søndag 14. oktober 2012

Og

Jeg er forresten meg selv igjen. Jeg får stadig tilbakemeldinger fra familie og venner om at det er godt å se at JEG er tilbake. Jeg har livsgnist, glød, entusiasme, tar initiativ og er glad og lykkelig. Sjefen min kommenterer også at hun liker at jeg er en initiativtager. Det er herlig å føle seg i sitt rette element igjen.
Jeg har også vært til oppfølging hos en psykolog etter alt som skjedde, og han lurer egentlig bare på hva jeg gjør der. Jeg fikk utelukkende svært gode tilbakemeldinger derfra også, og han endte med å si at jeg har vært gjennom veldig mye, men håndterer det svært bra. Jeg får gå dit så lenge jeg selv føler jeg har behov for det, så da er jeg innom der et par ganger i måneden til jeg er sikker på at jeg har fordøyd alt som har vært.

For 3 måneder siden

befant jeg meg på det absolutte nullpunkt i livet mitt. Eller nei, langt over på minussiden. Levde på lånt tid. Det er til dels interessant og veldig, veldig skremmende hvordan et annet menneske kan demontere en person, plukke vedkommende fra hverandre bit for bit. Bryte ned, bygge opp, bryte ned igjen. Til det bare er ugjenkjennelige rester igjen. Til alt som engang var, er borte. Fortrengt, skjøvet bort, gravd dypt, dypt ned. Man klarer ikke engang skjønne hva som er i ferd med å skje før det er altfor sent.

Dette blir kryptisk, og består av en hel rekke detaljer som stort sett bare mine nærmeste har innblikk i. Men det var en del av livet og hverdagen min noen år, og det vil alltid være en del av fortiden min i tiden som kommer. Det er nesten 3 måneder siden livet mitt tok en u-sving idet jeg klarte å ta avgjørelsen om å rive meg løs og stå på egne bein. Vaklet ustødig inn i en ukjent fremtid, fast bestemt på at nå kunne det bare gå oppover.

Og det gjorde det. Jeg hadde aldri, i mine villeste fantasier, sett for meg at jeg skulle befinne meg her, på dette stadiet i livet, så nært frem i tid. Det sies at motgang gjør sterk, og JA! Jeg kan bekrefte det. Selvsagt må jeg huske på at jeg fremdeles er et sårbart individ, selv om jeg føler at jeg kan håndtere det meste på strak arm her og nå. Overveldet av å ha fått livet i gave (det føles iallfall slik).
Det er ingen som "eier" meg mer. Jeg er et fritt individ.
Alt jeg ble fortalt at jeg ikke kunne få til på egenhånd, har jeg fått til.
Nå sitter jeg i verdens beste sofa med det mykeste pleddet jeg vet om. Jeg har en kaffe latte på bordet, Walters Mandler i munnen (ikke tenk gris), minstens leker på gulvet, et halvferdig maleri på spisebordet, hjemmelagede vårruller på kjøkkenet, et flatpakket klesskap fra IKEA, blå himmel ute, en stasjonsvogn med personlighet, is i frysern, klær i vaskemaskinen, skyhøyt boliglån, verdens beste barn, søsken og foreldre (og tanter og besteforeldre), nydeligste vennene i verden, flyttekasser på soverommet, vinterdekk i kjellerboden, el-sykkel på terrassen og beina på bordet. Og bordet er fullt av små fingeravtrykk :)
Det totale bildet er fullkomment. Leiligheten min har sjel. Livet mitt er verdifullt. Jeg føler meg trygg.

Jeg har fullstappet kalender den kommende uken, og det har jeg hatt en del av den siste tiden. Jeg har tilbragt mye tid med venner, jeg har gjenopplivet gamle vennskap og knyttet til meg noen nye. Og jeg er så evig takknemlig for hvert eneste menneske som har vært en del av livet mitt de siste månedene. Det har gitt meg veldig mye. Og det samme gjelder venninner med barn som guttene har hatt glede av. Jeg har kanskje ikke en A4 familie, men jeg har en familie. Og den er verdens beste!

Høres ut som jeg har min egen høsttakkefest på gang her nå, men jeg er virkelig glad for slik livet mitt har blitt. Og utsiktene er svært lyse.
Helt ærlig er jeg glad jeg aldri har blitt lottomillionær og fått alt i fanget. Det ville nok ikke gjort meg mer lykkelig. Men det å ta avgjørelser og jobbe for noe, og se resultater, DET gir lykke!

Og apropos Høsttakkefest/Thanksgiving: Jeg synes dette kvalifiserer til å skrive opp "KALKUN" på handlelista. De som kjenner meg godt, vet hvor utrolig mye jeg klarer å mase om kalkun og pinnekjøtt i løpet av et år. Og helst langt utenfor sesongen.
Så derfor: Kalkun på handlelisten.

Og pinnekjøtt.

tirsdag 25. september 2012

Jeg liker jobben min :D
Nå har jeg løst noen saker. Dvs, problemet er ikke løst. Det er bare dyttet over på noen andre ;) Moahahaha!

Auuu!

Jeg har gangsperr i magen, men det er jo et bra tegn. Jeg visste ikke at jeg hadde muskler der engang :D
Jeg fant treningsrommet i går, her på jobben. Så nå er jeg selvutnevnt spreking :P Nytt og bedre liv, here I come! (Var det noen som sa midtlivskrise, eller?)

søndag 23. september 2012

Et skritt nærmere

Jeg har skrevet dikt og sangtekster siden tidlig barneskole. Noveller også, og jeg har begynt på en håndfull romaner, men man er som kjent sin egen verste kritiker. Dessuten har jeg for lengst konkludert med at jeg trenger mer livserfaring for å skrive noe som er bra nok.
Men dikt og sanger skriver jeg. Dikt er jeg nok best på, ettersom jeg lager sangtekster og melodi ganske parallellt. Og da må ting klaffe. Dessuten skriver jeg ikke noter. Jeg memorerer. Da må ting tas i rimelig tempo.

Jeg begynner i det små, noen få strofer. Det kan ligge på is både måneder og år før jeg finner en fortsettelse jeg er noenlunde fornøyd med. Så løsner det plutselig.

Jeg begynte på en sang for ca 6 år siden, dedikert til Stian i et av mine første innlegg. Har kommet litt videre, men vurderer fremdeles sterkt å bytte ut noen linjer. Det løsnet litt for 3 uker siden, da jeg var på vei til Os i leiebil fra Hertz for å hente sofaen min. Var glad søs holdt seg hjemme, for jeg garanterer ikke for sangstemmen min akkurat...



I miss your smile
You've been gone for a while
Now

Can't cry for you
There's nothing left to do
Although

I remember the last time with you
I haven't closed my eyes
I haven't closed my eyes

I'm hanging around
While I'm thinking of you
So I'm hanging around
There's nothing else to do
I'm hanging around
I remember this place
The bed was all white
And so was your face

I remember the last time we knew
I close my eyes for you
I close my eyes for you




Det er ikke stort, men det er alt jeg har hittil. Og kanskje er det alt som trengs. Meeen, minsten holder på å poke ut øyet mitt, så gir meg her.

søndag 9. september 2012

New beginnings

Lenge siden jeg skrev sist, og mye har endret seg. Jeg har flyttet fra samboeren og kjøpt leilighet et steinkast unna. Jeg har rundet 30 år, og tross det faktum at jeg er blitt singel og mangler mann, stasjonsvogn og 0,4 barn, har jeg aldri før følt meg så etablert.

Det er takket være verdens nydeligste unger, verdens beste og mest støttende familie (love you guys), jobben min som har stilt opp og vært fantastiske gjennom den tøffeste perioden i mitt liv, samt leiligheten jeg befinner meg i, som ble innviet med gode venner i går kveld.

Jeg har allerede gode naboer, gamle venner som er hentet frem igjen, en plan for fremtiden og noen teskjeer frihet. Med frihet følger ansvar, og jeg gleder meg til begge deler.

Bruddet er en historie for seg, og den eksisterer i to utgaver. Kommer ikke til å gå mer inn på det. Et brudd er alltid kjipt, og ikke noe man skal lage sosialpornografi av :-P

Men anyway, jeg har det veldig bra. I morgen skal jeg sykle til jobb, så må sette vekkerklokken på 05.30 for å være klar til dyst kl 07.00. Er ufattelig zombie om morgenen og bruker alvorlig lang tid på å gjøre ingenting før jeg kommer meg ut døren. Har heldigvis ikke flyttet langt, tar ca 2 min ekstra å sykle til jobb. Kanskje greit å finne frem alt jeg trenger i dag, så kaaaanskje jeg klarer å komme meg ut døren uten å stå altfor lenge og glo i veggen mens jeg venter på at hodet skal begynne å tenke :-D

Nighty night!

mandag 2. juli 2012

Stillhet kan være gull

Har akkurat tilbragt noen dager i Hardanger, vært innom Mikkelparken og lekt med frisbee.
Så dro vi en tur til nabobygda, jeg, mamma og eldstemann. Han klarte å snike seg med i siste liten, tross at jeg der og da trengte litt pusterom og stillhet rundt meg. Munnen hans gikk i ett fra vi satte oss i bilen og den berømte lunten min ble gradvis svidd bort. Mamma satt i baksetet, guttungen foran (han benytter seg av det faktum at han omsider har blitt lang nok til å få lov). Så kom jeg på et genialt knep! Trodde jeg.

"Vi leker stilleleken! Førstemann som sier noe før vi kommer frem, må kjøpe is til de to andre!"
Guttungen ble umiddelbart knyst stille. Jeg trakk et gledens sukk men rakk knapt blunke før det kom forsiktig fra baksetet "Jammen, om ingen snakker, da får vi jo ikke is da?"
Vips var det på'an igjen, med eldsten som jublet fordi mormor skulle kjøpe is.

Men, jeg fant det beste trikset i boka:
"Vi leker stilleleken igjen! Førstemann som sier noe før vi kommer frem, blir kastet vannballonger på av de to andre!"

Oppskriften på suksess. Det var ikke en lyd fra de to andre (bortsett fra småfnis fra A da mamma kilte han i håp om å få kaste vannballonger på han). Det var 2 fantastiske minutter frem til vi kjørte inn foran butikken og parkerte. Mamma benyttet riktignok sjansen til å hevde at vi var fremme allerede idet vi svingte av mot butikken, og for en gangs skyld følte jeg meg nesten voksen og festbrems, men det var gøy. Me like.

torsdag 21. juni 2012

"Temadager"

OK, tidenes dølleste overskrift som gir meg sterke assosiasjoner til skoletiden.
Men jeg tenkte igrunnen ha noen innlegg fremover med følgende headinger:

Fra døll til doll til overkill
(inspirert av en annen blogger som hadde et småsarkastisk innlegg hvor hun "sminket seg pen")

Reveal the Dijongrytesecret
(Favorittretten min! Jeg liker ikke sennep, men jeg elsker denne)

Ben & Jerrys 
(MÅ ha litt propaganda rundt favorittisen min)

Besteste godisen som finnes
(Frarådes alle som har et usunt forhold til sukker, meg selv inkludert)


...Vel, kommer ikke på så mye annet intelligent i farten (ikke at det jeg har nevnt er intelligent heller forsåvidt), så tips til tema mottas med glede. Bare skrible litt i kommentarfeltet, du :)

onsdag 20. juni 2012

1 - 0 til Milan

Minsten er syk, men det påvirker tydeligvis ikke viljestyrken hans. Tross en heftig natt med 40 i feber og oppkast, har han vært propell i dag. Høyt og lavt. Måtte driste meg på butikken en tur i dag morges for å kjøpe inn forsyninger med mat og drikke man kan lure i en liten skrott, og hadde verdens verste samvittighet da jeg plantet en klynkende Milan i vognen. Formen hans var ikke mye å skryte av. Men det kom seg allerede på vei ut av butikken, da han fikk en pakke Tom & Jerry-kjeks mellom hendene.

Derfra har det gått oppover og han har vært høyt og lavt. Hvilket inkluderer at jeg har lagt han i sengen ørten ganger i dag, for deretter å legge meg selv, stuptrøtt etter en lang natt med mye gråting og mange oppvåkninger på minsten.
Men det har ikke tatt lange tiden før knotten har spasert inn på rommet mitt med verdens største smil. Han valgte å hoppe over formiddagsluren sin i dag.

Nå er riktignok kvelden begynt å snike seg på, og med tilhørende stigende feber. I går la jeg meg kl 21, jeg tror jeg skal gå for kl 20 i dag. Bare for å være på den sikre siden. Kanskje jeg får litt sammenhengende søvn? Jepp, i dag er jeg optimist...

torsdag 14. juni 2012

Aldri for gammel :)


I dag har jeg jaggu lært noe nytt også.
Jeg har lært litt mer om kommunikasjonen mellom citrix og PCen i form av et program som ikke virket slik det skulle på en PC, og lokale fixer virker ikke via citrix. Iallfall ikke cmd. Men trikset var å bytte navn på en undermappe på brukerens bit av fellesområdet. OK, sammensurium for andre, note-to-self til meg. Neppe et problem vi slumper over i nær fremtid, men greit å forsøke å huske til en annen gang.

Dessuten kom det en patchesak jeg kastet meg på. Har ikke patchet siden studietiden for 10 år siden, men kort forklart for "utenforstående" så skal man plugge inn en kabel i begge ender i et slikt system (se bildet) for å opprette internettkontakt mot en PC som er koblet i veggen:





Som vanlig valgte jeg å naske bilder over en lav sko på internett... Så dette er ikke patcheskapet på jobb. Men konseptet er det samme. Det er en forholdsvis enkel oppgave, så sant bedriften har et visst snev av struktur og system i kaoset, ellers kan det fort ende opp som dette (også nasket fra nett):



Her er vi heldigvis ganske nærme det første bildet, men jeg må innrømme at det var temmelig strøkent. I studietiden var vi vel helst på nivå med det siste... Et styr å ordne opp i etterpå og ha kontroll på underveis.

Vel, fikk iallfall på plass riktig punkt og fikk en eller annen ferievikar på nett. Ikke verst, bare det :)

onsdag 13. juni 2012

Bad Hair-Day

Det er et veldiskutert tema, men det virker som om enhver blogger med respekt for seg selv må streife innom det. Nå kan jeg ikke si at jeg verken anser meg selv som en seriøs blogger ELLER har respekt for meg selv, men jeg beveger meg utpå den tynne isen likevel.

Og dagens tema er selvbilde. Jeg har hørt rykter om at gutter/menn også er berørt av dette, men ettersom jeg ikke har nevneverdig testosteroner i kroppen velger jeg å forholde meg til mitt eget synspunkt. Som jeg mistenker at jeg deler med en rekke kvinner.

For vi kvinner ER skrudd rart sammen. Blir vi egentlig noensinne fornøyd? Blir JEG noensinne fornøyd? Med meg selv? Jeg tror svaret er nei. Er jeg fornøyd med rumpa, så matcher ikke magen. Har jeg glatt, perfekt hår, så finnes det garantert en kvise eller ti som ødelegger helhetsbildet. Og i dag er ingen av delene på plass. Dvask rumpe, dvaskere mage, skikkelig bad hair-day og kviser som en hormonell tenåring. Trøtt som et fly og rusk på øyet midt i et møte. Japp japp. Her snakker vi cellulitter og appelsinhud og hele resten av fy-listen. Stram som en sviske og like solbrun som en snømann.

Men. Vi har en unik evne til å være selvkritiske. Det trenger ikke nødvendigvis være negativt (selv om alle med litt livserfaring vet at teori og praksis ikke går hånd i hånd). På noen områder er det en grei egenskap å være kritisk til seg selv, utfordre seg selv og strekke seg mot nye mål. Forbedre seg. Det kan være ved å innse at man vet for lite og lærer seg noe nytt. Bli mer bevisst på hvem og hva man bruker tid på i hverdagen. Småting som kanskje starter som en negativ tankespire, men utvikler seg til en positiv bieffekt.

Jeg kan bekrefte at det er en skikkelig boost å få supre tilbakemeldinger i jobbsammenheng, spesielt om jeg selv har gått rundt og kun sett feilene mine. Men ved å være kritisk til meg selv har jeg bevisst gått inn for å strekke mer til på andre felt, eller lære meg det jeg ikke kan.

Anyway, hovedpoenget er vel at det er viktig å være obs på skillet mellom konstruktivt og destruktivt. Hvem pokker bryr seg om at jeg ikke får plass i favorittbuksen min? Ingen andre ser det. Men jeg lager en big deal av det selv. Jeg tror jeg vet hva andre tenker, men når realismen innhenter meg innser jeg at det er bare jeg som bryr meg. Om meg selv. Jeg tenker aldri på hva andre går kledd i, hvordan de ser ut eller hvorvidt de ser fæl ut på håret. Hvorfor tror jeg at de bryr seg om meg?

Det koker ned til at JEG må bli fornøyd med MEG. De tingene jeg sier til meg selv ville jeg aldri fortalt til en venninne i samme situasjon. Aldri. Jeg er ikke akkurat min egen bestevenn. Og om så alle sa pene ting om meg, ville ikke det endret hvordan jeg følte om meg selv. Jeg vil ikke tro dem før jeg kan kjenne det selv. Jeg må bli en Linda jeg kan være glad i og stolt av. Dersom det i det hele tatt er mulig.

Jeg har forresten bare èn oppskrift på lykke: Sjokolade.
I dette tilfellet tror jeg nok ikke den vil hjelpe, så om noen har en annen oppskrift må de gjerne dele.

torsdag 7. juni 2012

FYI

FYI, jeg er rimelig sikker på at jeg innhalerte noe med vinger via nesen på vei til jobb i dag. Får litt brekninger av å tenke på det, for er det noe jeg har fnatt for, så er det ting i nesa, ting i ørene og en finger i navlen. Det er bare FEIL.
Likevel kjøpte jeg ørepropper i går, i håp om å få til en tilvenning før jeg skal på søvnregistrering. Absolutt ikke noe jeg ser frem til. Jeg takler ikke vanlige mp3spiller-ørepropper engang. Og, min kjære samboer: Fingra av fatet. La mine svake punkt være i fred.

I morgen skal jeg og jobbsamboern min på Piratfest (også kalt blåtur), og jeg gleder meg! Nå er det ganske greie odds for at jeg kommer meg gjennom kvelden også uten å ligge bevisstløs på en stol etter 1 øl og 10 minutter over leggetid (som burde være sånn ca kl 21.40). Har byttet vakt med en annen kollega (bingovingedamen) slik at jeg og "samboern" kan dolle oss litt i garderoben før vi drar.
Det blir første kveld ute på veldig, veldig lenge. Regner ikke med jeg er hjemme altfor sent igrunnen, denne skrotten er ikke bygget for natteliv. Dessuten skal vi avsted i bursdagsselskap til svigermormoren min dagen derpå.

Rapport kommer senere, med resultat av kvelden og hvorvidt jeg endte opp som mat til fiskene eller ei.

onsdag 6. juni 2012

Teflonhjerne

Da var jeg hjemme igjen fra søvnklinikken. Fikk resept på 3 måneder med medisiner samt henvisning til Haukeland. Må beregne 2-3 måneders venting der, men ettersom jeg allerede er i systemet og har vært gjennom rutinene med nevrolog før, trenger jeg ikke samtale med nevrologen først. Skal rett på registreringen. Og da går det raskere i køsystemet.

Da timen var ferdig, betalte jeg i p-huset og gikk til bilen (jepp, har lov å kjøre bil). Vel fremme var p-billetten long gone. Ransaket alle lommer på både buksen, jakken og i lommeboken, tømte vesken og gikk ut av bilen for å sjekke setene. Men fant null-nix-nada. Følelsen av billetten mellom fingrene var fremdeles tilstede, men jeg har null anelse om hvor den tok veien. Er et grått hull i hukommelsen. Teflonhjerne kaller jeg det.
Heldigvis var det en grei vekter på jobb (trodde de streiket, men har kanskje gått glipp av enda mer?) som trodde på forklaringen min og slapp meg ut.
Så da var jeg omsider hjemme og vurderer veldig sterkt om jeg bør lalle sengen eller se en episode Game of Thrones... Har mest lyst til det siste.
Men da må det skje NUH.

Søvnregistrering

Jeg gjesper kjeven ut av ledd snart og er øm i kjevemusklene, men pr nuh er jeg iallfall ikke altfor trøtt. Har økt dosen til 2-3 piller, men i går stod jeg og nesten sov på bussen hjem fra jobb. Så det er kortvarig "glede". Har time hos nevrolog i kveld. Har fått diagnose for årevis siden, men gjenstår fremdeles å få i havn en søvnregistrering som får Nav til å dekke utgiftene til medisinering.

Søvnregistreringen foregår over 1,5 dag. Man kommer inn til sykehuset på ettermiddagen og får festet mange elektroder til beina, overkroppen og hodet. Man skal også ha måler på fingeren som måler co2-metning i blodet eller noe. Og, det verste av alt, er en liten innretning som kontrollerer pusten. Det er en irriterende flapp som ligger plassert fra nesen til munnen, med to små (og heldigvis korte) slanger/rør som stikker inn i neseborene. Jeg har virkelig INGENTING til overs for den saken der, og tidligere har jeg prestert å rive den av i søvne.

I mitt tilfelle har ikke den mye å si, for jeg er ikke plaget med verken snorking eller pustestopp om natten. Jeg har heller ikke "restless legs". Men alt utstyr må på, uansett hvor mye man krangler på det. Det handler om helheten, osv.
Når man er ferdig "innpakket", ser man egentlig ut som et eksperiment som har rømt fra lukket avdeling. Noe jeg vitterlig påpekte sist gang...


Man får en strømpe på hodet for å holde ledninger på plass, og et par apparater som måler og registrerer alle elektriske impulser.
I ettertid blir dette printet ut og analysert av eksperter. Det gir et overblikk over hvordan nattesøvnen har vært. Om man har våknet flere ganger, om man har pustestopp eller rykninger i beina, og hvilket av de 5 søvnstadiene man er i. REM-søvn, bedre kjent som drømmestadiet, og 4 andre nivå som igrunnen bare blir definert som nivå 1, 2, 3 og 4. 1 er lett søvn, 4 er dyp, tung søvn. (se bunnen av innlegget)

Konklusjonen etter mine registreringer har vært at jeg befinner meg mest på stadie 3 og 4. Dyp, dyp søvn.
Jeg husker jeg var hos fastlegen min etter den første registreringen, det er vel 7-8 år siden. Jeg hadde med hele rapporten fra sykehuset. Men han ristet på hodet og skjønte ikke problemet mitt, for det stod jo at jeg sov godt om natten. Han hadde aldri hørt om idiopatisk hypersomni, og valgte å kalle det latskap istedet.


Del 2 av søvnregistreringen foregår på dagtid. Man blir vekket 7-8 om morgenen og skal være våken i omtrent 2 timer. Deretter blir man fulgt på rommet for å legge seg i sengen i 20 minutter. Man blir vekket igjen, er våken i 2 nye timer og blir sendt på rommet på nytt. Denne prosessen gjentas 4-5 ganger. Jeg har bare vært ute for 4 ganger selv. Og jeg har sovnet hver gang. Det raskeste er 3 minutter. Men det er også her problemet med å få dekket medisiner kommer inn.
Før var kravet at man skulle sovne på under 10 minutter (snitt) for å slippe unna med egenandel. Nå er kravet 8 minutter. Jeg har brukt 8 minutter og 25 sekunder i snitt. Så om jeg sovner på 3 minutter en gang og 8 minutter neste, hjelper ikke det om jeg plutselig har to innsovninger på 12 minutter.


Så nå satser jeg på et nytt forsøk. Jeg blir alltid stressa i slike situasjoner, og da ligger jeg lys våken og lytter etter lyder istedet. OK, 12 minutter innsovningstid er sikkert ikke mye for folk flest, men for meg føles det som en evighet. Jeg pleier sovne idet hodet treffer puten. Litt bortskjemt der kanskje, og er det i det hele tatt noen fordel med hypersomni, så må det være evnen til å kunne hvile når man bestemmer seg for det, uten at nattesøvnen blir påvirket. På den annen side er det kjipt å være zombie-trøtt og tenke at det er ikke vits å legge seg uansett, for det vil ikke hjelpe på våkenheten. Det eksisterer ingen 20-minutters powernap i min verden. Gi meg 2 timer ekstra og tryll litt, så kan det hende det hjelper.

Å stå rett opp og ned på en buss og føle at noen har brukt en hjulvisp i hjernen min er ikke noe snacks. Når man har sovet 9 timer og det føles som man har sovet 2 timer hver natt i en uke. Desorientert, forvirret, ukonsentrert, svarer på automatikk på spørsmål og oppfatter ikke hva folk forteller meg engang. Befinner meg et helt annet sted mentalt. Og det stedet er temmelig tomt, stille og rolig. Tror hjernen min har en innebygget pauseknapp. Welcome to Zombieland!
Kroppen kjennes ut som den er laget av sirup og veier flere tonn. Armene og beina henger liksom ikke med. Jeg venter egentlig bare på å kollapse. At beina skal knekke sammen under meg. Men det har ikke skjedd så langt, og det er nesten som et lite mirakel. Jeg ser for meg et skrekkscenario hvor jeg bare velter overende som en stor potetsekk. Øynene svir, øyelokkene er tunge. Kjennes som jeg har noe tungt over skuldrene og brystet. Men jeg holder meg på beina. Nesten litt robot.

Men alt dette er det bare jeg som "ser". Det er usynlig utenpå. Jeg har (heldigvis) livslang erfaring i å holde masken. Smilet mitt veier heldigvis ikke så mye. Og det gjør det hele litt enklere. Det er tidspunkt hvor det er drittøft å være på jobb. Men jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten jobben. Det ligger litt prestisje i å holde hjulene i gang. Verden stopper ikke opp. Jeg kan ikke tillate meg selv å gi opp eller grave meg under en dyne og synes synd på meg selv. Jeg er ikke den første som sliter og jeg blir heller ikke den siste. Og, det viktigste av alt som jeg gjentar for meg selv: Det er forbigående. JA, det er like fullt tilbakevendende og jeg vil ha diagnosen resten av livet, men jeg fungerer jo. Jeg kommer meg opp og ut hver morgen, jeg har mange fantastisk gode kollegaer, jeg har en nydelig sjef som er utrolig forståelsesfull og imøtekommende og dette SKAL jeg klare. Det føles iblant som å ha vann til hoftene og forsøke å løpe motstrøms i en stri elv, det skal jeg ærlig innrømme.

Vel, jeg hadde ingen ambisjoner om å fremstå som et stakkarslig offer eller høste mye medlidenhet eller trøste-kake :P (OK, kake hadde ikke skadet) Så mitt eneste formål er vel egentlig å informere. Det er en ærlig sak at jeg tidvis har begrensninger i hva jeg orker. Og jeg har garantert fornærmet noen opp gjennom årene ved å trekke meg fra ting jeg har lovet meg bort på. Ingen kan se på utsiden hvordan jeg har det på innsiden. Hvor mye energi som er tappet bort i et sort hull. Når 0,005% av befolkningen har dette, forventer jeg absolutt ikke at andre har hørt om det. Jeg har selv savnet informasjon i årenes løp og har trålet nettet rundt på jakt etter andres erfaringer. Folk i samme båt. Finne ut hvordan andre lever med det, hvilke begrensninger og forutsetninger man har i forhold til et normalt liv. Det har vært relativt lite informasjon sammenlignet med saker som omhandler narkolepsi. Det er beslektet, men likevel så fjernt. Så ved å tråkke opp min egen sti, kan jeg kanskje hjelpe noen som kommer etter meg?



fredag 1. juni 2012

Tapas

I kveld blir det tapas. Jeg har satt opp en meny, men tror det hele må dokumenteres med bilder så jeg har inspirasjon til en eventuell neste gang. Vi blir bare 4 stykker, så jeg regner med det blir restefest i morgen.

Jeg fikk tilsendt flere tapasprodukter i forbindelse med en Buzzador-kampanje, og nå er tiden kommet for å teste dem ut. Kommer tilbake med bilder ;)

Jeg går tidlgiere fra jobb i dag også, så har bare en knapp time igjen her. Skal levere sykkelen på en aldri så liten service, ettersom jeg mistenker litt dårlig kobling mellom batteriet og displayet på styret. I tillegg har noen av girene fjusket litt. Men jeg digger ikke sykkelen mindre av den grunn, regner med det er lett å få fikset og en såkalt "tilfeldig feil".
Brukte forresten 20 minutter blank på å sykle til jobb i dag, mot 45 minutter med buss :D Det er da totaltiden fra jeg går ut døren hjemme til jeg ankommer jobb. OK, jeg brukte motoren hele veien og tråkket på det jeg kunne, men det er en rekord jeg har store ambisjoner om å slå. Misforstå meg rett, jeg har overhodet ingen ambisjoner om å bli et hensynsløst fartsfantom som meier ned både kvinner og barn på sin ferd mot personlige rekorder. Det ryker nok med noen tapte liv i form av dumdristige snegler og meitemark, men jeg sikter meg ikke inn på dem i det minste. Vil helst unngå moste insekt-lik på sykkelen min.
Og - jeg bør sikkert ikke si det høyt i frykt for å jinxe det, men - jeg har fremdeles til gode å sluke en flue.
Lenge leve pusting gjennom nesen.

onsdag 30. mai 2012

Zzzzzzz

På fredag var jeg bekymret for at jeg skulle ende med å sove bort helgen. Langhelg, ekstra mye fritid. Jeg så ikke frem til det.

I ukedagene knasker jeg modiodal for å holde hjulene igang, mens i helgene forsøker jeg å gi kroppen pause fra piller. Men det har sin pris. (Det har forsåvidt medisinen også) Forrige helg sov jeg 13 timer den ene dagen. Og 17. mai? Jeg våknet på morgenen og var oppe noen timer før jeg la meg igjen og sov til kl 15.
Likevel er egentlig ikke dette så ille, selv om det ikke er slik jeg er når jeg er på topp.

Idiopatisk Hypersomni.
Er gått flere år siden jeg fikk diagnosen første gang, men har hatt det i 13-14 år.
Heldigvis går det i perioder og bølgedaler. Er jeg bra, så merker jeg ikke stort til det. Jeg kan riktignok fremdeles drikke en kanne kaffe og gå rett til sengs og sovne på flekken. Og være "voldelig" om natten, men ikke huske noe selv neste morgen. Og jeg savner konstant følelsen av å ha overskudd og energi. Kroppen min er seig og dvask uansett hva jeg foretar meg. Jeg legger meg 21.30 hver kveld, med mindre jeg er trøtt og legger meg før ungene. Feks kl 17 eller 18. Og sover til neste dag. Har heller ingen problemer med å sove ettermiddagshvil i 2 timer og deretter gå og legge meg for kvelden til normal tid.

Så kommer perioder som nå, hvor jeg bare føler for å sove store deler av tiden. Jeg orker ikke engasjere meg sosialt, unngår å love meg bort på aktiviteter og arrangement i tilfelle jeg ikke orker likevel. Tar dag for dag og time for time. Kroppen er tung, hodet fullt av "støy", konsentrasjonen glipper og jeg kunne like godt hatt 2 i promille. Blir jeg trøtt og sliten, finnes det få andre alternativer enn å sove noen timer. Setter på alarm og tvinger meg selv opp igjen etterpå, selv om det føles som jeg helst kunne sovet 8 timer til. Jeg holder det i sjakk med 100 g modiodal som jeg knasker innpå idet jeg våkner, ettersom det tar et par timer før det har effekt. Da klarer jeg iallfall arbeidsdagen.

Og til slutt har man det verste stadiet. Hvor jeg føler meg dritings og ikke klarer våkne. Får ikke opp øynene. Eier ikke bevissthet. Alt er tåke, klarer ikke våkne om morgenen. Og når jeg omsider våkner til, aner jeg ikke hvor lenge det varer. Jeg merker ikke nødvendigvis at jeg sovner igjen heller. Og når jeg våkner, aner jeg ikke hvor lenge jeg har vært borte. Jeg kan ikke lese noe, da sovner jeg. Jeg kan ikke ta buss, for jeg risikerer å bli vekket av bussjåføren på siste stopp. Jeg kan ikke se film, for jeg får bare med meg de første minuttene uansett. Jeg kan ikke gå på byn, for setter jeg meg ned sovner jeg og blir kastet ut. Spiser jeg middag, må jeg sove etterpå. Sitter jeg i bil, bør jeg for all del ikke være sjåfør.
Medisinen blir økt 3-4 ganger.

Folk flest argumenterer med at de også er sliten på jobb og er trøtt til tider. Men for min del er jeg vanlig trøtt ETTER å ha tatt medisiner. Og sykelig trøtt før. For ja, jeg kan ta medisiner og legge meg til å sove uten problemer. Det er ikke uten grunn at det gir utslag på dopingtester og sammenlignes med amfetamin og ritalin. Men hadde jeg vært normal, ville det vært som speed for meg. Jeg ville ikke vært i stand til å legge meg til å sove etterpå...


Helgen gikk forresten veldig bra. Endte opp med å ta medisiner for å komme meg opp og ut. Lørdag hadde vi piknik på en festning og lekte turister i egen by. Spiste softis og hadde det kjempefint. Fikk tilogmed (rød)farge. Søndag badet vi i bassenget på jobben til samboern, og jeg laget seljefløyte til eldstemann og ene nabogutten. Mandag laget jeg seljefløyter til samtlige nabounger og samboern testet sykkelen min for første gang :)

Det er frustrerende å være så totalt tappet for energi, men jeg trøster meg med at det ikke er like ille hele tiden og at jeg har lange perioder hvor jeg fungerer greit.

torsdag 24. mai 2012

Ting

I fare for å virke materialistisk, lager jeg likevel en liste over ting jeg føler hever kvaliteten i hverdagen min.


Overst må vel nesten sykkelen min få trone:









Og kaffekvernen min 








Presskannekoppen 







Mobilen







Det vanntette kameraet


mandag 21. mai 2012

Mest av alt stolt!

Dagens hovedperson er Milan på 2 år og 3 måneder.

Vi har doring til han som han har brukt en del ganger. Stort sett sitter han der og lugger av ark etter ark av dorullen. Men ved noen unntak har det blitt poop i skålen. Mest takket være rask reaksjonsevne fra oss andre.

Men! I går kom han plutselig løpende ut på badet og begynte å rive av seg klærne. Satte han på do, og jaggu tisset han også! Jeg vet ikke helt hvem som var stoltest av meg og han :D

...det hører med til historien at han et par timer senere kom løpende ut igjen på do, og idet jeg skulle hjelpe han opp på krakken, oppdaget jeg at han var bleieløs. Det neste jeg registrerte, var at bodyen var litt våt...
Jeg ropte på samboern, og inne på rommet til minsten fant vi to dammer. Og en kabel...

Han gjorde det heldigvis bra igjen i dag da han løp på do på nytt for å tisse :D
Han protesterer kraftig mot å få på seg bleie igjen og gjør gjentatte forsøk på å kaste nye bleier i søpla, så jeg tror det er en som er klar for å bli stor gutt her.
Jeg liker det.

mandag 14. mai 2012

[Ingen Fornuftig Overskrift]

I dag har jeg lært et nytt ord: Bingovinge!
For de som ikke tar den, er det et alias for grevinneheng. Me like.

Utover det har eldstemann hatt en liten åpenbaring i helgen.
Vi har bodd i Fyllingsdalen i 10 måneder, og i høst kom han skjevt ut med en som er noen år yngre. Minien hadde løpt etter han og jaget han rundt, og etter den episoden ble han omtalt som fienden.

Jeg fortalte om en episode hvor jeg kom skjevt ut med en gutt. Vi var med i 4H og dro på sommerleirer sammen, han er et år yngre enn meg og vi endte alltid opp i tottene på hverandre. Jaget hverandre rundt, eller han kunne løpe etter meg og venninnene mine hele dagen og rope ting til oss.

Helt til en dag, på vei til en ny sommerleir, hvor jeg kom inn på bussen og ble møtt av et "Hei, Linda ****!", og der satt han. "Hei, Håvard ****!" svarte jeg, i samme tone. "Åh, kan du navnet mitt?" Han så oppriktig overrasket ut. Og mer skulle ikke til før en barriere var brutt. Noen andre unger stjal luen min på bussturen, han gikk for å banke dem litt så jeg fikk den tilbake. Og etter det har det aldri vært et vondt ord mellom oss.

Jeg forklarte eldstemann at han som løp etter han mest trolig ikke visste hvordan han skulle bli kjent med han, og at det nok ikke var noe vondt ment med det.
Han trodde meg selvsagt ikke, og det var selvskrevet at disse to guttene alltid skulle være fiender.

På lørdag ruslet vi en tur. "Mamma, du hadde rett", sier han plutselig. "Hvordan visste du at det ville skje?"
Da hadde han blitt venner med fienden sin likevel, og plutselig var han ikke noe farlig likevel.

Så gjenstår det å se hvor lenge han husker denne nyervervede livserfaringen sin ;)

onsdag 9. mai 2012

WTF...?

Jeg benytter sjansen til å rydde litt, i morgen er det back in business. Har vært hos legen og fått medisiner og sykkelforbud i dag... :'-(

Men, anyway. Jeg kom over et dikt jeg hadde skrevet på baksiden av en flykvittering for 4 år siden. Jeg tenkte jeg skulle dele det med de som eventuelt måtte ha forvillet seg inn hit. Hvorfor? Ingen idè. Mer meningsløst dikt skal man lete lenge etter. Det handler om Alex, og helt ærlig kjenner jeg ingen som heter Alex. (Ved nærmere ettertanke kan dette være fra en ICA-konkurranse som jeg endte opp med å aldri delta i likevel)


Hans navn var Alex av Langvekkistan
Fra det ytterste av Bortgjemtland
Han var en ukjent fra undergrunnen
Som vokste opp, helt fra bunnen
Han ble mektig og viden kjent
Og over landet ble han sendt
Han ble nåtidens Supermann
Med ansvar for titusen mann
Han kjørte tog i superfart
Han hadde en plan, helt fra start
...han hoppet av i fart.
De sa han var feig
Men han gjorde titusen mann om til kjøttdeig
Han tjente cash, han tok en risk
og solgte alt til ICA's kjøttdisk.


The end.



(Kanskje like greit at jeg ikke deltok i den konkurransen, hadde trolig fått besøk av menn i hvite frakker rimelig kjapt)