Viser innlegg med etiketten Hypersomni. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hypersomni. Vis alle innlegg

onsdag 6. juni 2012

Teflonhjerne

Da var jeg hjemme igjen fra søvnklinikken. Fikk resept på 3 måneder med medisiner samt henvisning til Haukeland. Må beregne 2-3 måneders venting der, men ettersom jeg allerede er i systemet og har vært gjennom rutinene med nevrolog før, trenger jeg ikke samtale med nevrologen først. Skal rett på registreringen. Og da går det raskere i køsystemet.

Da timen var ferdig, betalte jeg i p-huset og gikk til bilen (jepp, har lov å kjøre bil). Vel fremme var p-billetten long gone. Ransaket alle lommer på både buksen, jakken og i lommeboken, tømte vesken og gikk ut av bilen for å sjekke setene. Men fant null-nix-nada. Følelsen av billetten mellom fingrene var fremdeles tilstede, men jeg har null anelse om hvor den tok veien. Er et grått hull i hukommelsen. Teflonhjerne kaller jeg det.
Heldigvis var det en grei vekter på jobb (trodde de streiket, men har kanskje gått glipp av enda mer?) som trodde på forklaringen min og slapp meg ut.
Så da var jeg omsider hjemme og vurderer veldig sterkt om jeg bør lalle sengen eller se en episode Game of Thrones... Har mest lyst til det siste.
Men da må det skje NUH.

Søvnregistrering

Jeg gjesper kjeven ut av ledd snart og er øm i kjevemusklene, men pr nuh er jeg iallfall ikke altfor trøtt. Har økt dosen til 2-3 piller, men i går stod jeg og nesten sov på bussen hjem fra jobb. Så det er kortvarig "glede". Har time hos nevrolog i kveld. Har fått diagnose for årevis siden, men gjenstår fremdeles å få i havn en søvnregistrering som får Nav til å dekke utgiftene til medisinering.

Søvnregistreringen foregår over 1,5 dag. Man kommer inn til sykehuset på ettermiddagen og får festet mange elektroder til beina, overkroppen og hodet. Man skal også ha måler på fingeren som måler co2-metning i blodet eller noe. Og, det verste av alt, er en liten innretning som kontrollerer pusten. Det er en irriterende flapp som ligger plassert fra nesen til munnen, med to små (og heldigvis korte) slanger/rør som stikker inn i neseborene. Jeg har virkelig INGENTING til overs for den saken der, og tidligere har jeg prestert å rive den av i søvne.

I mitt tilfelle har ikke den mye å si, for jeg er ikke plaget med verken snorking eller pustestopp om natten. Jeg har heller ikke "restless legs". Men alt utstyr må på, uansett hvor mye man krangler på det. Det handler om helheten, osv.
Når man er ferdig "innpakket", ser man egentlig ut som et eksperiment som har rømt fra lukket avdeling. Noe jeg vitterlig påpekte sist gang...


Man får en strømpe på hodet for å holde ledninger på plass, og et par apparater som måler og registrerer alle elektriske impulser.
I ettertid blir dette printet ut og analysert av eksperter. Det gir et overblikk over hvordan nattesøvnen har vært. Om man har våknet flere ganger, om man har pustestopp eller rykninger i beina, og hvilket av de 5 søvnstadiene man er i. REM-søvn, bedre kjent som drømmestadiet, og 4 andre nivå som igrunnen bare blir definert som nivå 1, 2, 3 og 4. 1 er lett søvn, 4 er dyp, tung søvn. (se bunnen av innlegget)

Konklusjonen etter mine registreringer har vært at jeg befinner meg mest på stadie 3 og 4. Dyp, dyp søvn.
Jeg husker jeg var hos fastlegen min etter den første registreringen, det er vel 7-8 år siden. Jeg hadde med hele rapporten fra sykehuset. Men han ristet på hodet og skjønte ikke problemet mitt, for det stod jo at jeg sov godt om natten. Han hadde aldri hørt om idiopatisk hypersomni, og valgte å kalle det latskap istedet.


Del 2 av søvnregistreringen foregår på dagtid. Man blir vekket 7-8 om morgenen og skal være våken i omtrent 2 timer. Deretter blir man fulgt på rommet for å legge seg i sengen i 20 minutter. Man blir vekket igjen, er våken i 2 nye timer og blir sendt på rommet på nytt. Denne prosessen gjentas 4-5 ganger. Jeg har bare vært ute for 4 ganger selv. Og jeg har sovnet hver gang. Det raskeste er 3 minutter. Men det er også her problemet med å få dekket medisiner kommer inn.
Før var kravet at man skulle sovne på under 10 minutter (snitt) for å slippe unna med egenandel. Nå er kravet 8 minutter. Jeg har brukt 8 minutter og 25 sekunder i snitt. Så om jeg sovner på 3 minutter en gang og 8 minutter neste, hjelper ikke det om jeg plutselig har to innsovninger på 12 minutter.


Så nå satser jeg på et nytt forsøk. Jeg blir alltid stressa i slike situasjoner, og da ligger jeg lys våken og lytter etter lyder istedet. OK, 12 minutter innsovningstid er sikkert ikke mye for folk flest, men for meg føles det som en evighet. Jeg pleier sovne idet hodet treffer puten. Litt bortskjemt der kanskje, og er det i det hele tatt noen fordel med hypersomni, så må det være evnen til å kunne hvile når man bestemmer seg for det, uten at nattesøvnen blir påvirket. På den annen side er det kjipt å være zombie-trøtt og tenke at det er ikke vits å legge seg uansett, for det vil ikke hjelpe på våkenheten. Det eksisterer ingen 20-minutters powernap i min verden. Gi meg 2 timer ekstra og tryll litt, så kan det hende det hjelper.

Å stå rett opp og ned på en buss og føle at noen har brukt en hjulvisp i hjernen min er ikke noe snacks. Når man har sovet 9 timer og det føles som man har sovet 2 timer hver natt i en uke. Desorientert, forvirret, ukonsentrert, svarer på automatikk på spørsmål og oppfatter ikke hva folk forteller meg engang. Befinner meg et helt annet sted mentalt. Og det stedet er temmelig tomt, stille og rolig. Tror hjernen min har en innebygget pauseknapp. Welcome to Zombieland!
Kroppen kjennes ut som den er laget av sirup og veier flere tonn. Armene og beina henger liksom ikke med. Jeg venter egentlig bare på å kollapse. At beina skal knekke sammen under meg. Men det har ikke skjedd så langt, og det er nesten som et lite mirakel. Jeg ser for meg et skrekkscenario hvor jeg bare velter overende som en stor potetsekk. Øynene svir, øyelokkene er tunge. Kjennes som jeg har noe tungt over skuldrene og brystet. Men jeg holder meg på beina. Nesten litt robot.

Men alt dette er det bare jeg som "ser". Det er usynlig utenpå. Jeg har (heldigvis) livslang erfaring i å holde masken. Smilet mitt veier heldigvis ikke så mye. Og det gjør det hele litt enklere. Det er tidspunkt hvor det er drittøft å være på jobb. Men jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten jobben. Det ligger litt prestisje i å holde hjulene i gang. Verden stopper ikke opp. Jeg kan ikke tillate meg selv å gi opp eller grave meg under en dyne og synes synd på meg selv. Jeg er ikke den første som sliter og jeg blir heller ikke den siste. Og, det viktigste av alt som jeg gjentar for meg selv: Det er forbigående. JA, det er like fullt tilbakevendende og jeg vil ha diagnosen resten av livet, men jeg fungerer jo. Jeg kommer meg opp og ut hver morgen, jeg har mange fantastisk gode kollegaer, jeg har en nydelig sjef som er utrolig forståelsesfull og imøtekommende og dette SKAL jeg klare. Det føles iblant som å ha vann til hoftene og forsøke å løpe motstrøms i en stri elv, det skal jeg ærlig innrømme.

Vel, jeg hadde ingen ambisjoner om å fremstå som et stakkarslig offer eller høste mye medlidenhet eller trøste-kake :P (OK, kake hadde ikke skadet) Så mitt eneste formål er vel egentlig å informere. Det er en ærlig sak at jeg tidvis har begrensninger i hva jeg orker. Og jeg har garantert fornærmet noen opp gjennom årene ved å trekke meg fra ting jeg har lovet meg bort på. Ingen kan se på utsiden hvordan jeg har det på innsiden. Hvor mye energi som er tappet bort i et sort hull. Når 0,005% av befolkningen har dette, forventer jeg absolutt ikke at andre har hørt om det. Jeg har selv savnet informasjon i årenes løp og har trålet nettet rundt på jakt etter andres erfaringer. Folk i samme båt. Finne ut hvordan andre lever med det, hvilke begrensninger og forutsetninger man har i forhold til et normalt liv. Det har vært relativt lite informasjon sammenlignet med saker som omhandler narkolepsi. Det er beslektet, men likevel så fjernt. Så ved å tråkke opp min egen sti, kan jeg kanskje hjelpe noen som kommer etter meg?



onsdag 30. mai 2012

Zzzzzzz

På fredag var jeg bekymret for at jeg skulle ende med å sove bort helgen. Langhelg, ekstra mye fritid. Jeg så ikke frem til det.

I ukedagene knasker jeg modiodal for å holde hjulene igang, mens i helgene forsøker jeg å gi kroppen pause fra piller. Men det har sin pris. (Det har forsåvidt medisinen også) Forrige helg sov jeg 13 timer den ene dagen. Og 17. mai? Jeg våknet på morgenen og var oppe noen timer før jeg la meg igjen og sov til kl 15.
Likevel er egentlig ikke dette så ille, selv om det ikke er slik jeg er når jeg er på topp.

Idiopatisk Hypersomni.
Er gått flere år siden jeg fikk diagnosen første gang, men har hatt det i 13-14 år.
Heldigvis går det i perioder og bølgedaler. Er jeg bra, så merker jeg ikke stort til det. Jeg kan riktignok fremdeles drikke en kanne kaffe og gå rett til sengs og sovne på flekken. Og være "voldelig" om natten, men ikke huske noe selv neste morgen. Og jeg savner konstant følelsen av å ha overskudd og energi. Kroppen min er seig og dvask uansett hva jeg foretar meg. Jeg legger meg 21.30 hver kveld, med mindre jeg er trøtt og legger meg før ungene. Feks kl 17 eller 18. Og sover til neste dag. Har heller ingen problemer med å sove ettermiddagshvil i 2 timer og deretter gå og legge meg for kvelden til normal tid.

Så kommer perioder som nå, hvor jeg bare føler for å sove store deler av tiden. Jeg orker ikke engasjere meg sosialt, unngår å love meg bort på aktiviteter og arrangement i tilfelle jeg ikke orker likevel. Tar dag for dag og time for time. Kroppen er tung, hodet fullt av "støy", konsentrasjonen glipper og jeg kunne like godt hatt 2 i promille. Blir jeg trøtt og sliten, finnes det få andre alternativer enn å sove noen timer. Setter på alarm og tvinger meg selv opp igjen etterpå, selv om det føles som jeg helst kunne sovet 8 timer til. Jeg holder det i sjakk med 100 g modiodal som jeg knasker innpå idet jeg våkner, ettersom det tar et par timer før det har effekt. Da klarer jeg iallfall arbeidsdagen.

Og til slutt har man det verste stadiet. Hvor jeg føler meg dritings og ikke klarer våkne. Får ikke opp øynene. Eier ikke bevissthet. Alt er tåke, klarer ikke våkne om morgenen. Og når jeg omsider våkner til, aner jeg ikke hvor lenge det varer. Jeg merker ikke nødvendigvis at jeg sovner igjen heller. Og når jeg våkner, aner jeg ikke hvor lenge jeg har vært borte. Jeg kan ikke lese noe, da sovner jeg. Jeg kan ikke ta buss, for jeg risikerer å bli vekket av bussjåføren på siste stopp. Jeg kan ikke se film, for jeg får bare med meg de første minuttene uansett. Jeg kan ikke gå på byn, for setter jeg meg ned sovner jeg og blir kastet ut. Spiser jeg middag, må jeg sove etterpå. Sitter jeg i bil, bør jeg for all del ikke være sjåfør.
Medisinen blir økt 3-4 ganger.

Folk flest argumenterer med at de også er sliten på jobb og er trøtt til tider. Men for min del er jeg vanlig trøtt ETTER å ha tatt medisiner. Og sykelig trøtt før. For ja, jeg kan ta medisiner og legge meg til å sove uten problemer. Det er ikke uten grunn at det gir utslag på dopingtester og sammenlignes med amfetamin og ritalin. Men hadde jeg vært normal, ville det vært som speed for meg. Jeg ville ikke vært i stand til å legge meg til å sove etterpå...


Helgen gikk forresten veldig bra. Endte opp med å ta medisiner for å komme meg opp og ut. Lørdag hadde vi piknik på en festning og lekte turister i egen by. Spiste softis og hadde det kjempefint. Fikk tilogmed (rød)farge. Søndag badet vi i bassenget på jobben til samboern, og jeg laget seljefløyte til eldstemann og ene nabogutten. Mandag laget jeg seljefløyter til samtlige nabounger og samboern testet sykkelen min for første gang :)

Det er frustrerende å være så totalt tappet for energi, men jeg trøster meg med at det ikke er like ille hele tiden og at jeg har lange perioder hvor jeg fungerer greit.