Det nærmer seg 4 måneder siden vendepunktet i livet mitt, og jeg kan fornøyd konstantere at jeg fremdeles er "rusa på livet". Jeg må ærlig innrømme at jeg var spent på den nye hverdagen i starten. Jeg gikk fra å ha gitt opp håpet om å leve til jeg ble 30, til å få fremtiden min servert på et sølvfat. Jeg overlevde det jeg aldri trodde jeg skulle komme levende ut av, og den følelsen jeg satt med etterpå er ubeskrivelig.
Det var uvirkelig, skremmende på en god måte, jeg ble overveldet av alle mulighetene som plutselig lå foran meg, hadde masse energi og hodet fullt av positive tanker.
Men med en slik brå omveltning var jeg også ganske sikker på at det kom til å få en brå slutt. I starten følte jeg meg skjør og sårbar, og samtidig så full av livsglede og kraft. Og gradvis har jeg merket at grunnen har blitt stabil under føttene mine. Jeg har funnet roen, jeg har slått rot, jeg har skapt et liv jeg virkelig kan kalle mitt eget. Og jeg skal legge en innsats i å kunne være stolt av livet mitt. Utrette store ting, om ikke i verdensmålestokk, så iallfall ting jeg kan se tilbake på selv. Gode minner med ungene, med familien, med venner og kollegaer. Jeg skal ikke dvele ved fortiden, det er det jeg har foran meg som betyr noe. Og det er JEG som velger hvordan jeg vil bruke tiden min, og hvem jeg vil bruke den sammen med.
Jeg merker iallfall èn ting svært godt: Jeg har det fantastisk bra, jeg er i godt humør og fri for bekymringer. Og det gir meg energi. Jeg lar meg ikke irritere av andre mennesker eller av små bagateller. Jeg har tålmodighet og ro, og det avler mer av det gode. Det er en god sirkel.

Jeg fryktet som nevnt at det skulle gå over, har forsøkt å ta meg tid til pusterom innimellom. Kjenne etter, ikke slite meg ut. Rom ble ikke bygget på en dag, og jeg kan ikke forvente å hoppe rett inn i livet mitt med det beste fra det som engang var, og det beste fra det som skal være fremover. Og helt ærlig har jeg vært forberedt på å gå på en smell. At det skulle bli for brå overgang, at jeg skulle slite meg ut, at jeg ikke hadde nok energi til å få gjort så mye på så liten tid.
Men nå, etter snart 4 måneder, har jeg fremdeles humøret, energien og roen i behold. Jeg kan senke skuldrene, jeg kan legge planer for fremtiden og jeg kan nyte nuet. Akkurat nå sitter jeg på jobb på overtid og reinstallerer PCer, og kan vel på sett og vis dra den slutningen at det er akkurat dèt jeg har gjort med livet mitt også: Reinstallert. Begynt på nytt. Og denne gangen skal jeg passe mer på hva jeg installerer :)