For 3 måneder siden

befant jeg meg på det absolutte nullpunkt i livet mitt. Eller nei, langt over på minussiden. Levde på lånt tid. Det er til dels interessant og veldig, veldig skremmende hvordan et annet menneske kan demontere en person, plukke vedkommende fra hverandre bit for bit. Bryte ned, bygge opp, bryte ned igjen. Til det bare er ugjenkjennelige rester igjen. Til alt som engang var, er borte. Fortrengt, skjøvet bort, gravd dypt, dypt ned. Man klarer ikke engang skjønne hva som er i ferd med å skje før det er altfor sent.

Dette blir kryptisk, og består av en hel rekke detaljer som stort sett bare mine nærmeste har innblikk i. Men det var en del av livet og hverdagen min noen år, og det vil alltid være en del av fortiden min i tiden som kommer. Det er nesten 3 måneder siden livet mitt tok en u-sving idet jeg klarte å ta avgjørelsen om å rive meg løs og stå på egne bein. Vaklet ustødig inn i en ukjent fremtid, fast bestemt på at nå kunne det bare gå oppover.

Og det gjorde det. Jeg hadde aldri, i mine villeste fantasier, sett for meg at jeg skulle befinne meg her, på dette stadiet i livet, så nært frem i tid. Det sies at motgang gjør sterk, og JA! Jeg kan bekrefte det. Selvsagt må jeg huske på at jeg fremdeles er et sårbart individ, selv om jeg føler at jeg kan håndtere det meste på strak arm her og nå. Overveldet av å ha fått livet i gave (det føles iallfall slik).
Det er ingen som "eier" meg mer. Jeg er et fritt individ.
Alt jeg ble fortalt at jeg ikke kunne få til på egenhånd, har jeg fått til.
Nå sitter jeg i verdens beste sofa med det mykeste pleddet jeg vet om. Jeg har en kaffe latte på bordet, Walters Mandler i munnen (ikke tenk gris), minstens leker på gulvet, et halvferdig maleri på spisebordet, hjemmelagede vårruller på kjøkkenet, et flatpakket klesskap fra IKEA, blå himmel ute, en stasjonsvogn med personlighet, is i frysern, klær i vaskemaskinen, skyhøyt boliglån, verdens beste barn, søsken og foreldre (og tanter og besteforeldre), nydeligste vennene i verden, flyttekasser på soverommet, vinterdekk i kjellerboden, el-sykkel på terrassen og beina på bordet. Og bordet er fullt av små fingeravtrykk :)
Det totale bildet er fullkomment. Leiligheten min har sjel. Livet mitt er verdifullt. Jeg føler meg trygg.

Jeg har fullstappet kalender den kommende uken, og det har jeg hatt en del av den siste tiden. Jeg har tilbragt mye tid med venner, jeg har gjenopplivet gamle vennskap og knyttet til meg noen nye. Og jeg er så evig takknemlig for hvert eneste menneske som har vært en del av livet mitt de siste månedene. Det har gitt meg veldig mye. Og det samme gjelder venninner med barn som guttene har hatt glede av. Jeg har kanskje ikke en A4 familie, men jeg har en familie. Og den er verdens beste!

Høres ut som jeg har min egen høsttakkefest på gang her nå, men jeg er virkelig glad for slik livet mitt har blitt. Og utsiktene er svært lyse.
Helt ærlig er jeg glad jeg aldri har blitt lottomillionær og fått alt i fanget. Det ville nok ikke gjort meg mer lykkelig. Men det å ta avgjørelser og jobbe for noe, og se resultater, DET gir lykke!

Og apropos Høsttakkefest/Thanksgiving: Jeg synes dette kvalifiserer til å skrive opp "KALKUN" på handlelista. De som kjenner meg godt, vet hvor utrolig mye jeg klarer å mase om kalkun og pinnekjøtt i løpet av et år. Og helst langt utenfor sesongen.
Så derfor: Kalkun på handlelisten.

Og pinnekjøtt.