Bad Hair-Day

Det er et veldiskutert tema, men det virker som om enhver blogger med respekt for seg selv må streife innom det. Nå kan jeg ikke si at jeg verken anser meg selv som en seriøs blogger ELLER har respekt for meg selv, men jeg beveger meg utpå den tynne isen likevel.

Og dagens tema er selvbilde. Jeg har hørt rykter om at gutter/menn også er berørt av dette, men ettersom jeg ikke har nevneverdig testosteroner i kroppen velger jeg å forholde meg til mitt eget synspunkt. Som jeg mistenker at jeg deler med en rekke kvinner.

For vi kvinner ER skrudd rart sammen. Blir vi egentlig noensinne fornøyd? Blir JEG noensinne fornøyd? Med meg selv? Jeg tror svaret er nei. Er jeg fornøyd med rumpa, så matcher ikke magen. Har jeg glatt, perfekt hår, så finnes det garantert en kvise eller ti som ødelegger helhetsbildet. Og i dag er ingen av delene på plass. Dvask rumpe, dvaskere mage, skikkelig bad hair-day og kviser som en hormonell tenåring. Trøtt som et fly og rusk på øyet midt i et møte. Japp japp. Her snakker vi cellulitter og appelsinhud og hele resten av fy-listen. Stram som en sviske og like solbrun som en snømann.

Men. Vi har en unik evne til å være selvkritiske. Det trenger ikke nødvendigvis være negativt (selv om alle med litt livserfaring vet at teori og praksis ikke går hånd i hånd). På noen områder er det en grei egenskap å være kritisk til seg selv, utfordre seg selv og strekke seg mot nye mål. Forbedre seg. Det kan være ved å innse at man vet for lite og lærer seg noe nytt. Bli mer bevisst på hvem og hva man bruker tid på i hverdagen. Småting som kanskje starter som en negativ tankespire, men utvikler seg til en positiv bieffekt.

Jeg kan bekrefte at det er en skikkelig boost å få supre tilbakemeldinger i jobbsammenheng, spesielt om jeg selv har gått rundt og kun sett feilene mine. Men ved å være kritisk til meg selv har jeg bevisst gått inn for å strekke mer til på andre felt, eller lære meg det jeg ikke kan.

Anyway, hovedpoenget er vel at det er viktig å være obs på skillet mellom konstruktivt og destruktivt. Hvem pokker bryr seg om at jeg ikke får plass i favorittbuksen min? Ingen andre ser det. Men jeg lager en big deal av det selv. Jeg tror jeg vet hva andre tenker, men når realismen innhenter meg innser jeg at det er bare jeg som bryr meg. Om meg selv. Jeg tenker aldri på hva andre går kledd i, hvordan de ser ut eller hvorvidt de ser fæl ut på håret. Hvorfor tror jeg at de bryr seg om meg?

Det koker ned til at JEG må bli fornøyd med MEG. De tingene jeg sier til meg selv ville jeg aldri fortalt til en venninne i samme situasjon. Aldri. Jeg er ikke akkurat min egen bestevenn. Og om så alle sa pene ting om meg, ville ikke det endret hvordan jeg følte om meg selv. Jeg vil ikke tro dem før jeg kan kjenne det selv. Jeg må bli en Linda jeg kan være glad i og stolt av. Dersom det i det hele tatt er mulig.

Jeg har forresten bare èn oppskrift på lykke: Sjokolade.
I dette tilfellet tror jeg nok ikke den vil hjelpe, så om noen har en annen oppskrift må de gjerne dele.