Høye forventninger

Jeg tror jeg har ødelagt eldstemann, hahaha!
Han hadde så fint gullkorn i går. Etter at minsten var lagt, skulle jeg, Marius og Attila spille brettspill. Marius løp på toalettet en tur, og da plopper det ut av eldsten:

"Jeg håper jeg vinner over Marius. Sånn at jeg kan komme på andreplass!"
Han sa det i fullt alvor med skikkelig iver, her var andreplass fullverdig med gull og topplassering på seierspallen. Førsteplassen var selvskrevet MAMMAS plass.

Jeg responderte med et spontant "Hæ, kan du gjenta det der?"
Jeg innså at familien vår gjerne ikke er helt A4. Og jeg minnes "gamle dager" da eldstemann var 4 år og gråt fordi mamma vant i Junior Buzz på Playstation, gang etter gang. Men det tok ikke lange tiden og mange samtalene før han innså at han, med hans alder og bakgrunn, skulle være kjempeglad for 2. plassen. Han lovpriset den, det var hans 1. plass. Og de gangene han vant over meg, var jubelen ekstra stor.
Ettersom årene har gått og han har tatt meg igjen på flere plan, trodde jeg egentlig denne livsfilosofien om 2. plassen var gått i glemmeboken. Men der tok jeg feil.
Jeg må likevel innrømme at jeg er glad han kan se gleden i å være nest best og ikke lar seg knekke av å ikke nå til topps for enhver pris. For jeg ser definitivt at konkurranseinstinktet og gløden er tilstede. Og i likhet med sin mor går seiersrusen til hodet på han ;)

Avslutningsvis må jeg innrømme at jeg ikke innfridde forventningene hans i går. Marius vant begge rundene, jeg og Attila byttet på å komme på 2. plass. Men Attila reflekterte ikke noe over det faktum at jeg IKKE vant, så det er en viss sjanse for at han også i fremtiden har store forventninger til mine prestasjoner...