Jeg var nylig til tannlegen. Det var 1,5 år siden sist. Dengang da fikk jeg beskjed om at jeg hadde en løs fylling med antydning til hull, men jeg klarte å utsette ubehagelighetene med et halvår. Det er ett år siden jeg EGENTLIG skulle vært der og fikset dette. Men da ringte jeg og utsatte. Og utsatte igjen. På ubestemt tid. Lirte av meg den berømte frasen "JEG ringer DEG". Vi har vel alle hørt dén før, har vi ikke?
Det gikk et år uten at jeg ringte. Så fikk jeg plutselig en sms med påminnelse om time påfølgende dag. Grunnet flytting, hadde jeg ikke mottatt noe timekort. Jeg ringte dem, og utsatte nok en gang. Men nå hadde jeg opparbeidet meg et hav av dårlig samvittighet ovenfor tannlegen min, og endte med å sette en dato i overskuelig fremtid. Februar.
Nå sitter jeg her, 1470 kroner fattigere. Røntgen, bedøvelse, fjerning av litt tannsten og bytte av en fylling. Blir fort penger av denslags. I tillegg har jeg satt opp en ny date for å bytte en annen fylling, men deretter blir det nok et år til neste obligatoriske sjekk. Samvittigheten min er delt. På den ene siden har jeg god samvittighet ovenfor tannlegen min nå (WHY???), ettersom jeg har holdt avtalen vår og attpåtil satt opp en ny. Men samtidig har jeg en bitter ettersmak som forplanter seg dypt ned i lommeboken og økonomien min.
Og jeg sitter fremdeles med et ubesvart spørsmål:
Hvorfor i videste verden har jeg samvittighetskvaler ovenfor tannlegen min???
Et av livets store mysterier, eller hva?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar