klokken før vi dro avsted. Shoppet inn ingredienser til milkshake og lørdagskos, og dro på BR-leker for å bytte inn to fulle bøker med sparemerker. Det ble en fjernstyrt marihøne til Milan og et spill til Attila. På vei tilbake til bilen passerte vi sportsbutikken som hadde 2-hjuls sykkel til 300 kr, i størrelsen 2-4 år. Så da ble det sykkel på minsten. Den ble tatt i bruk umiddelbart, og det tok ikke så lang tid før han hadde sin første trynings. Attila kjørte handlekurven mot bilen, men den var passe tung, så da jeg prøvde å ha èn hånd på Milan og èn hånd på handlekurven, gikk det skeis. Sykkelen tippet sidelengs og Milan gruset nedi asfalten med et vræl!
Det kom èn tåre og litt sår hulking, og jeg tenkte at nå var det gjort... Men så skrevet han plutselig over sykkelen og var klar for mer. Absolutt ikke lettskremt, den gutten der!
Må investere i sykkel til Attila også (foreløbig har han sparkesykkel, skateboard og rulleskøyter), men det må nesten vente til en litt romsligere lønning.
Ble hjemmelaget lapskaus til middag og jordbærmilkshake til dessert. Så snart Milan var i seng, foreslo Marius at vi skulle spille brettspill. Et som han riktignok vinner 90% av gangene, men jeg og Attila tar tapet med fatning ;) Mikset oss litt sjokolademoussè med vaniljesaus også. En særdeles lite sunn helg, men fuck it. Det er lørdag.
Nå er eldstemann også i seng, Marius spiller Warcraft 2 og jeg skal straks kjøre igang Sims 3. UTEN å jukse.
Tuddelu!
torsdag 1. mars 2012
Skikkelig nedtur!
Oppdatert BMI: 28,3.
I dag nådde jeg mål nr 2 på listen min: Å se 7-tallet på vekten! 80,4 i går, 79,8 i dag. (Mitt første mål var 5 kg ned, nå er jeg kommet til 6,2 kg ned)
Helt ærlig føler jeg denne seieren er sterkt ufortjent. Jeg har mumset sjokolade og drukket brus de siste dagene og definitivt ikke hatt et sunt kosthold. Så det er to ting jeg kan takke for vektnedgangen (for jeg har faktisk gått ned i vekt og holdt vekten stabil til tross for kostholdet mitt): Det første er nok shakene til campkilo.no som jeg tidvis har brukt sammen med (eller istedetfor) vanlige måltider. Tror de har satt fart på forbrenningen min.
Og det andre, som forklarer spranget på 600 gram, er nok det faktum at jeg var innom blodbanken og ble tappet for en halv liter blod i går. Marius mener at blodtapet blir erstattet med annen væske, men at blodprosenten går ned. Jeg håper selvsagt at det er slik. Men jeg frykter også at kroppen ikke har rukket å erstatte væsketapet, og at jeg dermed risikerer å gå opp igjen alt til i morgen. Men skitt au, det blir jeg kvitt før eller siden uansett. Jeg skal iallfall NED, så jeg slipper investere i burka for å skjule bilringene mine til sommeren.
I dag nådde jeg mål nr 2 på listen min: Å se 7-tallet på vekten! 80,4 i går, 79,8 i dag. (Mitt første mål var 5 kg ned, nå er jeg kommet til 6,2 kg ned)
Helt ærlig føler jeg denne seieren er sterkt ufortjent. Jeg har mumset sjokolade og drukket brus de siste dagene og definitivt ikke hatt et sunt kosthold. Så det er to ting jeg kan takke for vektnedgangen (for jeg har faktisk gått ned i vekt og holdt vekten stabil til tross for kostholdet mitt): Det første er nok shakene til campkilo.no som jeg tidvis har brukt sammen med (eller istedetfor) vanlige måltider. Tror de har satt fart på forbrenningen min.
Og det andre, som forklarer spranget på 600 gram, er nok det faktum at jeg var innom blodbanken og ble tappet for en halv liter blod i går. Marius mener at blodtapet blir erstattet med annen væske, men at blodprosenten går ned. Jeg håper selvsagt at det er slik. Men jeg frykter også at kroppen ikke har rukket å erstatte væsketapet, og at jeg dermed risikerer å gå opp igjen alt til i morgen. Men skitt au, det blir jeg kvitt før eller siden uansett. Jeg skal iallfall NED, så jeg slipper investere i burka for å skjule bilringene mine til sommeren.
tirsdag 28. februar 2012
Veien til jobben min
I 2001 var jeg russ, hadde mitt siste år på videregående og fullførte 3. år på Formgivingslinja. Studiekompetanse og alt det der. Men det var egentlig ikke det jeg ville bli. For hva blir man egentlig, etter 3 år med tegning og maling? Joa, man lærer jo å tegne, men hva BLIR man?
Da jeg begynte mitt andre år på videregående, innførte de IKT-linjen. Men den visste jeg fint lite om.
Etter videregående ble det spontant skifte av retning. Før jeg visste ordet av det hadde jeg vært på et info-møte på IT-Akademiet og signerte papirer. Så fulgte et år med CCNA (kort fortalt programmering av rutere og design av nettverk + + ). Da det var over, ble jeg mamma for første gang, og det ble ikke så mye karriere på meg.
Jeg fulgte opp med et kort reklame-studie, og kastet meg ut i salgsbransjen. Hvor det igrunnen gikk ganske bra. Men salg krever 100% av en hele tiden, og det er et yrke med stor gjennomtrekk. Jeg hadde lyst på en karriere, et yrke med mening hvor jeg kunne videreutvikle meg og lære mer. Jeg savnet IT.
Jeg jobbet litt i Oslo i Bredbåndsguiden, en kombinasjon av IT-kunnskap og salgsferdigheter. Så begynte guttungen på skole og jeg returnerte til Bergen. Fikk jobb hos NextgenTel som tekniker, og begynte så smått å gjenoppta IT-ferdighetene. Etter et drøyt halvår ble jeg headhuntet av Toshiba som lovet meg dobbelt så høy lønn, og jeg gikk over til dem. Noe som ble kortvarig glede ettersom de raskt la ned Bergensavdelingen pga finanskrise. Så ble jeg gravid igjen i mai 2009, og i august 2011 begynte han i barnehage. Måneden etter fikk jeg jobb hos BKK AS via Elan, og jeg begynte i oktober. Jeg fikk riktignok nakkeprolaps dagen etter jeg fikk vite at jobben var min, og troppet opp med nakkekrage og sykemelding, men det var uansett starten på noe bra :)
Jeg sitter her fremdeles, og håper jeg blir værende her lenge. Jeg er kun vikar, så jeg aner ikke hva fremtiden bringer, men håper det åpner seg en luke. Jeg jobber på IT-vakten og hjelper kollegaer i hele konsernet, og det renner inn med både telefoner og folk som kommer på døren og trenger hjelp. Må innrømme at jeg liker on-site biten av arbeidet, det å kunne plukke og skru litt. Og det kan ikke under noen omstendigheter sammenlignes med jobben jeg gjorde hos NextGenTel, hvor jeg famlet i blinde og gav rådgiving pr telefon uten å se problemet. Her fjernstyrer vi PCer over en lav sko, og en del av maskinene får vi levert på døren.
Kollegaene mine er kjempeflotte, arbeidsmiljøet er bra, det er sosialt og jeg tror ikke jeg kunne hatt det bedre :) Jeg skammer meg litt som surfer og blogger på jobb, men på den annen side røyker jeg ikke, hehe :P
Det er en del sosiale aktiviteter og fritidstilbud her også, og planen nå fremover er å komme meg i bedre form, sykle til og fra jobb, begynne i klatregruppen og kanskje i koret. Har allerede meldt meg inn i Kreativ Klubb, og satser på å ha et kurs i kortlaging iløpet av det neste halvåret. Nå er det 2 uker igjen til rettssaken med eldstemann kommer opp og blir avgjort, så livet mitt med alle dets planer står litt på vent frem til da. Tar en dag av gangen i mellomtiden, så får vi se hva fremtiden bringer :)
Da jeg begynte mitt andre år på videregående, innførte de IKT-linjen. Men den visste jeg fint lite om.
Etter videregående ble det spontant skifte av retning. Før jeg visste ordet av det hadde jeg vært på et info-møte på IT-Akademiet og signerte papirer. Så fulgte et år med CCNA (kort fortalt programmering av rutere og design av nettverk + + ). Da det var over, ble jeg mamma for første gang, og det ble ikke så mye karriere på meg.
Jeg fulgte opp med et kort reklame-studie, og kastet meg ut i salgsbransjen. Hvor det igrunnen gikk ganske bra. Men salg krever 100% av en hele tiden, og det er et yrke med stor gjennomtrekk. Jeg hadde lyst på en karriere, et yrke med mening hvor jeg kunne videreutvikle meg og lære mer. Jeg savnet IT.
Jeg jobbet litt i Oslo i Bredbåndsguiden, en kombinasjon av IT-kunnskap og salgsferdigheter. Så begynte guttungen på skole og jeg returnerte til Bergen. Fikk jobb hos NextgenTel som tekniker, og begynte så smått å gjenoppta IT-ferdighetene. Etter et drøyt halvår ble jeg headhuntet av Toshiba som lovet meg dobbelt så høy lønn, og jeg gikk over til dem. Noe som ble kortvarig glede ettersom de raskt la ned Bergensavdelingen pga finanskrise. Så ble jeg gravid igjen i mai 2009, og i august 2011 begynte han i barnehage. Måneden etter fikk jeg jobb hos BKK AS via Elan, og jeg begynte i oktober. Jeg fikk riktignok nakkeprolaps dagen etter jeg fikk vite at jobben var min, og troppet opp med nakkekrage og sykemelding, men det var uansett starten på noe bra :)
Jeg sitter her fremdeles, og håper jeg blir værende her lenge. Jeg er kun vikar, så jeg aner ikke hva fremtiden bringer, men håper det åpner seg en luke. Jeg jobber på IT-vakten og hjelper kollegaer i hele konsernet, og det renner inn med både telefoner og folk som kommer på døren og trenger hjelp. Må innrømme at jeg liker on-site biten av arbeidet, det å kunne plukke og skru litt. Og det kan ikke under noen omstendigheter sammenlignes med jobben jeg gjorde hos NextGenTel, hvor jeg famlet i blinde og gav rådgiving pr telefon uten å se problemet. Her fjernstyrer vi PCer over en lav sko, og en del av maskinene får vi levert på døren.
Kollegaene mine er kjempeflotte, arbeidsmiljøet er bra, det er sosialt og jeg tror ikke jeg kunne hatt det bedre :) Jeg skammer meg litt som surfer og blogger på jobb, men på den annen side røyker jeg ikke, hehe :P
Det er en del sosiale aktiviteter og fritidstilbud her også, og planen nå fremover er å komme meg i bedre form, sykle til og fra jobb, begynne i klatregruppen og kanskje i koret. Har allerede meldt meg inn i Kreativ Klubb, og satser på å ha et kurs i kortlaging iløpet av det neste halvåret. Nå er det 2 uker igjen til rettssaken med eldstemann kommer opp og blir avgjort, så livet mitt med alle dets planer står litt på vent frem til da. Tar en dag av gangen i mellomtiden, så får vi se hva fremtiden bringer :)
onsdag 22. februar 2012
...
Jeg har forresten bikket 6 kg ned, men det teller vel strengt tatt ikke grunnet ekstreme tilstander og det faktum at jeg ikke har fått i meg mat i dag :P
Syk/Frisk
Ironien biter meg i rumpa.
Ikke lekent og lett, men hardt og nådeløst.
Jeg føler meg som en pingle!
Først hadde jeg en uke med 39,5 i feber og tilhørende frysetokter. Jeg dyttet i meg paracet og karret meg på jobb. Mot slutten av uken forsvant feberen, men nesen ble mer og mer tett.
Uken etter returnerte feberen, om enn noe mildere. Så jeg bestemte meg for å gå til legen. Det er en uke siden. Jeg gikk fremdeles på jobb, paracet er min venn i nøden.
Hos legen fikk jeg diagnosen bihulebetennelse (noe som i og for seg ikke er en overraskelse, vi er gamle venner), samt en resept på apocillin.
På apoteket informerte de om at dette var sterkt for magen, men jeg mintes å ha brukt medisinen før (år og dag siden) og kunne ikke huske å ha hatt noe ubehag (skyldes nok enten hukommelsessvikt, eller det faktum at jeg ca ALDRI fullfører en tablettkur).
Så jeg kjørte på. Marius hadde fått samme medisin i forbindelse med noe halsgreier, og han hadde kjøpt Idoform. OG blitt dårlig i magen. Men det gikk over på en dag.
Jeg kjøpte IKKE Idoform...
Vel, jeg var ikke på jobb i går. Og heller ikke i dag. I natt begynte jeg å spy også. Og magen er fremdeles skikkelig ødelagt.
Bihulebetennelsen er borte, og jeg vurderer veldig sterkt å kaste resten av medisinene i do. Så var det dette med å fullføre medisinkurer da...
Tror det blir en telefon til legen for sikkerhets skyld.
Ikke lekent og lett, men hardt og nådeløst.
Jeg føler meg som en pingle!
Først hadde jeg en uke med 39,5 i feber og tilhørende frysetokter. Jeg dyttet i meg paracet og karret meg på jobb. Mot slutten av uken forsvant feberen, men nesen ble mer og mer tett.
Uken etter returnerte feberen, om enn noe mildere. Så jeg bestemte meg for å gå til legen. Det er en uke siden. Jeg gikk fremdeles på jobb, paracet er min venn i nøden.
Hos legen fikk jeg diagnosen bihulebetennelse (noe som i og for seg ikke er en overraskelse, vi er gamle venner), samt en resept på apocillin.
På apoteket informerte de om at dette var sterkt for magen, men jeg mintes å ha brukt medisinen før (år og dag siden) og kunne ikke huske å ha hatt noe ubehag (skyldes nok enten hukommelsessvikt, eller det faktum at jeg ca ALDRI fullfører en tablettkur).
Så jeg kjørte på. Marius hadde fått samme medisin i forbindelse med noe halsgreier, og han hadde kjøpt Idoform. OG blitt dårlig i magen. Men det gikk over på en dag.
Jeg kjøpte IKKE Idoform...
Vel, jeg var ikke på jobb i går. Og heller ikke i dag. I natt begynte jeg å spy også. Og magen er fremdeles skikkelig ødelagt.
Bihulebetennelsen er borte, og jeg vurderer veldig sterkt å kaste resten av medisinene i do. Så var det dette med å fullføre medisinkurer da...
Tror det blir en telefon til legen for sikkerhets skyld.
tirsdag 21. februar 2012
Hjemmedag
I dag ble det hjemmedag på meg, gitt. Begynner å bli frisk etter en kraftig bihulebetennelse, så om dette skyldes bivirkninger av penicillinen eller en god gammeldags omgangssyke/magesjau, vites ikke.
Lå våken halve natten og var kvalm, så har fått tatt igjen litt søvn og håååper ting roer seg ned litt nå.
Jeg har iallfall nådd et av delmålene mine, med litt "drahjelp".
Jeg har bikket 5 kg i redusert vekt. Noe som ikke vises foreløbig, men om ytterligere 5 vil det nok merkes. Da kan jeg nok begynne så smått å grave i skapet etter litt mindre klær.
Det er forresten ganske kjipt å sitte hjemme. Magen bråker som et jordskre i hardanger, men hodet fungerer jo. Og jeg må innrømme at jeg kjeder meg og savner jobb. Har et snev av dårlig samvittighet, men trøster meg at det hadde vært verre å skulle avbryte jobbsamtaler grunnet akutt "personlig krise".
Jeg får håpe dette er raskt forbigående, så jeg er back in business i morgen :)
Jeg fikk iallfall tid nok i dag morges til å dresse opp minsten til karneval, og det er herlig å se han så fornøyd! Jeg kjøpte inn kostyme til han i går: Handy Mandy drakt, og lommelykten Glimte. Sistnevnte forelsket han seg spontant i, det var kjærlighet ved første blikk. Han smilte og lo og gliste det han var god for, mens han lyste rundt seg og trykket på knappene. Det hører vel med til historien at han hadde den med seg i sengen, og vi fra tid til annet hørte den avslørende stemmen til Glimte (ja, den snakker også). Ble kanskje ikke så mye søvn på han, men så lenge humøret er på topp, kan det gjøres unntak.
3 timer til de andre kommer hjem nå, og her sitter jeg og læxer. Burde vel egentlig planlagt middag, men orker ikke helt å tenke i de baner.
Vel, adios for denne gang.
Lå våken halve natten og var kvalm, så har fått tatt igjen litt søvn og håååper ting roer seg ned litt nå.
Jeg har iallfall nådd et av delmålene mine, med litt "drahjelp".
Jeg har bikket 5 kg i redusert vekt. Noe som ikke vises foreløbig, men om ytterligere 5 vil det nok merkes. Da kan jeg nok begynne så smått å grave i skapet etter litt mindre klær.
Det er forresten ganske kjipt å sitte hjemme. Magen bråker som et jordskre i hardanger, men hodet fungerer jo. Og jeg må innrømme at jeg kjeder meg og savner jobb. Har et snev av dårlig samvittighet, men trøster meg at det hadde vært verre å skulle avbryte jobbsamtaler grunnet akutt "personlig krise".
Jeg får håpe dette er raskt forbigående, så jeg er back in business i morgen :)
Jeg fikk iallfall tid nok i dag morges til å dresse opp minsten til karneval, og det er herlig å se han så fornøyd! Jeg kjøpte inn kostyme til han i går: Handy Mandy drakt, og lommelykten Glimte. Sistnevnte forelsket han seg spontant i, det var kjærlighet ved første blikk. Han smilte og lo og gliste det han var god for, mens han lyste rundt seg og trykket på knappene. Det hører vel med til historien at han hadde den med seg i sengen, og vi fra tid til annet hørte den avslørende stemmen til Glimte (ja, den snakker også). Ble kanskje ikke så mye søvn på han, men så lenge humøret er på topp, kan det gjøres unntak.
3 timer til de andre kommer hjem nå, og her sitter jeg og læxer. Burde vel egentlig planlagt middag, men orker ikke helt å tenke i de baner.
Vel, adios for denne gang.
mandag 20. februar 2012
Diverse oppdateringer
I dag hoppet jeg over en buss! Jeg stod på nest siste av mine 3 "endestopp" og kikket på klokken. 06:44. Første tilgjengelige buss var 8-10 minutter unna. Og dette er en fryktelig kald morgen, iallfall om man har prestert å løpe hjemmefra litt for dårlig kledd.
Jeg endte med å løpe derfra. Det BEGYNTE iallfall med løping. Men gikk raskt over til gange. Jeg ble passert av en sykkel, en syklist som tråkket på for harde livet forbi meg. Jeg tok meg selv i å dagdrømme litt. Fantasere om el-sykkel. Da skulle jeg lett ha tråkket oppover i høyt tempo med håret flagrende i vinden. Jeg hadde vært fremme på et blunk, noen usselige minutter.
Jeg passerte omsider endestoppet, og like etter peiste den ene bussen min forbi meg. Fulgt av tett trafikk. Jeg var i det minste på riktig side av veien og slapp å stå slukøret på andre siden. Klokket meg inn et par minutter før normalen. Kanskje noe jeg burde gjøre flere ganger?
..................
På fredag skulle jeg egentlig vært i en rettssak og vitnet, men den ble utsatt på ubestemt tid. Det er ikke akkurat første gang. Det er vel omtrent et år siden første gang jeg skulle vært inne, men da ble det utsatt. Så kom saken opp på sommeren, da var jeg inne og vitnet. Men den hovedmistenkte av de to involverte i saken hadde rømt til utlandet, så jeg trodde først det var derfor saken var tatt opp igjen nå. Helt til jeg leste litt grundigere på brevet som informerte om utsettelsen, hvor det stod omtalt som hovedforhandlinger/ankesak. Jeg regner med det dukker opp en eller annen avisartikkel når det skjer noe mer.
..................
I går var vi på Baluba, hele gjengen. Guttene elsket det! (Jeg og Marius også)
Det blir nok flere turer dit. Kanskje et par bursdagsfeiringer også.
Jeg hadde egentlig store forhåpninger om at det skulle bli en god natts søvn ettersom ungene var utslitt da vi dro hjem kl 18. Vel, eldstemann er jo ikke noe problem. Han sover som en stein. Problemet er vel helst å få han til å sovne.
Minsten... Vel, jeg kan vel kanskje ikke klage, etter at han de siste nettene har vært våken 3-3,5 timer i strekk hver natt. Han sov jo godt i natt, helt til han våknet. Hovedproblemet var vel mest at han våknet kl 5. Og da våknet jeg også. Radarhørselen min fanger opp den minste lyd. Han har soverom i motsatt ende av leiligheten, men det er visst ingen hindring. Jeg skulle uansett stå opp en halvtime etter, så det var ikke verdens undergang for meg. Men da jeg vekket Marius kl 6.15, møtte jeg et blikk fyllt av selvmedlidenhet. Enkelte er litt mer glad i nattesøvnen sin enn andre her i huset.
Det ble også flere lange, gode koser til eldstemann i dag. Han skal være hos faren sin ut februar nå, ettersom lillebroren hans (på farssiden) skal døpes neste helg. Da byttet vi en helg, og til gjengjeld har jeg han frem til helg nr 2 i mars. Deretter er alt et stort, svart hull. Jeg aner ikke hva som vil skje videre derfra. 12. og 13. mars virker altfor nær plutselig.
Jeg innser at det blir flere oppdateringer i tiden som kommer...
Jeg endte med å løpe derfra. Det BEGYNTE iallfall med løping. Men gikk raskt over til gange. Jeg ble passert av en sykkel, en syklist som tråkket på for harde livet forbi meg. Jeg tok meg selv i å dagdrømme litt. Fantasere om el-sykkel. Da skulle jeg lett ha tråkket oppover i høyt tempo med håret flagrende i vinden. Jeg hadde vært fremme på et blunk, noen usselige minutter.
Jeg passerte omsider endestoppet, og like etter peiste den ene bussen min forbi meg. Fulgt av tett trafikk. Jeg var i det minste på riktig side av veien og slapp å stå slukøret på andre siden. Klokket meg inn et par minutter før normalen. Kanskje noe jeg burde gjøre flere ganger?
..................
På fredag skulle jeg egentlig vært i en rettssak og vitnet, men den ble utsatt på ubestemt tid. Det er ikke akkurat første gang. Det er vel omtrent et år siden første gang jeg skulle vært inne, men da ble det utsatt. Så kom saken opp på sommeren, da var jeg inne og vitnet. Men den hovedmistenkte av de to involverte i saken hadde rømt til utlandet, så jeg trodde først det var derfor saken var tatt opp igjen nå. Helt til jeg leste litt grundigere på brevet som informerte om utsettelsen, hvor det stod omtalt som hovedforhandlinger/ankesak. Jeg regner med det dukker opp en eller annen avisartikkel når det skjer noe mer.
..................
I går var vi på Baluba, hele gjengen. Guttene elsket det! (Jeg og Marius også)
Det blir nok flere turer dit. Kanskje et par bursdagsfeiringer også.
Jeg hadde egentlig store forhåpninger om at det skulle bli en god natts søvn ettersom ungene var utslitt da vi dro hjem kl 18. Vel, eldstemann er jo ikke noe problem. Han sover som en stein. Problemet er vel helst å få han til å sovne.
Minsten... Vel, jeg kan vel kanskje ikke klage, etter at han de siste nettene har vært våken 3-3,5 timer i strekk hver natt. Han sov jo godt i natt, helt til han våknet. Hovedproblemet var vel mest at han våknet kl 5. Og da våknet jeg også. Radarhørselen min fanger opp den minste lyd. Han har soverom i motsatt ende av leiligheten, men det er visst ingen hindring. Jeg skulle uansett stå opp en halvtime etter, så det var ikke verdens undergang for meg. Men da jeg vekket Marius kl 6.15, møtte jeg et blikk fyllt av selvmedlidenhet. Enkelte er litt mer glad i nattesøvnen sin enn andre her i huset.
Det ble også flere lange, gode koser til eldstemann i dag. Han skal være hos faren sin ut februar nå, ettersom lillebroren hans (på farssiden) skal døpes neste helg. Da byttet vi en helg, og til gjengjeld har jeg han frem til helg nr 2 i mars. Deretter er alt et stort, svart hull. Jeg aner ikke hva som vil skje videre derfra. 12. og 13. mars virker altfor nær plutselig.
Jeg innser at det blir flere oppdateringer i tiden som kommer...
fredag 17. februar 2012
Hva har tannleger med samvittighet å gjøre?
Ganske mye, spør du meg. Det er et uoppklart mysterium hvorfor.
Jeg var nylig til tannlegen. Det var 1,5 år siden sist. Dengang da fikk jeg beskjed om at jeg hadde en løs fylling med antydning til hull, men jeg klarte å utsette ubehagelighetene med et halvår. Det er ett år siden jeg EGENTLIG skulle vært der og fikset dette. Men da ringte jeg og utsatte. Og utsatte igjen. På ubestemt tid. Lirte av meg den berømte frasen "JEG ringer DEG". Vi har vel alle hørt dén før, har vi ikke?
Det gikk et år uten at jeg ringte. Så fikk jeg plutselig en sms med påminnelse om time påfølgende dag. Grunnet flytting, hadde jeg ikke mottatt noe timekort. Jeg ringte dem, og utsatte nok en gang. Men nå hadde jeg opparbeidet meg et hav av dårlig samvittighet ovenfor tannlegen min, og endte med å sette en dato i overskuelig fremtid. Februar.
Nå sitter jeg her, 1470 kroner fattigere. Røntgen, bedøvelse, fjerning av litt tannsten og bytte av en fylling. Blir fort penger av denslags. I tillegg har jeg satt opp en ny date for å bytte en annen fylling, men deretter blir det nok et år til neste obligatoriske sjekk. Samvittigheten min er delt. På den ene siden har jeg god samvittighet ovenfor tannlegen min nå (WHY???), ettersom jeg har holdt avtalen vår og attpåtil satt opp en ny. Men samtidig har jeg en bitter ettersmak som forplanter seg dypt ned i lommeboken og økonomien min.
Og jeg sitter fremdeles med et ubesvart spørsmål:
Hvorfor i videste verden har jeg samvittighetskvaler ovenfor tannlegen min???
Et av livets store mysterier, eller hva?
Jeg var nylig til tannlegen. Det var 1,5 år siden sist. Dengang da fikk jeg beskjed om at jeg hadde en løs fylling med antydning til hull, men jeg klarte å utsette ubehagelighetene med et halvår. Det er ett år siden jeg EGENTLIG skulle vært der og fikset dette. Men da ringte jeg og utsatte. Og utsatte igjen. På ubestemt tid. Lirte av meg den berømte frasen "JEG ringer DEG". Vi har vel alle hørt dén før, har vi ikke?
Det gikk et år uten at jeg ringte. Så fikk jeg plutselig en sms med påminnelse om time påfølgende dag. Grunnet flytting, hadde jeg ikke mottatt noe timekort. Jeg ringte dem, og utsatte nok en gang. Men nå hadde jeg opparbeidet meg et hav av dårlig samvittighet ovenfor tannlegen min, og endte med å sette en dato i overskuelig fremtid. Februar.
Nå sitter jeg her, 1470 kroner fattigere. Røntgen, bedøvelse, fjerning av litt tannsten og bytte av en fylling. Blir fort penger av denslags. I tillegg har jeg satt opp en ny date for å bytte en annen fylling, men deretter blir det nok et år til neste obligatoriske sjekk. Samvittigheten min er delt. På den ene siden har jeg god samvittighet ovenfor tannlegen min nå (WHY???), ettersom jeg har holdt avtalen vår og attpåtil satt opp en ny. Men samtidig har jeg en bitter ettersmak som forplanter seg dypt ned i lommeboken og økonomien min.
Og jeg sitter fremdeles med et ubesvart spørsmål:
Hvorfor i videste verden har jeg samvittighetskvaler ovenfor tannlegen min???
Et av livets store mysterier, eller hva?
tirsdag 14. februar 2012
Biologisk klokke..?
Begrepet "Biologisk klokke" har to betydninger. I dette tilfellet er det henvist til døgnrytme, ikke forplantningsinstinkt ;)
Men til saken:
I dag morges våknet jeg av fornøyd småbarnsbabbel fra andre siden av leiligheten. Jeg dro frem mobilen min og konstanterte at klokken var på slaget 06:00.
14. februar 2010 var en begivenhetsrik dag. De fleste forbinder det med Valentines Day, men for 2 år siden var det flere merkedager på en og samme tid.
Valentines Day.
Morsdag.
Fastelaven.
Kinesisk Nyttår.
Og, viktigst av alt: Milan Dexter kom til verden. Kl 06:00. På slaget.
Jeg tror nok klokken hans ligger noen timer foran resten av familien. I omtrent 2 år nå har han insistert på at det er morgen på tidspunkt hvor de fleste nyter dyyyyp koma-søvn. Eventuelt tidspunkt hvor en del av befolkningen ikke engang har plukket seg til sengs.
Det at han våkner ETTER kl 06 er med andre ord et forholdsvis nytt fenomen. Men det er umulig å være morgengretten når man våkner til et slikt sjarmtroll som Milan <3
I barnehagen er flagget heist for gutten vår, og han fikk en varm velkomst med gratulasjoner og klemmer. Det hang gratulasjonsballong (i papir) på plassen hans med glitter og stas, og hovedpersonen selv gliste så bredt at smilehullene lyste mot meg. I dag er det MILANS dag.
Men til saken:
I dag morges våknet jeg av fornøyd småbarnsbabbel fra andre siden av leiligheten. Jeg dro frem mobilen min og konstanterte at klokken var på slaget 06:00.
14. februar 2010 var en begivenhetsrik dag. De fleste forbinder det med Valentines Day, men for 2 år siden var det flere merkedager på en og samme tid.
Valentines Day.
Morsdag.
Fastelaven.
Kinesisk Nyttår.
Og, viktigst av alt: Milan Dexter kom til verden. Kl 06:00. På slaget.
Jeg tror nok klokken hans ligger noen timer foran resten av familien. I omtrent 2 år nå har han insistert på at det er morgen på tidspunkt hvor de fleste nyter dyyyyp koma-søvn. Eventuelt tidspunkt hvor en del av befolkningen ikke engang har plukket seg til sengs.
Det at han våkner ETTER kl 06 er med andre ord et forholdsvis nytt fenomen. Men det er umulig å være morgengretten når man våkner til et slikt sjarmtroll som Milan <3
I barnehagen er flagget heist for gutten vår, og han fikk en varm velkomst med gratulasjoner og klemmer. Det hang gratulasjonsballong (i papir) på plassen hans med glitter og stas, og hovedpersonen selv gliste så bredt at smilehullene lyste mot meg. I dag er det MILANS dag.
mandag 13. februar 2012
Høye forventninger
Jeg tror jeg har ødelagt eldstemann, hahaha!
Han hadde så fint gullkorn i går. Etter at minsten var lagt, skulle jeg, Marius og Attila spille brettspill. Marius løp på toalettet en tur, og da plopper det ut av eldsten:
"Jeg håper jeg vinner over Marius. Sånn at jeg kan komme på andreplass!"
Han sa det i fullt alvor med skikkelig iver, her var andreplass fullverdig med gull og topplassering på seierspallen. Førsteplassen var selvskrevet MAMMAS plass.
Jeg responderte med et spontant "Hæ, kan du gjenta det der?"
Jeg innså at familien vår gjerne ikke er helt A4. Og jeg minnes "gamle dager" da eldstemann var 4 år og gråt fordi mamma vant i Junior Buzz på Playstation, gang etter gang. Men det tok ikke lange tiden og mange samtalene før han innså at han, med hans alder og bakgrunn, skulle være kjempeglad for 2. plassen. Han lovpriset den, det var hans 1. plass. Og de gangene han vant over meg, var jubelen ekstra stor.
Ettersom årene har gått og han har tatt meg igjen på flere plan, trodde jeg egentlig denne livsfilosofien om 2. plassen var gått i glemmeboken. Men der tok jeg feil.
Jeg må likevel innrømme at jeg er glad han kan se gleden i å være nest best og ikke lar seg knekke av å ikke nå til topps for enhver pris. For jeg ser definitivt at konkurranseinstinktet og gløden er tilstede. Og i likhet med sin mor går seiersrusen til hodet på han ;)
Avslutningsvis må jeg innrømme at jeg ikke innfridde forventningene hans i går. Marius vant begge rundene, jeg og Attila byttet på å komme på 2. plass. Men Attila reflekterte ikke noe over det faktum at jeg IKKE vant, så det er en viss sjanse for at han også i fremtiden har store forventninger til mine prestasjoner...
Han hadde så fint gullkorn i går. Etter at minsten var lagt, skulle jeg, Marius og Attila spille brettspill. Marius løp på toalettet en tur, og da plopper det ut av eldsten:
"Jeg håper jeg vinner over Marius. Sånn at jeg kan komme på andreplass!"
Han sa det i fullt alvor med skikkelig iver, her var andreplass fullverdig med gull og topplassering på seierspallen. Førsteplassen var selvskrevet MAMMAS plass.
Jeg responderte med et spontant "Hæ, kan du gjenta det der?"
Jeg innså at familien vår gjerne ikke er helt A4. Og jeg minnes "gamle dager" da eldstemann var 4 år og gråt fordi mamma vant i Junior Buzz på Playstation, gang etter gang. Men det tok ikke lange tiden og mange samtalene før han innså at han, med hans alder og bakgrunn, skulle være kjempeglad for 2. plassen. Han lovpriset den, det var hans 1. plass. Og de gangene han vant over meg, var jubelen ekstra stor.
Ettersom årene har gått og han har tatt meg igjen på flere plan, trodde jeg egentlig denne livsfilosofien om 2. plassen var gått i glemmeboken. Men der tok jeg feil.
Jeg må likevel innrømme at jeg er glad han kan se gleden i å være nest best og ikke lar seg knekke av å ikke nå til topps for enhver pris. For jeg ser definitivt at konkurranseinstinktet og gløden er tilstede. Og i likhet med sin mor går seiersrusen til hodet på han ;)
Avslutningsvis må jeg innrømme at jeg ikke innfridde forventningene hans i går. Marius vant begge rundene, jeg og Attila byttet på å komme på 2. plass. Men Attila reflekterte ikke noe over det faktum at jeg IKKE vant, så det er en viss sjanse for at han også i fremtiden har store forventninger til mine prestasjoner...
onsdag 8. februar 2012
Stian Elholm
Det er utrolig fascinerende hvordan bittesmå handlinger kan føre til enorme tankerekker.
06:53:
Jeg hoppet av bussen. Den kjørte videre, fulgt av en tett rekke biler. Jeg gravde frem ID-kortet mitt fra vesken og festet det rundt halsen. Trafikken av biler opphørte, jeg kikket kjapt i begge retninger før jeg hastet over veien. De siste skrittene, nesten over, så jeg for meg et scenario hvor det kom en bil overraskende på og meide meg ned. I det minste ville det være lett å identifisere meg, der jeg lå med ID godt synlig.
Eller ville det?
Jeg kom til å tenke på Stian. Hvor utrolig ugjenkjennelig han plutselig var, der han lå vannrett i sykehussengen. Det var et helt feil perspektiv. Det var ikke sånn det skulle være, var det virkelig han? Jeg tror jeg fikk en kræsj i hjernen min der og da. Jeg så på ham, men jeg hadde vansker med å se at det VAR han. Han så annerledes ut. Væske i kroppen? Eller fortrengning fra min side?
Jeg har mange gode minner fra den altfor korte tiden jeg kjente han. Vi var kollegaer, vi var venner.
Jeg husker en lønningspils, musikken var høy og stemningen var høyere. Jeg husker nøyaktig hvilken låt som ble spilt, men ikke hva den heter. Jeg filmet rundt og rundt i rommet, alle var med på musikken. Noen pratet, andre danset. Gangsta' rap. Stian levde seg skikkelig inn, det ble en perfekt liten musikkvideo med han i hovedrollen. I ettertid sørget han for å slette filmen dessverre.
Det siste minnet er fra spillkveld hjemme hos meg. Vi spilte risk, Stian beslagla alltid de gule brikkene. Jeg husker jeg satt på fanget hans og han holdt rundt meg. Dette var siste gang jeg så ham.
Jeg var bortreist den helgen det skjedde. Jeg kom tilbake mandag til forskjellige forklaringer. Jeg skjønte ikke alvoret. Jeg trodde først han bare hadde blitt for full. Slått seg, havnet på sykehus. Men det var igrunnen riktig. Det var det som skjedde fredagen.
Det som derimot skjedde lørdag var langt verre. Han tok overdose. Heroin.
Jeg skjønner det fremdeles ikke. Jeg ante ingenting. Så satt jeg på sykehuset, holdt hånden hans. Gråt. Hele familien hans var der. Bestemoren gav meg bitene i puslespillet. Jeg innså at jeg ikke kjente Stians fortid. MEN, jeg ble kjent med ham slik jeg vil huske ham. En fantastisk gutt, med glimt i øyet. Humor. Omtanke. Fremtidsdrømmer og ambisjoner. En som la sjelen i å nå målene sine. Sosial. Og nydelig. Og han var bare 19...
Det tok lang tid før jeg rørte de gule riskbrikkene. Ingen andre fikk røre dem heller. De var hans.
Det er fremdeles slik at ingen andre får røre dem.
Nå er de mine.
06:53:
Jeg hoppet av bussen. Den kjørte videre, fulgt av en tett rekke biler. Jeg gravde frem ID-kortet mitt fra vesken og festet det rundt halsen. Trafikken av biler opphørte, jeg kikket kjapt i begge retninger før jeg hastet over veien. De siste skrittene, nesten over, så jeg for meg et scenario hvor det kom en bil overraskende på og meide meg ned. I det minste ville det være lett å identifisere meg, der jeg lå med ID godt synlig.
Eller ville det?
Jeg kom til å tenke på Stian. Hvor utrolig ugjenkjennelig han plutselig var, der han lå vannrett i sykehussengen. Det var et helt feil perspektiv. Det var ikke sånn det skulle være, var det virkelig han? Jeg tror jeg fikk en kræsj i hjernen min der og da. Jeg så på ham, men jeg hadde vansker med å se at det VAR han. Han så annerledes ut. Væske i kroppen? Eller fortrengning fra min side?
Jeg har mange gode minner fra den altfor korte tiden jeg kjente han. Vi var kollegaer, vi var venner.
Jeg husker en lønningspils, musikken var høy og stemningen var høyere. Jeg husker nøyaktig hvilken låt som ble spilt, men ikke hva den heter. Jeg filmet rundt og rundt i rommet, alle var med på musikken. Noen pratet, andre danset. Gangsta' rap. Stian levde seg skikkelig inn, det ble en perfekt liten musikkvideo med han i hovedrollen. I ettertid sørget han for å slette filmen dessverre.
Det siste minnet er fra spillkveld hjemme hos meg. Vi spilte risk, Stian beslagla alltid de gule brikkene. Jeg husker jeg satt på fanget hans og han holdt rundt meg. Dette var siste gang jeg så ham.
Jeg var bortreist den helgen det skjedde. Jeg kom tilbake mandag til forskjellige forklaringer. Jeg skjønte ikke alvoret. Jeg trodde først han bare hadde blitt for full. Slått seg, havnet på sykehus. Men det var igrunnen riktig. Det var det som skjedde fredagen.
Det som derimot skjedde lørdag var langt verre. Han tok overdose. Heroin.
Jeg skjønner det fremdeles ikke. Jeg ante ingenting. Så satt jeg på sykehuset, holdt hånden hans. Gråt. Hele familien hans var der. Bestemoren gav meg bitene i puslespillet. Jeg innså at jeg ikke kjente Stians fortid. MEN, jeg ble kjent med ham slik jeg vil huske ham. En fantastisk gutt, med glimt i øyet. Humor. Omtanke. Fremtidsdrømmer og ambisjoner. En som la sjelen i å nå målene sine. Sosial. Og nydelig. Og han var bare 19...
Det tok lang tid før jeg rørte de gule riskbrikkene. Ingen andre fikk røre dem heller. De var hans.
Det er fremdeles slik at ingen andre får røre dem.
Nå er de mine.
mandag 6. februar 2012
Såpeoperaen!
Jepp, jeg har konkludert med at livet mitt er mer innholdsrikt enn Hotel Cæsar,
og helt sikkert kunne blitt en skikkelig bra såpe.
Akkurat nå for eksempel, sitter jeg på jobb og blogger. Jeg har feber, vond hals og har tilbakelagt 2,5 timer oppstykket og delt søvn i natt, men det føles ganske bra. Jeg cruiser avsted på en god mix av paracet, hostesaft, adrenalin og sløvhet. God mix, som sagt :) Overraskende nok høres jeg ikke ut som Donald, selv om jobben min innebærer en del telefonprating.
Jeg har akkurat informert sjefen min om at jeg neste fredag skal i retten, ettersom jeg på sett og vis er blitt dradd inn i en omfattende sak av typen grovt bedrageri. Jeg bør kanskje understreke at jeg ikke er kriminell, og at dette er ufrivillig (Der var det understreket).
I tillegg har jeg en annen rettssak jeg i høyeste grad er involvert i, fordi jeg og eksen forsøker å bli enige om hvor sønnen vår skal bo. Jeg er absolutt ikke noe stolt av at det har gått rettens vei.
Og så har jeg et slankeprosjekt på gang, hvor jeg skal forvandle en bmi på 30,5 til en bmi på 22,5. Jeg er kommet til 28,8.
De siste 3 ukene har ungene mine (jeg har to) pådradd seg vannkopper, halsvirus, influensa, øyekatarr og mykoplasma. Ikke verst! Minsten er på 7. dag med feber (Det er der feberen min stammer fra), men nå begynner han å kvikne til og spise normalt igjen.
Jeg er en elendig forfatter. Jeg har ALLTID drømt om å gi ut bok, men konkluderte for flere år siden med at jeg ikke hadde nok livserfaring til å skrive noe fornuftig. Etterhvert har jeg innsett at det er nok ikke livserfaringen det står på, men min manglende evne til struktur og planlegging. Et felt jeg stadig finpusser på. Jeg har litt å hente der.
Og så er jeg forlovet da. På tredje året. Samboeren min fridde 9 dager inn i forholdet vårt, under en paraply i sidelengs regn midt i Bergen sentrum. Og bryllup? Det er foreløbig en fjern fantasi. MEN det skal realiseres en dag.
Vel, på tide å jobbe videre her. Nå er iallfall såpeoperaen igang.
og helt sikkert kunne blitt en skikkelig bra såpe.
Akkurat nå for eksempel, sitter jeg på jobb og blogger. Jeg har feber, vond hals og har tilbakelagt 2,5 timer oppstykket og delt søvn i natt, men det føles ganske bra. Jeg cruiser avsted på en god mix av paracet, hostesaft, adrenalin og sløvhet. God mix, som sagt :) Overraskende nok høres jeg ikke ut som Donald, selv om jobben min innebærer en del telefonprating.
Jeg har akkurat informert sjefen min om at jeg neste fredag skal i retten, ettersom jeg på sett og vis er blitt dradd inn i en omfattende sak av typen grovt bedrageri. Jeg bør kanskje understreke at jeg ikke er kriminell, og at dette er ufrivillig (Der var det understreket).
I tillegg har jeg en annen rettssak jeg i høyeste grad er involvert i, fordi jeg og eksen forsøker å bli enige om hvor sønnen vår skal bo. Jeg er absolutt ikke noe stolt av at det har gått rettens vei.
Og så har jeg et slankeprosjekt på gang, hvor jeg skal forvandle en bmi på 30,5 til en bmi på 22,5. Jeg er kommet til 28,8.
De siste 3 ukene har ungene mine (jeg har to) pådradd seg vannkopper, halsvirus, influensa, øyekatarr og mykoplasma. Ikke verst! Minsten er på 7. dag med feber (Det er der feberen min stammer fra), men nå begynner han å kvikne til og spise normalt igjen.
Jeg er en elendig forfatter. Jeg har ALLTID drømt om å gi ut bok, men konkluderte for flere år siden med at jeg ikke hadde nok livserfaring til å skrive noe fornuftig. Etterhvert har jeg innsett at det er nok ikke livserfaringen det står på, men min manglende evne til struktur og planlegging. Et felt jeg stadig finpusser på. Jeg har litt å hente der.
Og så er jeg forlovet da. På tredje året. Samboeren min fridde 9 dager inn i forholdet vårt, under en paraply i sidelengs regn midt i Bergen sentrum. Og bryllup? Det er foreløbig en fjern fantasi. MEN det skal realiseres en dag.
Vel, på tide å jobbe videre her. Nå er iallfall såpeoperaen igang.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)