Leggetid for minsten på fire. Han er i en periode hvor han snakker mye om sitt fremtidige liv som hundreåring. I kveld var intet unntak.
- Skal jeg i barnehagen når jeg er ferdig å sove?
- Ja, det skal du.
- Når jeg blir hundre år, går jeg fremdeles i barnehagen?
- Nei, når du er hundre år har du fått deg jobb sånn som mamma og pappa og tjener dine egne penger.
- Åååå! Jammen jeg vil være i barnehagen!!!
- Vet du hva? Når du skal få deg jobb, kan du jo begynne å jobbe i barnehagen. Da kan du leke med alle barna, og om du er flink å passe på dem så kan du få penger for å jobbe der.
- Ja! Da får jeg masse penger! Du må kjøre meg og hente meg, mamma.
- Det kan jeg. Og om du tjener masse penger, kan du jo kjøpe deg din helt egen bil og kjøre selv. Og så kan du kjøpe hus.
- Jeg vil ha huset mitt ved siden av dere. Da kan jeg være med dere.
- Det ville vært veldig koselig, da kunne vi besøkt hverandre masse. Men du, nå er det nattatid.
- Mamma, kan du være her i sengen med meg helt til jeg blir hundre år?
- Helt til du blir hundre??? Da er det ikke plass til deg i denne lille sengen, du skal jo bli lenger enn meg og like lang som pappa.
- Jeg vil bli like lang som deg, jeg.
*Smelt*
Nå sover lille propellen. Jeg lurer på hva hans neste fremtidsdrøm er. Han er en finurlig liten krabat med mange tanker og ideer i hodet. Konstant på jakt etter en quick fix på livets små og store utfordringer. Og så enormt kreativ! Han dikter opp eviglange historier om krokodiller og småkryp og sitt liv som hundreåring. Alt rundt ham blir tildelt en personlighet, han gir liv til omgivelsene sine. Vil veldig gjerne inkludere oss voksne i fantasiverdenen, og jeg får tidt og ofte tildelt replikkene og den tilgjorte stemmen til alt fra usynlige krokodiller til vaskeekte søppelsekker.
Han elsker å tegne, og fra han fikk fri tilgang til tegnesaker i januar-februar, og frem til nå, har det gått fra hasardiøs rabbel med raske streker, til detaljerte tegninger av biler med sjåfør og ratt og skyer på himmelen, til forskjellige småmonstre og verdens søteste små figurer med nydelige smil. Og det meste av tegningene inneholder forbokstaven eller navnet hans i sprikende, store bokstaver laget av en ivrig hånd.
Jeg kjenner også et merkbart streif av lykke hver gang Mini og Medium engasjerer seg i et felles prosjekt. Aldersforskjellen på 7,5 år er absolutt et hinder, men de har hoppet bukk over hinderet. Litt gniss er det selvsagt, men noe annet ville vel vært rart.
Men de spiller fotball sammen, Medium finner frem sine gamle leker eller hjelper til på byggeprosjekter, og så har de Minecraft. Som føles som det største icebreakeren de imellom. Da eldstemann innså at han hadde fått en læregutt som var interessert i det han holdt på med, gikk det ikke lange tiden før de spilte i nettverk og bygget sin egen lille verden. Mini laget vulkaner, slukket branner og bygget hus. Medium bygget underjordiske tunneler, en berg- og dalbane og laget innhegning til sauer og høns.
Nå er eldstemann hos pappaen og ferierer, resten av oss setter kurs mot en viss søster med unike overtalelsesevner i helgen for å være barnevakt for et lite unikum av en toåring. Tror hun slekter på moren. Hvem vet, kanskje nytt kapittel følger?
Ok, både jeg og de som eventuelt leser bloggen min på "regelmessig" basis (haha, bloggproduksjonen min er like "regelmessig" som.... Som... Som.... Whatever.), skjønner at oddsen for at jeg skal holde en rød tråd i bloggen min er lik null, så sant jeg ikke skriver tre innlegg på rappen fordi jeg har munndiare. Og det er knapt nok sammenhengende selv da :P
Men, anyway, so long.
onsdag 18. juni 2014
torsdag 12. juni 2014
Et normalt liv
Jeg leste akkurat det siste innlegget jeg skrev før min lange pause, og innså noe...
Jeg har et normalt liv. Det er ikke så mye spennende å skrive om plutselig. Jeg følger standardoppskriften på et lykkelig liv. Den gamle bilen min ble til spiker i mars og jeg innkasserte vrakpanten. Var billøs en måned, hvor jeg brukte sparkesykkel over brosteinene ut til jobb. Og så satt jeg plutselig i bilen jeg har drømt om så lenge... Med air condition, sentrallås, elektriske vinduer, setevarmer som ikke resulterte i lukten av svidd bacon... Høyttalerannlegg som FUNKER. Som ikke brummer sprengt på hver minste lille vibrerende lyd. Ingen hylende viftereim. Ingen vindusviskere som stopper i regnvær. Alt fungerer med den nye bilen. Ingen rustflekker. Ingen ulyder. Ingen kryping inn gjennom bagasjeluken. Jeg kan rett og slett ikke skrive noe underholdende og tragikomisk om bilen, fordi den funker. Ok, det var den ene gangen batteriet døde på ferjen mellom Utne og Kinsarvik og jeg forsøkte dytte den i land. Det kunne blitt en underholdende historie, men så kom ferjemannskapet og fikk start på den. Problem løst.
Og plantene mine, den lille kjøkkenhagen? Joda... Jeg har markjordbær, vanlige jordbær, stangselleri, spiss paprika, sukkererter, basilikum, vårløk, blomkål, brokkoli, tomater, osv osv. Spennende? Like spennende som å se et tre vokse. Joda, JEG finner jo glede i det, og nabodamen er nok litt over snittet begeistret for mine grønne fingre, men ellers tror jeg flertallet heller vil grave ut øyet sitt med en teskje enn å klare å engasjere seg på mitt nivå.
Men jeg liker igrunnen veldig godt denne tilværelsen. Et trygt og forutsigbart liv. Der jeg vet at bilen starter, at plantene iløpet av sommeren bærer frukt, jeg vil bekjempe bladlusene, jeg har verdens herligste gutter som evner å engasjere seg i hva jeg enn måtte gå inn for å lære dem (alt fra å lage seljefløyter og fly drager, til prosessen fra frø til plante). Og et liv hvor jeg vet hva og hvem jeg kommer hjem til hver dag. En å dele latter og tårer med, en som stiller opp for meg og ungene og verdsetter oss uendelig høyt. Et slikt liv er uendelig mye mer verdt enn all verdens tragikomedie og morsomme blogginnlegg. Et slikt liv er alt jeg har ønsket meg. Og uten verdens beste unger og verdens beste Oddgeir og verdens beste Kristine og verdens beste familie hadde det ikke vært mulig.
Nå skal jeg legge meg. Klokken er altfor mye og jeg MÅ sovne.
Lykkelig!
Jeg har et normalt liv. Det er ikke så mye spennende å skrive om plutselig. Jeg følger standardoppskriften på et lykkelig liv. Den gamle bilen min ble til spiker i mars og jeg innkasserte vrakpanten. Var billøs en måned, hvor jeg brukte sparkesykkel over brosteinene ut til jobb. Og så satt jeg plutselig i bilen jeg har drømt om så lenge... Med air condition, sentrallås, elektriske vinduer, setevarmer som ikke resulterte i lukten av svidd bacon... Høyttalerannlegg som FUNKER. Som ikke brummer sprengt på hver minste lille vibrerende lyd. Ingen hylende viftereim. Ingen vindusviskere som stopper i regnvær. Alt fungerer med den nye bilen. Ingen rustflekker. Ingen ulyder. Ingen kryping inn gjennom bagasjeluken. Jeg kan rett og slett ikke skrive noe underholdende og tragikomisk om bilen, fordi den funker. Ok, det var den ene gangen batteriet døde på ferjen mellom Utne og Kinsarvik og jeg forsøkte dytte den i land. Det kunne blitt en underholdende historie, men så kom ferjemannskapet og fikk start på den. Problem løst.
Og plantene mine, den lille kjøkkenhagen? Joda... Jeg har markjordbær, vanlige jordbær, stangselleri, spiss paprika, sukkererter, basilikum, vårløk, blomkål, brokkoli, tomater, osv osv. Spennende? Like spennende som å se et tre vokse. Joda, JEG finner jo glede i det, og nabodamen er nok litt over snittet begeistret for mine grønne fingre, men ellers tror jeg flertallet heller vil grave ut øyet sitt med en teskje enn å klare å engasjere seg på mitt nivå.
Men jeg liker igrunnen veldig godt denne tilværelsen. Et trygt og forutsigbart liv. Der jeg vet at bilen starter, at plantene iløpet av sommeren bærer frukt, jeg vil bekjempe bladlusene, jeg har verdens herligste gutter som evner å engasjere seg i hva jeg enn måtte gå inn for å lære dem (alt fra å lage seljefløyter og fly drager, til prosessen fra frø til plante). Og et liv hvor jeg vet hva og hvem jeg kommer hjem til hver dag. En å dele latter og tårer med, en som stiller opp for meg og ungene og verdsetter oss uendelig høyt. Et slikt liv er uendelig mye mer verdt enn all verdens tragikomedie og morsomme blogginnlegg. Et slikt liv er alt jeg har ønsket meg. Og uten verdens beste unger og verdens beste Oddgeir og verdens beste Kristine og verdens beste familie hadde det ikke vært mulig.
Nå skal jeg legge meg. Klokken er altfor mye og jeg MÅ sovne.
Lykkelig!
Wooops...
Det er faktisk gått både vinter og vår siden forrige blogginnlegg. Det er nettopp dette som gjør at jeg aldri kommer til å utgi noen bok; den ville aldri blitt ferdig.
I skrivende stund er jeg på bedringens vei etter noen dager hjemme med så intens hoste at jeg faktisk har utviklet det som kalles magemuskler. Jeg ser dem riktignok ikke, ettersom jeg har trøstespist både is og sjokolade i usunne mengder, men jeg er ganske sikker på at de er der likevel. Hadde et forbigående blaff av ørebetennelse også, og sitter igjen med en høyfrekvent, konstant pipelyd i venstre øre. Etter fire dagers piping veksler jeg mellom å klare å ignorere den fordi den er konstant, og å irritere meg grønn mens jeg forsøker ule i samme frekvens i håp om at den skal la seg overdøve eller innse at den er plagsom og gå bort.
Og så trenger jeg et mirakelmiddel mot bladlus. Jeg hadde kjøkkenhage på terrassen min i fjor sommer, i 2. Etg i blokken min. Da endte jeg med å få målåmer og noen parasittiske larver på plantene, som smittet over fra noen jordbær jeg kjøpte på Plantasjen.
I år er hageprosjektet på bakkeplan etter at jeg i månedsskiftet januar/februar flyttet sammen med Oddgeir og leide ut leiligheten min. Hageprosjektet er betydelig større og mer vellykket i år, men jeg har plukket opp noen håndfuller snegler som har fått seg en solid flytur uten returbillett i retning VEKK fra plantene mine (helt tilfeldig er det samme retning som bilveien). Og i dag, da jeg foretok ompotting nummer firehundreogåttitre (føltes slik...), oppdaget jeg bladlus på den ene paprikaplanten og jordbærene. Jeg har igrunnen allerede googlet meg frem til et bladlus-be-gone-forever-middel, og har sprayflaske parat, men flere tips mottas gjerne.
Dessuten trenger jeg et dragetips. Egentlig mange.
Men nå kikket jeg plutselig på klokken... Det er langt over leggetid. Må gi hostesaften et nattakyss og finne puten. Back to work i morgen, satser på jeg ikke høres helt ut som Donald mer og ikke hoster opp lungene mine. Ikke helt fit for fight, men det får duge.
Later!
I skrivende stund er jeg på bedringens vei etter noen dager hjemme med så intens hoste at jeg faktisk har utviklet det som kalles magemuskler. Jeg ser dem riktignok ikke, ettersom jeg har trøstespist både is og sjokolade i usunne mengder, men jeg er ganske sikker på at de er der likevel. Hadde et forbigående blaff av ørebetennelse også, og sitter igjen med en høyfrekvent, konstant pipelyd i venstre øre. Etter fire dagers piping veksler jeg mellom å klare å ignorere den fordi den er konstant, og å irritere meg grønn mens jeg forsøker ule i samme frekvens i håp om at den skal la seg overdøve eller innse at den er plagsom og gå bort.
Og så trenger jeg et mirakelmiddel mot bladlus. Jeg hadde kjøkkenhage på terrassen min i fjor sommer, i 2. Etg i blokken min. Da endte jeg med å få målåmer og noen parasittiske larver på plantene, som smittet over fra noen jordbær jeg kjøpte på Plantasjen.
I år er hageprosjektet på bakkeplan etter at jeg i månedsskiftet januar/februar flyttet sammen med Oddgeir og leide ut leiligheten min. Hageprosjektet er betydelig større og mer vellykket i år, men jeg har plukket opp noen håndfuller snegler som har fått seg en solid flytur uten returbillett i retning VEKK fra plantene mine (helt tilfeldig er det samme retning som bilveien). Og i dag, da jeg foretok ompotting nummer firehundreogåttitre (føltes slik...), oppdaget jeg bladlus på den ene paprikaplanten og jordbærene. Jeg har igrunnen allerede googlet meg frem til et bladlus-be-gone-forever-middel, og har sprayflaske parat, men flere tips mottas gjerne.
Dessuten trenger jeg et dragetips. Egentlig mange.
Men nå kikket jeg plutselig på klokken... Det er langt over leggetid. Må gi hostesaften et nattakyss og finne puten. Back to work i morgen, satser på jeg ikke høres helt ut som Donald mer og ikke hoster opp lungene mine. Ikke helt fit for fight, men det får duge.
Later!
mandag 13. januar 2014
Du vet det er vinter når...
...du ser meg krabbe inn i bilen via bagasjerommet kl 06:30 om morgenen.
Og forøvrig ellers på døgnet også. Bilen blir ikke noe mer medgjørlig av å få tre solstråler på seg iløpet av dagen, så i skrivende stund har jeg tatt meg bryet ved å kjøre den inn i garasjeanlegget på jobb, i håp om at noen plussgrader vil gjøre susen. Kanskje det er mulig å låse opp døren på normalt vis i ettermiddag? Hva gjør jeg den dagen låsen på bagasjeluken også fryser fast? Da er jeg offisielt stuck. La oss håpe det aldri skjer. NOTE TO SELF: Neste bil skal ha sentrallås.
Og forøvrig ellers på døgnet også. Bilen blir ikke noe mer medgjørlig av å få tre solstråler på seg iløpet av dagen, så i skrivende stund har jeg tatt meg bryet ved å kjøre den inn i garasjeanlegget på jobb, i håp om at noen plussgrader vil gjøre susen. Kanskje det er mulig å låse opp døren på normalt vis i ettermiddag? Hva gjør jeg den dagen låsen på bagasjeluken også fryser fast? Da er jeg offisielt stuck. La oss håpe det aldri skjer. NOTE TO SELF: Neste bil skal ha sentrallås.
fredag 3. januar 2014
Goodbye 2013
Året er omme, i morgen er første arbeidsdag i det nye året. Og med "i morgen" mener jeg egentlig i dag. Klokken har bikket midnatt, men jeg er veldig våken. Kan neppe si det samme når morgenen kommer kl 05:45 ;)
2013 ble jo et bra år, alt i alt. Hva kalles det? Begivenhetsrikt? Jeg begynte å date igjen, fikk kjæreste, endte opp med en misunnelsesverdig fancy samling av ølglass takket være en kjedereaksjon av små tilfeldigheter, har spilt enormt mange nye brettspill som får Risk til å fremstå som det reneste Ludo i forhold...
Jeg har gjenopptatt kontakten med gamle venner (dog ikke vært så flink med vedlikeholdet etter jeg fikk kjæreste), blitt styremedlem i Mensa, hatt mye kvalitetstid med ungene og laget nabbiperlebilde av eldstemann og tegnet minsten med kullstift. Var med pappa på roadtrip i Hardanger for å hente valpen han hadde kjøpt.Tilbragte 17. Mai i London (vil tilbake!) og hadde ferie på Mallorca med gutta. Tilbake til Bergen akkurat i tide til Kathrines bryllup, med seremoni i musikkpaviljongen. Senere på kvelden lærte jeg å lage ballongdyr... Jeg har arrangert landstreff både for venninner og for Mensa Norge (sammen med 5 andre) i høst. Vært med som første jente på årlig hyttetur i Nordhordaland. Feiret for første gang julaften i eget regi. Og så må vi ikke glemme at jeg, i en alder av 31, ble spurt om "leg" på en dagligvareforretning da jeg skulle kjøpe tre flasker øl. 1-0 til meg! Ja, jeg har blitt så gammel at nå er det ikke flaut mer. Iallfall ikke for meg, verre med kassadamen/-mannen.
Har nok utelatt en hel masse, men det viktigste er at 2013 egentlig levde opp til kravene jeg satte. Jeg ville at det skulle bli det beste året hittil, og på mange måter har det blitt det. Det er selvsagt fremdeles mange ting jeg vil gjøre annerledes, men det havner på listen for 2014.
Og dessuten fikk jeg jo en super julegave: På lille julaften, ikke så lenge før midnatt, tikket det inn en mail med tilbud om fast jobb. Så fra februar av starter jeg som IT-driftskonsulent. Det innebærer at jeg bytter arbeidsgiver, så det er med skrekkblandet fryd. Jeg virkelig liker meg der jeg er nå, men det er et vikariat og fra februar av ville arbeidsprosenten min blitt redusert til den opprinnelige 75 % stillingen jeg hadde for 2 år siden. Det blir tungt å forlate gode kollegaer, men jeg får et bra karrieremessig skritt videre og har troen på arbeidsmiljøet på det nye stedet.
2013 var bra, 2014 blir enda bedre!
2013 ble jo et bra år, alt i alt. Hva kalles det? Begivenhetsrikt? Jeg begynte å date igjen, fikk kjæreste, endte opp med en misunnelsesverdig fancy samling av ølglass takket være en kjedereaksjon av små tilfeldigheter, har spilt enormt mange nye brettspill som får Risk til å fremstå som det reneste Ludo i forhold...
Jeg har gjenopptatt kontakten med gamle venner (dog ikke vært så flink med vedlikeholdet etter jeg fikk kjæreste), blitt styremedlem i Mensa, hatt mye kvalitetstid med ungene og laget nabbiperlebilde av eldstemann og tegnet minsten med kullstift. Var med pappa på roadtrip i Hardanger for å hente valpen han hadde kjøpt.Tilbragte 17. Mai i London (vil tilbake!) og hadde ferie på Mallorca med gutta. Tilbake til Bergen akkurat i tide til Kathrines bryllup, med seremoni i musikkpaviljongen. Senere på kvelden lærte jeg å lage ballongdyr... Jeg har arrangert landstreff både for venninner og for Mensa Norge (sammen med 5 andre) i høst. Vært med som første jente på årlig hyttetur i Nordhordaland. Feiret for første gang julaften i eget regi. Og så må vi ikke glemme at jeg, i en alder av 31, ble spurt om "leg" på en dagligvareforretning da jeg skulle kjøpe tre flasker øl. 1-0 til meg! Ja, jeg har blitt så gammel at nå er det ikke flaut mer. Iallfall ikke for meg, verre med kassadamen/-mannen.
Har nok utelatt en hel masse, men det viktigste er at 2013 egentlig levde opp til kravene jeg satte. Jeg ville at det skulle bli det beste året hittil, og på mange måter har det blitt det. Det er selvsagt fremdeles mange ting jeg vil gjøre annerledes, men det havner på listen for 2014.
Og dessuten fikk jeg jo en super julegave: På lille julaften, ikke så lenge før midnatt, tikket det inn en mail med tilbud om fast jobb. Så fra februar av starter jeg som IT-driftskonsulent. Det innebærer at jeg bytter arbeidsgiver, så det er med skrekkblandet fryd. Jeg virkelig liker meg der jeg er nå, men det er et vikariat og fra februar av ville arbeidsprosenten min blitt redusert til den opprinnelige 75 % stillingen jeg hadde for 2 år siden. Det blir tungt å forlate gode kollegaer, men jeg får et bra karrieremessig skritt videre og har troen på arbeidsmiljøet på det nye stedet.
2013 var bra, 2014 blir enda bedre!
tirsdag 17. desember 2013
Musikk til folket!
![]() |
Denne gangen er det Spinnup som skal "buzzes". Spinnup er en onlinetjeneste fra Universal Music, og jeg kan gi bort en gratis singelutgivelse til et ubegrenset antall venner. Man kan bli oppdaget av talentspeidere og kan også få hjelp med tilbakemeldinger, markedsføring og promotering.
Musikken din blir distribuert hos de største musikktjenestene i ett år, du kan spre musikken på Spotify, iTunes, Wimp og flere, du beholder selv alle rettigheter og får 100% royalties.
Har du lyst å prøve selv? Kontakt meg på facebook eller skriv epost-adressen din i kommentarfeltet, så sender jeg deg link med kampanjekode. Du har ingenting å tape, så gjør som meg og ta sjansen :)
fredag 26. juli 2013
Lister = Kaos satt i system.
Jeg liker lister. Det gjør alt oversiktlig og greit. Tilfører et hint struktur.
Jeg har handlelisteapp på mobilen, en egen presseblokk (de er perfekte for listelaging!) med prosjekter jeg kan ta fatt på om jeg bobler over av tiltakslyst en dag, lister over hvem som dukker opp på diverse arrangement, så jeg vet hvor mye som må handles inn i forkant. Ryddelister med ting man fort glemmer, som å tørke støv av listene (dørlister og gulvlister altså, de andre listene rekker ikke støve ned) eller vaske bak do.
Og selvsagt trenger jeg en ferieliste. Jeg føler meg ganske sikker på at jeg har glemt noe, jeg har en gnagende følelse av at det er en liten filleting som burde vært med på listen. Derfor tar jeg gjerne imot forslag i kommentarfeltet :)
Reisehuskelisten
Elektronikk lades
Kjæledyr mates/får tilsyn
Husk å ta kopi av pass, reisedokumenter og forsikringspapir.
Flyturen og håndbagasjen:
Tyggis til takeoff og landing
Nistepakke til ulvene
Pass (lett tilgjengelig)
Reisedokumenter
Forsikringspapir
En tier til bagasjetrallen
Husk å legge verdisaker i håndbagasje! Kamera, PC etc.
Bøker, iPad, Mobil, mp3-spiller, astmamedisin og paracet
Bleier og våtservietter
Hodetelefoner
Et lite pledd
Solbriller
Solkrem, after sun, aloe vera
Bleier, badebleier og våtservietter
GEM-pulver i tilfelle dehydrering
Adresseliste til postkortsending
Reisevennlige spill
Drikkeflasker til alle
Termometer
Idoform
Antibac
Leker
Pinsett og negleklipper
Plaster/gnagsårplaster
Ladere til elektronikk
Rettetang og hårprodukter
Dusjsåpe, shampoo, balsam
Dykkermaske/snorkel
UV-beskyttende strandtelt
Stor skulderveske til strandturer
Strandhåndkle
Jakker
Solhatter
2 sett badetøy til hver
Pannebånd/tynn lue til minsten
Joggesko, sandaler og badesko
Undertøy x antall dager + 3
Sokker
Shorts/skjørt
T-skjorter/kortermede skjorter/topper
Gensere
Bukser
Badeklær med UV-filter
Kjole
Jeg har handlelisteapp på mobilen, en egen presseblokk (de er perfekte for listelaging!) med prosjekter jeg kan ta fatt på om jeg bobler over av tiltakslyst en dag, lister over hvem som dukker opp på diverse arrangement, så jeg vet hvor mye som må handles inn i forkant. Ryddelister med ting man fort glemmer, som å tørke støv av listene (dørlister og gulvlister altså, de andre listene rekker ikke støve ned) eller vaske bak do.
Og selvsagt trenger jeg en ferieliste. Jeg føler meg ganske sikker på at jeg har glemt noe, jeg har en gnagende følelse av at det er en liten filleting som burde vært med på listen. Derfor tar jeg gjerne imot forslag i kommentarfeltet :)
Reisehuskelisten
Forberedelser:
Søppel kastes
Planter vannesElektronikk lades
Kjæledyr mates/får tilsyn
Husk å ta kopi av pass, reisedokumenter og forsikringspapir.
Flyturen og håndbagasjen:
Tyggis til takeoff og landing
Nistepakke til ulvene
Pass (lett tilgjengelig)
Reisedokumenter
Forsikringspapir
En tier til bagasjetrallen
Husk å legge verdisaker i håndbagasje! Kamera, PC etc.
Bøker, iPad, Mobil, mp3-spiller, astmamedisin og paracet
Bleier og våtservietter
Hodetelefoner
Et lite pledd
Solbriller
Innsjekket bagasje:
Husk: Verdisaker på eget ansvar. Plasseres i
håndbagasje.
Tannpirkere (er visst sjelden vare på en del
restauranter)Solkrem, after sun, aloe vera
Bleier, badebleier og våtservietter
GEM-pulver i tilfelle dehydrering
Adresseliste til postkortsending
Reisevennlige spill
Drikkeflasker til alle
Termometer
Idoform
Antibac
Leker
Pinsett og negleklipper
Plaster/gnagsårplaster
Ladere til elektronikk
Rettetang og hårprodukter
Dusjsåpe, shampoo, balsam
Dykkermaske/snorkel
UV-beskyttende strandtelt
Stor skulderveske til strandturer
Strandhåndkle
Klær:
Jakker
Solhatter
2 sett badetøy til hver
Pannebånd/tynn lue til minsten
Joggesko, sandaler og badesko
Undertøy x antall dager + 3
Sokker
Shorts/skjørt
T-skjorter/kortermede skjorter/topper
Gensere
Bukser
Badeklær med UV-filter
Kjole
fredag 5. juli 2013
!
Helg!
Jeg vet jeg sier man ikke skal leve for bare helgene, men at man må fylle hverdagene med minneverdige øyeblikk også. Men akkurat nå fryder jeg meg ved tanken på å kunne sove lenge i morgen. Jeg har unnagjort littegrann forberedelser til eldstemanns 11-års dag på mandag, og nå skal jeg slacke i sofaen med "take-away" fra Rema1000 (de frosne blokkene med asiatisk micromat er fæntæstic!). Frem med Netflix, inn i sofakroken, pute i ryggen og slacke-slack :D
Jeg skulle egentlig på Bygdalarm festivalen i dag, vant to helgepass på jobb. Men hadde ingen å dra med og innså at jeg uansett hadde altfor mye å gjøre før mandag, så det var en ren befrielse å prakke dem på brodern. Følte meg 50 kg lettere, mye mindre skvist av tidsklemmen, og innser at dette er faktisk den første helgen på fryktelig, fryktelig lenge (mange måneder) hvor jeg står med blanke ark i kalenderen. Ingen avtaler, ingen planer. Guttene er på ferie og kommer ikke før mandag, så nå har jeg plutselig rikelig tid til å få unnagjort alt jeg føler har stått på vent. Jeg gleder meg til å ta fatt, men i kveld skal jeg bare slappe av og legge meg tidlig.
God helg!
Jeg vet jeg sier man ikke skal leve for bare helgene, men at man må fylle hverdagene med minneverdige øyeblikk også. Men akkurat nå fryder jeg meg ved tanken på å kunne sove lenge i morgen. Jeg har unnagjort littegrann forberedelser til eldstemanns 11-års dag på mandag, og nå skal jeg slacke i sofaen med "take-away" fra Rema1000 (de frosne blokkene med asiatisk micromat er fæntæstic!). Frem med Netflix, inn i sofakroken, pute i ryggen og slacke-slack :D
Jeg skulle egentlig på Bygdalarm festivalen i dag, vant to helgepass på jobb. Men hadde ingen å dra med og innså at jeg uansett hadde altfor mye å gjøre før mandag, så det var en ren befrielse å prakke dem på brodern. Følte meg 50 kg lettere, mye mindre skvist av tidsklemmen, og innser at dette er faktisk den første helgen på fryktelig, fryktelig lenge (mange måneder) hvor jeg står med blanke ark i kalenderen. Ingen avtaler, ingen planer. Guttene er på ferie og kommer ikke før mandag, så nå har jeg plutselig rikelig tid til å få unnagjort alt jeg føler har stått på vent. Jeg gleder meg til å ta fatt, men i kveld skal jeg bare slappe av og legge meg tidlig.
God helg!
Say cheeeeese!
Jeg liker livet mitt. Hver eneste øyeblikk, hver opptur og hver nedtur, latter, snørr og tårer. Det er med på å forme meg til den jeg er. Jeg er kanskje ikke alltid fornøyd med meg selv. Jeg angrer på ting jeg har sagt og gjort. Men hva ville man vært uten de bitre erfaringene? Om livet var en dans på roser? Ville man kjent den berusende følelsen av takknemlighet? Eller ville man tatt alt for gitt?
Jeg er takknemlig. Jeg har opplevd mye. Jeg er ikke en person som lar verden passere uten å ta innover meg det jeg ser og opplever. Jeg har noen ganger tenkt at livet mitt er over snittet hektisk og spennende, og lurt på om jeg tiltrekker meg drama. Det er ikke uten grunn at bloggen ble døpt Såpeoperaen. Men jeg befinner meg egentlig ganske langt unna drama og hysteri. Jeg betrakter livet, jeg lar meg fascinere. Vil ikke gå glipp av noe. Mennesker er interessante. Jeg lar meg engasjere og jeg liker rettferdighet, selv om jeg ikke er så opptatt av å kreve det for meg selv. Men jeg står ikke på sidelinja og ser noen bli jult opp.
Løsningen for meg, er å tenke positivt. Jeg snur hver stein som finnes, graver etter glede i hver eneste skuffelse. Vil ikke ha et eneste morkent hull jeg ikke med stolthet kan si jeg har forsøkt å fylle. Og det fungerer i aller høyeste grad. Jeg verdsetter hver eneste erfaring, jeg lærer av hvert feiltrinn. Jeg blir eldre, men skrittene mine blir også stødigere. Beina mine er solid plantet på jorden, jeg har fått bein i nesa og huden er tykkere. Og mine første rynker blir ganske sikkert smilerynker.
Jeg er takknemlig. Jeg har opplevd mye. Jeg er ikke en person som lar verden passere uten å ta innover meg det jeg ser og opplever. Jeg har noen ganger tenkt at livet mitt er over snittet hektisk og spennende, og lurt på om jeg tiltrekker meg drama. Det er ikke uten grunn at bloggen ble døpt Såpeoperaen. Men jeg befinner meg egentlig ganske langt unna drama og hysteri. Jeg betrakter livet, jeg lar meg fascinere. Vil ikke gå glipp av noe. Mennesker er interessante. Jeg lar meg engasjere og jeg liker rettferdighet, selv om jeg ikke er så opptatt av å kreve det for meg selv. Men jeg står ikke på sidelinja og ser noen bli jult opp.
Løsningen for meg, er å tenke positivt. Jeg snur hver stein som finnes, graver etter glede i hver eneste skuffelse. Vil ikke ha et eneste morkent hull jeg ikke med stolthet kan si jeg har forsøkt å fylle. Og det fungerer i aller høyeste grad. Jeg verdsetter hver eneste erfaring, jeg lærer av hvert feiltrinn. Jeg blir eldre, men skrittene mine blir også stødigere. Beina mine er solid plantet på jorden, jeg har fått bein i nesa og huden er tykkere. Og mine første rynker blir ganske sikkert smilerynker.
onsdag 3. juli 2013
FAIL.
Hadde pyntet meg litt i dag, jeg. Fikk bemerkninger for antrekket på jobb. Jeg stilte i svart bukse, brunsvart blazer og en lys topp som dekker hele brystkassen og festes bak nakken med to knapper.
Det var opprinnelig en "trive tak i det første jeg finner fordi jeg har det travelt"-dag.
På jobb er det tidvis nokså rolige dager, synkront med at folk innser at det er ferie. Så i dag ryddet jeg. Når man nerder og fikser PCer, er man som regel så nedlesset i kabler, laptoper, towere og ymse annen hardware at man ikke legger merke til hybelkaninene som yngler overalt, inkludert i tastaturet, under musen og oppi kaffekoppen om man er uoppmerksom lenge nok. Men i dag slapp de ikke unna "falkeblikket" mitt. Jeg dro frem den pyttelille usb-støvsugern min, som gjør veldig mye mindre nytte enn en middels utvasket støvfille.
Jeg lå også dels under pulten og festet nettverkskablene, for å slippe å rulle kontorstolen over dem gjentatte ganger (som f.eks når jeg har sittet så stille såpass lenge at lyset i taket er slukket fordi det ikke registrerer bevegelser, og selv når jeg står der som en idiot og hopper opp og ned, er det like mørkt. Men nå er det iallfall færre kabler i veien, om ikke annet. Så snubler jeg ikke i mørket)
Anyway, back on track (avsporing er mellomnavnet mitt). Midt i støvsugingen banket det i dørkarmen. Vi har en søt liten frue høyere opp i "hierarkiet" som har booket meg til litt opplæring nå i juli, og hun lurte på om jeg var ledig. IT-vakt kollegaene mine er på ferie, men jeg syntes kanskje den søte fruen reagerte litt i overkant merkelig da jeg sa at jeg kunne hjelpe henne neste uke. Hun ble litt stille. Litt flakkende i blikket. Litt satt ut. En dame som normalt har kontroll på det meste. Hun strøk på dør, og like etter døde plutselig den ene skjermen på PCen min. Så døde den andre også.
En kjapp tur på nærmeste toalett for å fjerne hybelkaninrester fra hendene, resulterte i at jeg plutselig befant meg ansikt til ansikt med ukens største FAIL. Toppen min. Knappene i nakken hadde gått opp, trolig mens jeg hang under pulten og festet kabler. Fronten hang og slang. Jeg var blottlagt. Den søte damen var traumatisert. Og PCen min hadde dødd på grunn av meg.
I morgen skal jeg ikke gå for det første og beste jeg river ut av skapet.
I morgen skal jeg sende mail til damen og unnskylde min mangelfulle bekledning. Og i morgen skal jeg sette plaster på PCen og blåse på....
fredag 21. juni 2013
Krokodillene kommer!!!
Lunsjpause. Et lite avbrekk fra kimende telefoner og banking på dørkarmen.
Tid til et lite tilbakeblikk. Litt oppdateringer.
Tid for å snakke om KROKODILLER!
Minstemann på 3 er oppslukt av krokodiller. Det begynte for en drøy måned siden, da han sutret over noe han ikke fikk lov til, og tårene trillet dramatisk nedover kinnene hans mens han lage ulelyder som ikke hørtes helt overbevisende ut. Jeg plukket han opp, kikket på han og sa at han hadde krokodilletårer. Jeg improviserte en liten historie om krokodillebarnet som var rampete og ville at mammaen skulle synes synd på ham, men han var ikke egentlig så veldig lei seg, så da dyppet han hodet i en dam istedet. Det rant vann fra hodet og øynene hans i strie strømmer, og det så neeesten ut som tårer. STORE krokodilletårer.
Vi ble enige om at det måtte være derfor det het krokodilletårer.
Etter det ble krokodiller fort et hett tema. Hadde jeg fått en tier for hver gang ordet "krokodille" ramlet ut av munnen på minsten, hadde jeg vært millionær nå. Minst.
Det begynte med at han ikke kunne gå ut av sengen, for tenk om krokodillen kom... Deretter fulgte krokodillen etter han overalt. Krokodillen spiste lekene. Krokodillen raidet isskuffen. Krokodillen løp superfort! Krokodillen hadde en babykrokodille. Og Karius og Baktus har ikke hund eller katt, de har KROKODILLER! Så det er viktig å pusse skikkelig nøye, ellers får man krokodiller i tennene.
I dag var intet unntak. Vi måtte løpe til heisen så vi rakk den før krokodillen. Så måtte vi løpe ut av heisen, for krokodillen tok den andre heisen og var hakk i hæl. Vi løp til bilen, kastet oss inn, han fikk øye på krokodillen og jeg måtte SKYNDE MEG! Jeg fikk grei beskjed om å kjøre superfort til barnehagen.
Da jeg entret tunnelen og alt ble mørkt, kom det et "Å NEI!" fra baksetet. For tenk om krokodillen kom etter oss og vi ikke kunne se den? Men heldigvis er krokodiller veldig, veldig mørkeredde. De tør ikke å gjemme seg under sengen eller løpe inn i tunneler, for der synes krokodillene at det er veldig skummelt.
Minsten følte seg ikke helt overbevist, for hva om krokodillen satt i en bil og kjørte etter oss...? Da måtte jeg skyte inn litt. Krokodillen er ikke gammel nok til å kjøre bil. Den tar bussen, den. Vi nærmet oss barnehagen, og plutselig så vi en buss! Men da måtte Milan le litt, for krokodillen hadde satt seg på feil buss og kjørte jo helt feil vei. Men det var fordi krokodillen også skulle i barnehagen og leke med krokodillevennene sine.
Vi gikk inn på avdelingen, der var det heeelt tomt. Minsten begynte å lure på om krokodillen hadde vært der og spist frokost, men så kom det plutselig en ansatt inn som hadde vært oppe og hentet.. nettopp, frokost.
Minsten ville aller helst ikke at jeg skulle gå, men etter at det ble bestemt at han og barnehagetanten skulle lage en lego-krokodille, var det likevel okei å slippe hånden min og vinke farvel.
Jeg tror noen har arvet fantasien og kreativiteten min.
Tid til et lite tilbakeblikk. Litt oppdateringer.
Tid for å snakke om KROKODILLER!
Minstemann på 3 er oppslukt av krokodiller. Det begynte for en drøy måned siden, da han sutret over noe han ikke fikk lov til, og tårene trillet dramatisk nedover kinnene hans mens han lage ulelyder som ikke hørtes helt overbevisende ut. Jeg plukket han opp, kikket på han og sa at han hadde krokodilletårer. Jeg improviserte en liten historie om krokodillebarnet som var rampete og ville at mammaen skulle synes synd på ham, men han var ikke egentlig så veldig lei seg, så da dyppet han hodet i en dam istedet. Det rant vann fra hodet og øynene hans i strie strømmer, og det så neeesten ut som tårer. STORE krokodilletårer.
Vi ble enige om at det måtte være derfor det het krokodilletårer.
Etter det ble krokodiller fort et hett tema. Hadde jeg fått en tier for hver gang ordet "krokodille" ramlet ut av munnen på minsten, hadde jeg vært millionær nå. Minst.
Det begynte med at han ikke kunne gå ut av sengen, for tenk om krokodillen kom... Deretter fulgte krokodillen etter han overalt. Krokodillen spiste lekene. Krokodillen raidet isskuffen. Krokodillen løp superfort! Krokodillen hadde en babykrokodille. Og Karius og Baktus har ikke hund eller katt, de har KROKODILLER! Så det er viktig å pusse skikkelig nøye, ellers får man krokodiller i tennene.
I dag var intet unntak. Vi måtte løpe til heisen så vi rakk den før krokodillen. Så måtte vi løpe ut av heisen, for krokodillen tok den andre heisen og var hakk i hæl. Vi løp til bilen, kastet oss inn, han fikk øye på krokodillen og jeg måtte SKYNDE MEG! Jeg fikk grei beskjed om å kjøre superfort til barnehagen.
Da jeg entret tunnelen og alt ble mørkt, kom det et "Å NEI!" fra baksetet. For tenk om krokodillen kom etter oss og vi ikke kunne se den? Men heldigvis er krokodiller veldig, veldig mørkeredde. De tør ikke å gjemme seg under sengen eller løpe inn i tunneler, for der synes krokodillene at det er veldig skummelt.
Minsten følte seg ikke helt overbevist, for hva om krokodillen satt i en bil og kjørte etter oss...? Da måtte jeg skyte inn litt. Krokodillen er ikke gammel nok til å kjøre bil. Den tar bussen, den. Vi nærmet oss barnehagen, og plutselig så vi en buss! Men da måtte Milan le litt, for krokodillen hadde satt seg på feil buss og kjørte jo helt feil vei. Men det var fordi krokodillen også skulle i barnehagen og leke med krokodillevennene sine.
Vi gikk inn på avdelingen, der var det heeelt tomt. Minsten begynte å lure på om krokodillen hadde vært der og spist frokost, men så kom det plutselig en ansatt inn som hadde vært oppe og hentet.. nettopp, frokost.
Minsten ville aller helst ikke at jeg skulle gå, men etter at det ble bestemt at han og barnehagetanten skulle lage en lego-krokodille, var det likevel okei å slippe hånden min og vinke farvel.
Jeg tror noen har arvet fantasien og kreativiteten min.
tirsdag 30. april 2013
Fremdeles et menneske.
Jeg har vondt i halsen på femte eller sjette dagen. Jeg bryr meg ikke egentlig. Tenker ikke så mye på det. Sitter og kjenner på alle de andre følelsene istedet. Et sug i brystet. Vakuum på innsiden. Om hjertet mitt hadde hatt en følelse, ville det vært trist. Tror jeg. Utilstrekkelig. Innimellom har jeg dristet meg til å føle litt lykke. Alt er egentlig bare litt rart akkurat nå, så en fridag i morgen kommer som bestilt.
Den følelsen... når man våkner på natten av at telefonen ringer. Man registrerer såvidt hvem det er før man svarer, og rekker tenke akkurat såpass mye at man vet det er viktig. Halvt i drømmeland, forsøker henge med, snubler litt i ordene, innser plutselig hva som blir sagt og kjenner hjertet hugge til. Hører han si "Jeg tror det allerede er for sent. Jeg har ingen god magefølelse, jeg tror hun er borte". Han leser opp brevet med skjelvende stemme. Jeg hører ordene "farvel" gå igjen. Historien om stjernene som ikke lenger lyser på himmelen. Alle regnværsdagene. Fraværet av solskinnsdager.
Hun er ikke flink til å snakke om hvordan hun har det, men hun skriver fordømt bra! Han vet ikke hva han skal gjøre, jeg hopper ut av sengen og ber han ringe 112, mens jeg slår på lyset og febrilsk forsøker å finne klærne mine.
Kastet meg i bilen. Underveis ble jeg oppmerksom på en låt som strømmet ut av høyttaleren. Den var veldig vond og god på samme tid der og da: Take it with me
Jeg ankom samtidig som politiet. Fikk ikke være med inn. Hadde løpende kontakt og oppdateringer via telefon. Han gråt i telefonen, det var beintøft. Aldri opplevd han sånn, så sårbar. Jeg så flakkende lys fra lommelykter i vinduet, konkluderte med at da var hun der, de hadde funnet henne. En politimann kom ut med tomme pillebrett og ringte ambulanse. Fikk vite at de hadde fått litt kontakt med henne, han trodde det kom til å gå bra. De slepte henne ned trappen mellom seg. Jeg fikk tommel opp for å følge etter til sykehuset, men da ambulansen satte på blålys og forsvant i et forrykende tempo, innså jeg at det eneste jeg kunne gjøre, var å finne veien til akutten på egenhånd.
Jeg ble parkert på venterommet. Det føltes som en evighet før jeg fikk komme inn til henne. Hun var blitt pumpet og hadde fått kull. Lå utmattet og urolig i sengen, med kroppen full av rykninger. Måtte rulle henne tilbake i stabilt sideleie flere ganger. Var der hos henne noen timer, hun ble etterhvert trillet til en annen avdeling. Fikk forsikret meg om at hun ville bli ivaretatt, satte meg i bilen og kjørte hjem. Det var fremdeles mørkt, fremdeles natt. Fant sengen. Fant noen armer å krype inn i. Og for første gang på over 9 måneder trillet tårene. Jeg er fremdeles et menneske.
Den følelsen... når man våkner på natten av at telefonen ringer. Man registrerer såvidt hvem det er før man svarer, og rekker tenke akkurat såpass mye at man vet det er viktig. Halvt i drømmeland, forsøker henge med, snubler litt i ordene, innser plutselig hva som blir sagt og kjenner hjertet hugge til. Hører han si "Jeg tror det allerede er for sent. Jeg har ingen god magefølelse, jeg tror hun er borte". Han leser opp brevet med skjelvende stemme. Jeg hører ordene "farvel" gå igjen. Historien om stjernene som ikke lenger lyser på himmelen. Alle regnværsdagene. Fraværet av solskinnsdager.
Hun er ikke flink til å snakke om hvordan hun har det, men hun skriver fordømt bra! Han vet ikke hva han skal gjøre, jeg hopper ut av sengen og ber han ringe 112, mens jeg slår på lyset og febrilsk forsøker å finne klærne mine.
Kastet meg i bilen. Underveis ble jeg oppmerksom på en låt som strømmet ut av høyttaleren. Den var veldig vond og god på samme tid der og da: Take it with me
Jeg ankom samtidig som politiet. Fikk ikke være med inn. Hadde løpende kontakt og oppdateringer via telefon. Han gråt i telefonen, det var beintøft. Aldri opplevd han sånn, så sårbar. Jeg så flakkende lys fra lommelykter i vinduet, konkluderte med at da var hun der, de hadde funnet henne. En politimann kom ut med tomme pillebrett og ringte ambulanse. Fikk vite at de hadde fått litt kontakt med henne, han trodde det kom til å gå bra. De slepte henne ned trappen mellom seg. Jeg fikk tommel opp for å følge etter til sykehuset, men da ambulansen satte på blålys og forsvant i et forrykende tempo, innså jeg at det eneste jeg kunne gjøre, var å finne veien til akutten på egenhånd.
Jeg ble parkert på venterommet. Det føltes som en evighet før jeg fikk komme inn til henne. Hun var blitt pumpet og hadde fått kull. Lå utmattet og urolig i sengen, med kroppen full av rykninger. Måtte rulle henne tilbake i stabilt sideleie flere ganger. Var der hos henne noen timer, hun ble etterhvert trillet til en annen avdeling. Fikk forsikret meg om at hun ville bli ivaretatt, satte meg i bilen og kjørte hjem. Det var fremdeles mørkt, fremdeles natt. Fant sengen. Fant noen armer å krype inn i. Og for første gang på over 9 måneder trillet tårene. Jeg er fremdeles et menneske.
mandag 8. april 2013
Glad og lykkelig :D
Long time, no blogging.
Det har vært travle tider de siste 2 månedene, og tiden har flydd så fort forbi. Min besteste venninne er alvorlig syk, og jeg og eksmannen hennes har vært "rundskiftarbeidere" og tatt oss av ungene på skift ettersom jeg jobber dag og han har jobbet kveld. Nå har han gått over til dagjobbing og alt har begynt å falle mer på plass. Jeg bruker fritiden på å være med venninna mi istedet (og selvsagt ungene mine), og har bestemt at kampen mot sykdommen hennes er en kamp HUN skal vinne.
Jeg er så glad i henne at ord ikke blir dekkende. Et vennskap som det jeg og hun har, er 1 av 1 million. Vi har delt latter og tårer, vi kjenner hverandres innerste tanker og hemmeligheter, vi forstår hverandre, jeg leser henne som en åpen Donald Pocket. Jeg ser fremskrittene hun gjør i kampen mot sykdommen, jeg er der ved tilbakefallene. Iblant er det jeg som blir sliten og hun som passer på meg. Vi trenger ikke alltid si så mye. Men det er jeg som gir henne vondt i magemusklene av latter, og det er hun som gir meg krampe i smilemusklene i kinnene mine. Vi har like syk og teit humor, og vi trenger bare kaste et kort blikk på hverandre for å vite hvordan den andre har det til enhver tid.
Midt oppi alt det hektiske har jeg også blitt kjent med Oddgeir, som også er 1 av 1 million. Det finnes faktisk ingen ord som kan beskrive ham godt nok heller... Det nærmeste jeg kommer er nok enestående og unik. Fantastisk. Vennskapet mitt med Kristine er en sjeldenhet. Jeg vet at venner stiller opp for hverandre, men jeg vet også at vennskapet vårt strekker seg langt utover alle eventuelle grenser. Det er uten grenser. Betingelsesløst. Jeg elsker henne som jeg elsker min egen familie. Hun er lett å inkludere, hun er ikke i veien for meg, hun er en del av meg. På samme måte som familien min aldri vil stå i veien for meg, de vil slå følge på veien MED meg.
Og Oddgeir? Ikke bare aksepterer han det, men han forstår det og støtter det. Og stiller opp og hjelper til. Vi tenker likt og spiller på lag. "Team Kristine", som han så pent sa det i går. Jeg har aldri før møtt en mann som har vært villig til å sette seg selv og sine behov helt ut på sidelinjen uten spørsmål. Som tenker og handler som meg i denne situasjonen, som det skulle vært den naturligste ting i verden. Uten å skrike opp om sine egne behov. Uten å sette betingelser eller komme med krav. Han støtter meg i å være der og ta vare på henne, og samtidig minner han meg på å ta vare på meg selv. Og når jeg er sliten, stiller de begge opp for meg.
Det har vel igrunnen vært litt mye på alle kanter en stund, kombinert med utilstrekkelig mengde søvn. Jeg var fryktelig flink lenge og sørget for minst 8 timer søvn. En nødvendighet med kronisk hypersomni. Men så ble det vel egentlig for mye å gjøre og for liten tid, så jeg kuttet ned på timene med søvn for å strekke til mest mulig. 8 timer ble til 5. 4. 3. Tiden strekker ikke til når man skal være flink på jobb, være god venninne, ha rollen som supermamma, besøke familie, tilbringe tid med venner, arrangere landstreff og ha styreverv, rydde og vaske hjemme, trene.... den siste der var det som røk først. Så forsvant matlysten. Så ble jeg kvalm. Og svimmel. Og holdt på å svime av noen ganger daglig, der verden snurret rundt og alt ble tåkete. Våknet med hodepine, la meg med hodepine. Ble mer og mer sliten og tom. Smertestillende funket ikke mer, medisinen mot hypersomnien hadde etterhvert heller ikke alltid effekt. Så forrige uke var jeg sykemeldt. Jeg sov og sov, fikk samlet opp litt energi og kom meg ut døren et par timer, så var jeg tom for energi igjen og sov enda mer. Kollegaene mine sendte meldinger til meg og lurte på hvordan det gikk med meg, jeg er evig takknemlig for å ha dem, og samtidig litt skamfull fordi jeg ikke strakk til denne gangen, og det gikk utover dem.
Fredagen var jeg igrunnen møkk kvalm fra jeg våknet til jeg la meg. Drakk en halvliter vann og tilbragte dagen i sengen. Oddgeir kom innom på kvelden en tur, og da syntes jeg fryktelig synd på meg selv og sutret skikkelig. Hadde bare vondt overalt og var rimelig full av selvmedlidenhet. Men lørdag var jeg veldig mye bedre og i går følte jeg meg helt, helt bra. Og opplagt, oppladede batterier og fit for fight. Men jeg har lært meg en liten lekse, så nå skal jeg være mer streng med meg selv. Jeg kan ikke ignorere signalene kroppen sender, og jeg må ta hensyn til at jeg har hypersomni. Joda, jeg har jo tabletter som gjør meg våken, men de er ikke en erstatning for søvn.
Så fremover skal jeg sørge for tilstrekkelig søvn og ikke legge flere planer enn høyst nødvendig. Jeg skal egentlig på et seminar i kveld, men kjenner at det absolutt ikke er noen krise om jeg finner ut at jeg ikke skal dit likevel. Jeg ønsker å legge inn litt mer tid på jobb og komme meg tilbake i "den første som kommer, den siste som går"-rutinen de dagene jeg har mulighet for det. Både for arbeidsmoralens del og for å spare opp fleksitid som jeg kan hente ut igjen i form av en lønnet ferie. Jepp, ferieplanene begynner så smått å ta form, og jeg er fremdeles skråsikker på at 2013 blir det beste året noensinne. Hektisk? Ja. Tidvis slitsomt? Selvfølgelig, det er jo kjedelig om det skjer så lite at man ikke møter utfordringer underveis. Men bra? Nei. Ikke bra. Bedre enn best! Jeg er fornøyd med tilværelsen, livet smiler til meg og brikkene fortsetter å falle på plass for meg. Jeg har en plan for fremtiden, jeg har backupplaner, livet begynner å få struktur og jeg er veldig spent på fortsettelsen. OK, dette ble klissete og jeg innser at bloggen min snart driter regnbuer, men what the heck... :D
Bare for å tyne strikken enda litt mer: Jeg var innom pappa i påsken. Jeg vokste opp på det fineste stedet på jord, og jeg har kjempelyst å dra Kristine og ungene med dit, Oddgeir, Trym, Tiril og alle andre vennene mine som betyr mye for meg. Ser for meg en weekendutflukt med venner iløpet av våren/sommeren.
Se så fint det er!!!
OK....
Jeg kvalifiserte visst:
Det har vært travle tider de siste 2 månedene, og tiden har flydd så fort forbi. Min besteste venninne er alvorlig syk, og jeg og eksmannen hennes har vært "rundskiftarbeidere" og tatt oss av ungene på skift ettersom jeg jobber dag og han har jobbet kveld. Nå har han gått over til dagjobbing og alt har begynt å falle mer på plass. Jeg bruker fritiden på å være med venninna mi istedet (og selvsagt ungene mine), og har bestemt at kampen mot sykdommen hennes er en kamp HUN skal vinne.
Jeg er så glad i henne at ord ikke blir dekkende. Et vennskap som det jeg og hun har, er 1 av 1 million. Vi har delt latter og tårer, vi kjenner hverandres innerste tanker og hemmeligheter, vi forstår hverandre, jeg leser henne som en åpen Donald Pocket. Jeg ser fremskrittene hun gjør i kampen mot sykdommen, jeg er der ved tilbakefallene. Iblant er det jeg som blir sliten og hun som passer på meg. Vi trenger ikke alltid si så mye. Men det er jeg som gir henne vondt i magemusklene av latter, og det er hun som gir meg krampe i smilemusklene i kinnene mine. Vi har like syk og teit humor, og vi trenger bare kaste et kort blikk på hverandre for å vite hvordan den andre har det til enhver tid.
Midt oppi alt det hektiske har jeg også blitt kjent med Oddgeir, som også er 1 av 1 million. Det finnes faktisk ingen ord som kan beskrive ham godt nok heller... Det nærmeste jeg kommer er nok enestående og unik. Fantastisk. Vennskapet mitt med Kristine er en sjeldenhet. Jeg vet at venner stiller opp for hverandre, men jeg vet også at vennskapet vårt strekker seg langt utover alle eventuelle grenser. Det er uten grenser. Betingelsesløst. Jeg elsker henne som jeg elsker min egen familie. Hun er lett å inkludere, hun er ikke i veien for meg, hun er en del av meg. På samme måte som familien min aldri vil stå i veien for meg, de vil slå følge på veien MED meg.
Og Oddgeir? Ikke bare aksepterer han det, men han forstår det og støtter det. Og stiller opp og hjelper til. Vi tenker likt og spiller på lag. "Team Kristine", som han så pent sa det i går. Jeg har aldri før møtt en mann som har vært villig til å sette seg selv og sine behov helt ut på sidelinjen uten spørsmål. Som tenker og handler som meg i denne situasjonen, som det skulle vært den naturligste ting i verden. Uten å skrike opp om sine egne behov. Uten å sette betingelser eller komme med krav. Han støtter meg i å være der og ta vare på henne, og samtidig minner han meg på å ta vare på meg selv. Og når jeg er sliten, stiller de begge opp for meg.
Det har vel igrunnen vært litt mye på alle kanter en stund, kombinert med utilstrekkelig mengde søvn. Jeg var fryktelig flink lenge og sørget for minst 8 timer søvn. En nødvendighet med kronisk hypersomni. Men så ble det vel egentlig for mye å gjøre og for liten tid, så jeg kuttet ned på timene med søvn for å strekke til mest mulig. 8 timer ble til 5. 4. 3. Tiden strekker ikke til når man skal være flink på jobb, være god venninne, ha rollen som supermamma, besøke familie, tilbringe tid med venner, arrangere landstreff og ha styreverv, rydde og vaske hjemme, trene.... den siste der var det som røk først. Så forsvant matlysten. Så ble jeg kvalm. Og svimmel. Og holdt på å svime av noen ganger daglig, der verden snurret rundt og alt ble tåkete. Våknet med hodepine, la meg med hodepine. Ble mer og mer sliten og tom. Smertestillende funket ikke mer, medisinen mot hypersomnien hadde etterhvert heller ikke alltid effekt. Så forrige uke var jeg sykemeldt. Jeg sov og sov, fikk samlet opp litt energi og kom meg ut døren et par timer, så var jeg tom for energi igjen og sov enda mer. Kollegaene mine sendte meldinger til meg og lurte på hvordan det gikk med meg, jeg er evig takknemlig for å ha dem, og samtidig litt skamfull fordi jeg ikke strakk til denne gangen, og det gikk utover dem.
Fredagen var jeg igrunnen møkk kvalm fra jeg våknet til jeg la meg. Drakk en halvliter vann og tilbragte dagen i sengen. Oddgeir kom innom på kvelden en tur, og da syntes jeg fryktelig synd på meg selv og sutret skikkelig. Hadde bare vondt overalt og var rimelig full av selvmedlidenhet. Men lørdag var jeg veldig mye bedre og i går følte jeg meg helt, helt bra. Og opplagt, oppladede batterier og fit for fight. Men jeg har lært meg en liten lekse, så nå skal jeg være mer streng med meg selv. Jeg kan ikke ignorere signalene kroppen sender, og jeg må ta hensyn til at jeg har hypersomni. Joda, jeg har jo tabletter som gjør meg våken, men de er ikke en erstatning for søvn.
Så fremover skal jeg sørge for tilstrekkelig søvn og ikke legge flere planer enn høyst nødvendig. Jeg skal egentlig på et seminar i kveld, men kjenner at det absolutt ikke er noen krise om jeg finner ut at jeg ikke skal dit likevel. Jeg ønsker å legge inn litt mer tid på jobb og komme meg tilbake i "den første som kommer, den siste som går"-rutinen de dagene jeg har mulighet for det. Både for arbeidsmoralens del og for å spare opp fleksitid som jeg kan hente ut igjen i form av en lønnet ferie. Jepp, ferieplanene begynner så smått å ta form, og jeg er fremdeles skråsikker på at 2013 blir det beste året noensinne. Hektisk? Ja. Tidvis slitsomt? Selvfølgelig, det er jo kjedelig om det skjer så lite at man ikke møter utfordringer underveis. Men bra? Nei. Ikke bra. Bedre enn best! Jeg er fornøyd med tilværelsen, livet smiler til meg og brikkene fortsetter å falle på plass for meg. Jeg har en plan for fremtiden, jeg har backupplaner, livet begynner å få struktur og jeg er veldig spent på fortsettelsen. OK, dette ble klissete og jeg innser at bloggen min snart driter regnbuer, men what the heck... :D
Bare for å tyne strikken enda litt mer: Jeg var innom pappa i påsken. Jeg vokste opp på det fineste stedet på jord, og jeg har kjempelyst å dra Kristine og ungene med dit, Oddgeir, Trym, Tiril og alle andre vennene mine som betyr mye for meg. Ser for meg en weekendutflukt med venner iløpet av våren/sommeren.
Se så fint det er!!!
OK....
Jeg kvalifiserte visst:
søndag 24. februar 2013
Soool! Og håp.
Står foran en ny uke, solen skinner og himmelen er blå. Neste uke er vinterferie, og eldstemann skal være med meg på jobb noen av dagene. Bihulebetennelsen jeg fikk forrige uke er på retur, hurrayy, så nå er jeg klar for ny uke ;) Skal ha ungene til bestevenninna mi her fra i morgen av igjen, mens hun forsøker å bli frisk. Jeg kjenner hvor utrolig heldig jeg er og hvor takknemlig jeg er for at livet mitt er akkurat slik det er. Jeg lover å ikke rulle meg i selvmedlidenhet dersom jeg blir sliten. Eller får en liten influensa. OK, får jeg omgangssyken, så kommer jeg nok til å synes synd på meg selv. Men jeg slipper ligge på sykehus. Jeg slipper engste meg for morgendagen. Jeg er ikke tappet for energi.
Og det er jeg ufattelig takknemlig for!
Livet mitt er godt. Jeg føler meg trygg. Jeg er komfortabel i rollen som enslig. Singel. Jeg er absolutt ikke ensom av den grunn. Jeg har verdens beste sønner, verdens beste familie, og verdens beste venner. Jeg har omsider fått medisinene mine på blå resept, så nå har jeg overskudd og energi og føler meg endelig som et komplett og fungerende menneske.
Dette er ikke ment som et "livet mitt er så fantastisk bra at jeg driter regnbuer og alle andre kan bare gå og visne i skam"-innlegg. Det er en refleksjon over livets lyse sider. Om å utvise takknemlighet for hva man har. Ofre noen tanker til dem som ikke har det noe lett, ikke klage over småting når livet består av så ufattelig mye mer.
Så en liten oppfordring: Bruk neste uke på å TENKE litt. Vis dem rundt deg hvor mye de betyr for deg. Er du sliten? Det er bare en midlertidig tilstand. Lirer man av seg en skyllebøtte til noen fordi man selv er sliten, vil skyllebøtten gjøre mer langvarig skade enn utmattelsen man selv føler der og da.
Har du fått en parkeringsbot? Da parkerer du kanskje et annet sted neste gang ;) Det svir kanskje i lommeboken. Ikke la det gå innover deg, ikke la det ødelegge humøret ditt. Ikke end opp med å ta det utover noen andre.
Dette er bare to eksempler. Men parkeringsbøter, noen timer tapt nattesøvn pga våkne unger eller støyende naboer, andre sure mennesker som har en dårlig dag og syder av eder og galle... Ikke ta det innover deg. Ta det til etterretning, men ikke la det påvirke deg negativt. Sett ting i perspektiv. Det er ubetydeligheter. Vær takknemlig for livet. Og er du ikke fornøyd, er det helt opp til deg å endre på det. Bryt noen rutiner, lag deg gode vaner. Få litt nye impulser. Ta kontakt med en venn du ikke har sett på lenge. Ta et kveldskurs for å lære et nytt språk.
Jeg er ingen ekspert innen livsvisdom. Men jeg forsøker å tenke positivt. Ha en lang lunte. Og det fungerer for meg. Jeg har som sagt en fantastisk god venninne som har tilbragt tid på sykehus, og har et nytt opphold foran seg. Som ikke vet hva morgendagen bringer. Som er veldig syk og fortvilet og definitivt ikke har det lett. Da er det vanskelig for meg å se meg i speilet uten å spørre meg selv hvordan JEG kan klage og synes synd på meg selv for bagateller og småting. Alt annet blekner. Det blir ubetydelig. Man blir takknemlig for livet sitt, fordi man har oversikten. Ingen vet nøyaktig hva som venter rundt neste sving, men de fleste har en viss forventning. Og det er nok der den største utfordringen ligger for oss mennesker. Det største problemet av dem alle, det som gjør mest med psyken og livsgnisten og overskuddet: Når man ikke vet hva som venter rundt neste sving, men ikke har noen håp om at det blir noe bra.
Det er håpet om en vellykket morgendag som driver oss alle. Håpet om bedre tider. Håpet om å bli frisk, få fast jobb, lønnsforhøyelse, få barn, få nye venner, få jackpot i lotto, få et bedre liv. Håpet om at alle nedturer skal bli til oppturer. Håpet om at familiemedlemmet med nyoppdaget kreft skal bli frisk. Håpet om at det ikke angår noen du kjenner når du leser om en ulykke i avisen. Håpet om at de dårlige nyhetene du fikk, bare var en vond drøm.
Vi trenger å tro på morgendagen. Mister man håpet, så mister man alt.
Og det er jeg ufattelig takknemlig for!
Livet mitt er godt. Jeg føler meg trygg. Jeg er komfortabel i rollen som enslig. Singel. Jeg er absolutt ikke ensom av den grunn. Jeg har verdens beste sønner, verdens beste familie, og verdens beste venner. Jeg har omsider fått medisinene mine på blå resept, så nå har jeg overskudd og energi og føler meg endelig som et komplett og fungerende menneske.
Dette er ikke ment som et "livet mitt er så fantastisk bra at jeg driter regnbuer og alle andre kan bare gå og visne i skam"-innlegg. Det er en refleksjon over livets lyse sider. Om å utvise takknemlighet for hva man har. Ofre noen tanker til dem som ikke har det noe lett, ikke klage over småting når livet består av så ufattelig mye mer.
Så en liten oppfordring: Bruk neste uke på å TENKE litt. Vis dem rundt deg hvor mye de betyr for deg. Er du sliten? Det er bare en midlertidig tilstand. Lirer man av seg en skyllebøtte til noen fordi man selv er sliten, vil skyllebøtten gjøre mer langvarig skade enn utmattelsen man selv føler der og da.
Har du fått en parkeringsbot? Da parkerer du kanskje et annet sted neste gang ;) Det svir kanskje i lommeboken. Ikke la det gå innover deg, ikke la det ødelegge humøret ditt. Ikke end opp med å ta det utover noen andre.
Dette er bare to eksempler. Men parkeringsbøter, noen timer tapt nattesøvn pga våkne unger eller støyende naboer, andre sure mennesker som har en dårlig dag og syder av eder og galle... Ikke ta det innover deg. Ta det til etterretning, men ikke la det påvirke deg negativt. Sett ting i perspektiv. Det er ubetydeligheter. Vær takknemlig for livet. Og er du ikke fornøyd, er det helt opp til deg å endre på det. Bryt noen rutiner, lag deg gode vaner. Få litt nye impulser. Ta kontakt med en venn du ikke har sett på lenge. Ta et kveldskurs for å lære et nytt språk.
Jeg er ingen ekspert innen livsvisdom. Men jeg forsøker å tenke positivt. Ha en lang lunte. Og det fungerer for meg. Jeg har som sagt en fantastisk god venninne som har tilbragt tid på sykehus, og har et nytt opphold foran seg. Som ikke vet hva morgendagen bringer. Som er veldig syk og fortvilet og definitivt ikke har det lett. Da er det vanskelig for meg å se meg i speilet uten å spørre meg selv hvordan JEG kan klage og synes synd på meg selv for bagateller og småting. Alt annet blekner. Det blir ubetydelig. Man blir takknemlig for livet sitt, fordi man har oversikten. Ingen vet nøyaktig hva som venter rundt neste sving, men de fleste har en viss forventning. Og det er nok der den største utfordringen ligger for oss mennesker. Det største problemet av dem alle, det som gjør mest med psyken og livsgnisten og overskuddet: Når man ikke vet hva som venter rundt neste sving, men ikke har noen håp om at det blir noe bra.
Det er håpet om en vellykket morgendag som driver oss alle. Håpet om bedre tider. Håpet om å bli frisk, få fast jobb, lønnsforhøyelse, få barn, få nye venner, få jackpot i lotto, få et bedre liv. Håpet om at alle nedturer skal bli til oppturer. Håpet om at familiemedlemmet med nyoppdaget kreft skal bli frisk. Håpet om at det ikke angår noen du kjenner når du leser om en ulykke i avisen. Håpet om at de dårlige nyhetene du fikk, bare var en vond drøm.
Vi trenger å tro på morgendagen. Mister man håpet, så mister man alt.
fredag 8. februar 2013
From Beauty to Beast!
Velkommen til vårens *host* sminkekurs, ført i boken av selveste Linda!
Ekte skjønnhet kommer innenfra hevder mange, så da velger jeg å stå frem usminket, proppet med "naturlig skjønnhet" *hrrrk* ettersom jeg er et fantastisk godt forbilde ;)
TRINN 1:
FØR du begynner må du huske følgende:
Vask håret, tørk det i et håndkle, drep det med hårspray. MASSE hårspray. Legg deg til å sove mens det lufttørker. Deretter smører du inn ansiktet med masse fuktighetskrem så det glinser godt. Du har ikke nok fuktighetskrem før kvisene spontan-popper frem.
TRINN 2:
Glatt håret med en skikkelig varm glattetang. Hårsprayen har gjort forarbeidet, så mest trolig må du børste ut håret så det ikke skal stå rett ut eller rett opp. All fuktighetskremen gir deg et naturlig highlight i ansiktet, dette skal duses ned etter hvert.
TRINN 3:
Sleng på litt sparkel (også kalt Foundation på pent, eller brunkrem for de som er litt mindre bevandret i kosmetikkens verden). Deretter skal du dempe ned den selvlysende glansen med MASSE pudder. Ikke gi deg før du har fremprovosert et kraftig nys!
TRINN 4:
Dobbeltsjekk at du ikke nøs bort alt pudderet igjen...
TRINN 5:
På tide å drikke seg pen! Styrt en sixpack, du har 5 minutter på deg.
TRINN 6:
Klæss på litt for mye sminke og leppestift og forsøk å se deeeeeilig ut. Husk å vise kløft.
TRINN 7:
Innse at du ikke er deilig, og gå for å se søt og uskyldig ut i stedet :D
Drikk deg litt ekstra søt før du går på byn og leker snerpete brunkremtøs.
WELL DONE!
Neste gang skal vi se nærmere på hvordan man steker egg uten å knuse plommen.
Følg med, følg med!
tirsdag 5. februar 2013
Fra skrukk til sprek!
2013. Et nytt og bedre liv.
Har ikke kommet igang med planen min skal jeg være ærlig (den som gikk ut på å ha et sunt kosthold og få masse mosjon), det har røket med uforskammede mengder is, sjokolade og digg. Men de ukene jeg er barnløs, gidder jeg sjelden lage noe skikkelig middag. Så her er jeg jo-jo, ja... Nå har jeg bestemt meg for at NÅ, nå SKAL jeg! I går pakket jeg med ferskt treningstøy på jobb, klistret opp info om at jeg skulle trene på facebooken min, og tvang meg selv ned i treningsrommet. Og, skrekk & gru! Det var folk der! Jeg pleier alltid ha det for meg selv! ("Alltid" betyr altså de 2-3 gangene jeg har benyttet meg av treningsrommet den tiden jeg har vært ansatt her) (1,5 år)
Jeg gikk på tredemøllen, satte den på 6 % stigning og 6 km/t. Rask gange. Kjente at jeg fort ble rød i ansiktet, og måtte kaste gensern. Meg, og 4-5 sporty mannemenn. Hurrayy. Hva skjer? Joda.. han ene fyrer opp tredemøllen ved siden av meg. Bånn pedal, ikke noen myk start der i gården. Rett på løping! Ja... jeg har et håpløst konkurranseinstinkt. Så jeg måtte jo øke tempoet selv. Trykket febrilsk på vekselvis "øke tempoet" og "fjerne motbakkefølelsen totalt" til jeg kom opp i lett jogg. 9-10 km/t. Piiiinte meg selv til jeg hadde fjernet 100 kcal og hadde tilbragt 13 minutter i "rødsprengt hummer"-modus.
Så vandret jeg videre til romaskinen. Den stod på nest tyngste nivå. Satte meg ned, dro lekent og lett i snoren og tenkte "Hah! Piece of cake!" (Var det noen som sa "famous last words"...?) Det tok meg et lite minutt å innse at jeg brukte den helt feil, og at jeg faktisk måtte spenne godt fra og dra til. ÅHHERREGUUUUD! Jeg pustet som en blåhval, lirket løs en fot og lente meg diskrét frem. Flikket nålen ned på "ikke så veldig tungt", og sveipet tilfeldigvis innom menyen hvor jeg nedjusterte ønsket tidsbruk fra 15 til 3,5 minutter. Kan ikke risikere å ende opp med hjerteinnfarkt. Hadde jeg trengt munn-til-munn, ville samtlige kandidater vært 50+ og dryppet av svette. Ergo: Intet alternativ.
Jeg forlot romaskinen etter noen intense minutter som føltes som timer, og observerte i øyekroken at en svett mannemann kapret maskinen og kjørte den opp i maksimal tyngde.
Gikk litt rådvill rundt, endte opp med å trene litt mage, rumpe og lår (ante ikke at jeg hadde muskler der engang, men den sviende følelsen av lyskestrekk gav meg en solid påminnelse om at jeg faktisk består av kjøtt på innsiden, og ikke bare stekesmør.
Til slutt var alle unntatt èn borte. Han tok noen runder på apparatene før han svingte seg opp i noen håndtak som var festet i høyden og tok en solid runde pull-ups. Ja. Jeg stirret. Han er eldre enn pappa. Jeg sverger. Det så dritenkelt ut! Jeg oppdaget at jeg hadde utbrutt et "Wow" og fanget oppmerksomheten hans. Så jeg fulgte opp med å forklare at "det der hadde aldri jeg klart". Han hadde visst hatt en lang pause, og da han begynte på igjen hadde han klart 2. Men det var han fornøyd med, og derfra hadde det bare gått bedre og bedre.
Jeg nevnte konkurranseinstinktet mitt, og at nå MÅTTE jo jeg også forsøke så snart jeg var på egenhånd. Men han burde ikke bli forbauset om jeg ble funnet dagen etter med brukket lårhals...
I dag møtte jeg han igjen i kantinen, han sa det var gledelig å se at jeg fremdeles var like hel. Og jeg kunne "stolt" (mest flau) informere om at jeg hadde klart en halv pull-up. Så nå er målet mitt å klare 5 før sommeren.
Så, hey, jeg brakk ikke lårhalsen i går, ergo får jeg gjøre et nytt forsøk i dag ;)
Ja, jeg syntes faktisk det var veldig gøy. Så nå bærer det ned i treningsrommet ;)
Har ikke kommet igang med planen min skal jeg være ærlig (den som gikk ut på å ha et sunt kosthold og få masse mosjon), det har røket med uforskammede mengder is, sjokolade og digg. Men de ukene jeg er barnløs, gidder jeg sjelden lage noe skikkelig middag. Så her er jeg jo-jo, ja... Nå har jeg bestemt meg for at NÅ, nå SKAL jeg! I går pakket jeg med ferskt treningstøy på jobb, klistret opp info om at jeg skulle trene på facebooken min, og tvang meg selv ned i treningsrommet. Og, skrekk & gru! Det var folk der! Jeg pleier alltid ha det for meg selv! ("Alltid" betyr altså de 2-3 gangene jeg har benyttet meg av treningsrommet den tiden jeg har vært ansatt her) (1,5 år)
Jeg gikk på tredemøllen, satte den på 6 % stigning og 6 km/t. Rask gange. Kjente at jeg fort ble rød i ansiktet, og måtte kaste gensern. Meg, og 4-5 sporty mannemenn. Hurrayy. Hva skjer? Joda.. han ene fyrer opp tredemøllen ved siden av meg. Bånn pedal, ikke noen myk start der i gården. Rett på løping! Ja... jeg har et håpløst konkurranseinstinkt. Så jeg måtte jo øke tempoet selv. Trykket febrilsk på vekselvis "øke tempoet" og "fjerne motbakkefølelsen totalt" til jeg kom opp i lett jogg. 9-10 km/t. Piiiinte meg selv til jeg hadde fjernet 100 kcal og hadde tilbragt 13 minutter i "rødsprengt hummer"-modus.
Så vandret jeg videre til romaskinen. Den stod på nest tyngste nivå. Satte meg ned, dro lekent og lett i snoren og tenkte "Hah! Piece of cake!" (Var det noen som sa "famous last words"...?) Det tok meg et lite minutt å innse at jeg brukte den helt feil, og at jeg faktisk måtte spenne godt fra og dra til. ÅHHERREGUUUUD! Jeg pustet som en blåhval, lirket løs en fot og lente meg diskrét frem. Flikket nålen ned på "ikke så veldig tungt", og sveipet tilfeldigvis innom menyen hvor jeg nedjusterte ønsket tidsbruk fra 15 til 3,5 minutter. Kan ikke risikere å ende opp med hjerteinnfarkt. Hadde jeg trengt munn-til-munn, ville samtlige kandidater vært 50+ og dryppet av svette. Ergo: Intet alternativ.
Jeg forlot romaskinen etter noen intense minutter som føltes som timer, og observerte i øyekroken at en svett mannemann kapret maskinen og kjørte den opp i maksimal tyngde.
Gikk litt rådvill rundt, endte opp med å trene litt mage, rumpe og lår (ante ikke at jeg hadde muskler der engang, men den sviende følelsen av lyskestrekk gav meg en solid påminnelse om at jeg faktisk består av kjøtt på innsiden, og ikke bare stekesmør.
Til slutt var alle unntatt èn borte. Han tok noen runder på apparatene før han svingte seg opp i noen håndtak som var festet i høyden og tok en solid runde pull-ups. Ja. Jeg stirret. Han er eldre enn pappa. Jeg sverger. Det så dritenkelt ut! Jeg oppdaget at jeg hadde utbrutt et "Wow" og fanget oppmerksomheten hans. Så jeg fulgte opp med å forklare at "det der hadde aldri jeg klart". Han hadde visst hatt en lang pause, og da han begynte på igjen hadde han klart 2. Men det var han fornøyd med, og derfra hadde det bare gått bedre og bedre.
Jeg nevnte konkurranseinstinktet mitt, og at nå MÅTTE jo jeg også forsøke så snart jeg var på egenhånd. Men han burde ikke bli forbauset om jeg ble funnet dagen etter med brukket lårhals...
I dag møtte jeg han igjen i kantinen, han sa det var gledelig å se at jeg fremdeles var like hel. Og jeg kunne "stolt" (mest flau) informere om at jeg hadde klart en halv pull-up. Så nå er målet mitt å klare 5 før sommeren.
Så, hey, jeg brakk ikke lårhalsen i går, ergo får jeg gjøre et nytt forsøk i dag ;)
Ja, jeg syntes faktisk det var veldig gøy. Så nå bærer det ned i treningsrommet ;)
torsdag 31. januar 2013
Slæck
I dag har jeg og minsten hjemmedag. Han er ikke helt frisk, så vi koser oss innendørs med puslespill og nabbiperler, hører på musikk og ser tegnefilmer. Det nærmer seg 3-års dag, og i år blir det barneselskap :) Nå er han så stor at han har skikkelig glede av det og skjønner hva som foregår, så da samler jeg venner med barn og lager selskap.
Jeg tenker å lage en Angry Birds kake med rød marshmallowfondant på, noe jeg ikke har laget siden 1-års dagen. Og vurderer å begi meg ut på å lage cake pops av muffinsmasse og jordbærglasur, ettersom jeg har en hel del pinner liggende etter sist jeg forsøkte (det var tålmodighetsprøve, men jeg må jo lykkes før eller siden), og en ostekake burde være bænkers :D
Kristine har meldt seg som frivillig hjelper, så jeg gleder meg til den store dagen :)
Jeg tenker å lage en Angry Birds kake med rød marshmallowfondant på, noe jeg ikke har laget siden 1-års dagen. Og vurderer å begi meg ut på å lage cake pops av muffinsmasse og jordbærglasur, ettersom jeg har en hel del pinner liggende etter sist jeg forsøkte (det var tålmodighetsprøve, men jeg må jo lykkes før eller siden), og en ostekake burde være bænkers :D
Kristine har meldt seg som frivillig hjelper, så jeg gleder meg til den store dagen :)
mandag 21. januar 2013
Nok en ting krysset av på "To do"-listen min :P
Klarte å smelle bilen i dag, og er evig takknemlig for tre ting:
- Når det først skulle skje, så skjedde det i gangfart (noen uoppmerksomme sekunder)
- Jeg har gammel bil.
- Det eneste som ble ødelagt på den andre bilen var en plaststripe på støtfangeren.
Det som ikke var fullt så kult:
- Det var en skolebil, så jeg skremte trolig livskiten ut av en vordende sjåfør.
- Tipper hele støtfangeren må byttes, og ser for meg at jeg må ta kveldsvakter på den lokale bensinstasjonen for å dekke det inn.
- Oooog bilen min tålte ikke like mye som den andre, så pr nå har jeg faktisk lekt litt Mac Gyver og teipet fast sidelykten min på venstre side. Frontlykten er dyttet noen centimetre innover i skroget, og jeg har konkludert med at jeg ikke trenger å dytte den ut igjen. Nå sitter den i det minste fast ;)
Med min forrige bil klarte jeg å rygge borti et gjerde to dager etter jeg fikk lappen, men det var en rusten spikerhaug på hjul, og gjorde ikke så mye. Det var verst for stoltheten :P
Utover det har jeg ikke fått en liten skramme engang. Før i dag. Noen uoppmerksomme sekunder. Skulle ut på motorveien, var en bil foran meg. Den stod stille, men begynte å trille fremover, og jeg kikket til venstre for å se om kysten var klar. Det var en lang luke, så uten å tenke meg om, trillet jeg meg fremover for å være klar dersom det var plass til meg også.
...vel... Jeg stoppet. Med fronten inni den andre bilen. Jeg hadde gangfart, type 5-6 km/t, og helt ærlig? Selv om det blir sure penger og jeg regner med å måtte punge ut ti lapper, så er jeg samtidig så vanvittig glad det var et sånt type uhell. Den klassiske rush-fellen. Bilen min fikk seg en trøkk, den andre hadde ikke en ørliten ripe i lakken engang. Men når jeg ser på bilen min, kan jeg også levende se for meg hvordan det ville vært i 50 km/t. Eller 80...
Grøss...
Det kom noe positivt utav det da: Jeg har aldri før vært så oppmerksom i trafikken som nå, etter det skjedde ;)
- Når det først skulle skje, så skjedde det i gangfart (noen uoppmerksomme sekunder)
- Jeg har gammel bil.
- Det eneste som ble ødelagt på den andre bilen var en plaststripe på støtfangeren.
Det som ikke var fullt så kult:
- Det var en skolebil, så jeg skremte trolig livskiten ut av en vordende sjåfør.
- Tipper hele støtfangeren må byttes, og ser for meg at jeg må ta kveldsvakter på den lokale bensinstasjonen for å dekke det inn.
- Oooog bilen min tålte ikke like mye som den andre, så pr nå har jeg faktisk lekt litt Mac Gyver og teipet fast sidelykten min på venstre side. Frontlykten er dyttet noen centimetre innover i skroget, og jeg har konkludert med at jeg ikke trenger å dytte den ut igjen. Nå sitter den i det minste fast ;)
Med min forrige bil klarte jeg å rygge borti et gjerde to dager etter jeg fikk lappen, men det var en rusten spikerhaug på hjul, og gjorde ikke så mye. Det var verst for stoltheten :P
Utover det har jeg ikke fått en liten skramme engang. Før i dag. Noen uoppmerksomme sekunder. Skulle ut på motorveien, var en bil foran meg. Den stod stille, men begynte å trille fremover, og jeg kikket til venstre for å se om kysten var klar. Det var en lang luke, så uten å tenke meg om, trillet jeg meg fremover for å være klar dersom det var plass til meg også.
...vel... Jeg stoppet. Med fronten inni den andre bilen. Jeg hadde gangfart, type 5-6 km/t, og helt ærlig? Selv om det blir sure penger og jeg regner med å måtte punge ut ti lapper, så er jeg samtidig så vanvittig glad det var et sånt type uhell. Den klassiske rush-fellen. Bilen min fikk seg en trøkk, den andre hadde ikke en ørliten ripe i lakken engang. Men når jeg ser på bilen min, kan jeg også levende se for meg hvordan det ville vært i 50 km/t. Eller 80...
Grøss...
Det kom noe positivt utav det da: Jeg har aldri før vært så oppmerksom i trafikken som nå, etter det skjedde ;)
onsdag 2. januar 2013
New year, new beginning.
Minsten er i drømmeland, jeg hører på Kent og daffer på sofaen. Kjenner med delte følelser på den akutte ensomheten. Alt i alt er jeg ganske komfortabel med det. "Jag är inte redd för mörkret" synger Kent-fyren. Jeg liker Kent. De litt monotone sangene, mye følelser og metaforer. Av en eller annen merkelig grunn blir jeg egentlig ganske glad og føler meg bra av å høre på de.
Og dessuten er det utrolig befriende å kunne høre på MIN musikk. Jeg har hatt en del band og artister som har betydd mye opp gjennom barndommen og ungdommen, Kent er blant de. Det er noe nostalgisk over det hele. Og det ligger ufattelig mange gode minner knyttet til låtene.
Det eneste frustrerende med å være eneste våkne menneske i leiligheten, er at jeg ikke aner hva jeg skal ta meg til med. Planen var å rydde rommet, men minsten har kapret sengen min. Og jeg ser fint lite og ingenting TV. Ser serier på PCen, og det er vel allerede satt på agendaen for kvelden :P
Men noen ganger skulle jeg ønske Kristine bodde Next door. Kristine er verdens fineste, nydeligste og beste bestevenninne som finnes <3 Det finnes absolutt ingen som kan måle seg med henne. Hun stiller alltid opp for meg, ubetinget, ikke et eneste vondt ord eller en skjev kommentar. Hun er forståelsesfull, empatisk, hun får frem smilet og latteren hos meg, hun er utspekulert på en herlig måte, og jeg kan stole 110% på henne. Alle skulle hatt en Kristine i livet sitt :)
Jeg har heldigvis mange andre venner også, og jeg er kjempeglad for hver og en av dem. You make my life Complete, guys! Jeg virkelig liker livet mitt nå. Og jeg setter enormt pris på å ha plass til venner i livet mitt. Det er viktig med kvalitetstid, man har bare ett liv og må gjøre det beste ut av det. Man kan ikke sitte og vente på at livet skal begynne eller at det skal skje noe spennende. DU har regien i ditt eget liv. DU har hovedrollen. La det bli en minnerik reise. Tilbring tiden med mennesker som løfter deg opp og får deg til å ha det bra. Smil, le, lev!
Jeg var fast bestemt på èn ting da jeg i sommer ruslet rundt på jakt etter noe å fylle leiligheten min med: Jeg skulle ha en stor sofa, med sving eller bue. Det har jeg fått, og resultatet ble awesome! Hjemmet mitt er et sted jeg kan samle familie og venner. Et sted jeg kan slå rot, føle meg hjemme og slappe av. Jeg liker det :)
Nå gjenstår bare å få ferdig veggklokkemaleriet mitt i 3 deler som skal henge over sofaen, så nærmer det seg noe.
Og dessuten er det utrolig befriende å kunne høre på MIN musikk. Jeg har hatt en del band og artister som har betydd mye opp gjennom barndommen og ungdommen, Kent er blant de. Det er noe nostalgisk over det hele. Og det ligger ufattelig mange gode minner knyttet til låtene.
Det eneste frustrerende med å være eneste våkne menneske i leiligheten, er at jeg ikke aner hva jeg skal ta meg til med. Planen var å rydde rommet, men minsten har kapret sengen min. Og jeg ser fint lite og ingenting TV. Ser serier på PCen, og det er vel allerede satt på agendaen for kvelden :P
Men noen ganger skulle jeg ønske Kristine bodde Next door. Kristine er verdens fineste, nydeligste og beste bestevenninne som finnes <3 Det finnes absolutt ingen som kan måle seg med henne. Hun stiller alltid opp for meg, ubetinget, ikke et eneste vondt ord eller en skjev kommentar. Hun er forståelsesfull, empatisk, hun får frem smilet og latteren hos meg, hun er utspekulert på en herlig måte, og jeg kan stole 110% på henne. Alle skulle hatt en Kristine i livet sitt :)
Jeg har heldigvis mange andre venner også, og jeg er kjempeglad for hver og en av dem. You make my life Complete, guys! Jeg virkelig liker livet mitt nå. Og jeg setter enormt pris på å ha plass til venner i livet mitt. Det er viktig med kvalitetstid, man har bare ett liv og må gjøre det beste ut av det. Man kan ikke sitte og vente på at livet skal begynne eller at det skal skje noe spennende. DU har regien i ditt eget liv. DU har hovedrollen. La det bli en minnerik reise. Tilbring tiden med mennesker som løfter deg opp og får deg til å ha det bra. Smil, le, lev!
Jeg var fast bestemt på èn ting da jeg i sommer ruslet rundt på jakt etter noe å fylle leiligheten min med: Jeg skulle ha en stor sofa, med sving eller bue. Det har jeg fått, og resultatet ble awesome! Hjemmet mitt er et sted jeg kan samle familie og venner. Et sted jeg kan slå rot, føle meg hjemme og slappe av. Jeg liker det :)
Nå gjenstår bare å få ferdig veggklokkemaleriet mitt i 3 deler som skal henge over sofaen, så nærmer det seg noe.
lørdag 29. desember 2012
StatusCheck:
Oppsummering av målene jeg satte meg, samt noen nye:
Iløpet av de siste 2-3 månedene spiste jeg så mye pinnekjøtt at jeg kom ut av tellingen. Jeg tror antallet er rundt 12-13 ganger, men det kan være noe høyere. Mistet tellingen.
Jeg kan fornøyd konstantere at det smakte like godt hver eneste gang. Unntatt den gangen på julebordet hvor det kom i retur. Way too much info, I know.
Jeg rakk julegavehandelen, men hadde som mål å gi en hjemmelaget gave til søsknene og foreldrene mine i tillegg til den kjøpte gaven, det fikk jeg faktisk ikke tid til...
Jeg er IKKE ferdig innflyttet. Det er fremdeles pappesker på soverommet mitt. MEN, jeg har tellekant i skapet ;)
Jeg er godt i gang med å lære meg Rubiks Kube. Jeg sliter med det siste laget, men de to første går veldig greit. Det er altså 3x3 utgaven jeg krangler med, så tror jeg skal kaste meg over 2x2en, som jeg tror jeg har dreisen på, bare sånn at jeg kan møte det nye året vel vitende om at jeg fikk til èn av de ;) Dessuten trøster jeg meg med at det er lettest å lære det når man er mellom 10 og 20 år. Jeg er jo faktisk 10 PLUSS 20 år :P
Ønskelisten slo an! Jeg fikk boken av Stephen Hawking som jeg har ønsket meg i flere år. Dessuten fikk jeg ostehøvelen jeg sårt trengte, og masse annet fint :D
Nå over til ting jeg skal få gjort iløpet av 2013:
- Blogge litt oftere.
- Ha mer kvalitetstid med ungene.
- Trene fast minst en gang i uka.
- Bli kvitt 10 kilo.
- Bli kvitt pappeskene på soverommet (ja, jeg forsøker en gang til...)
- Løse 3x3 Rubiks kube.
- Bli ferdig med veggmaleriklokken min.
- Få de to palmene mine levende gjennom nok et år.
- Dra på hytten på fjellet.
- Kanskje feire jul i utlandet?
- Være mer med venner.
- Gjøre ting som gjør meg lykkelig. Lykkelig er forresten en oppgradering fra glad ;)
- Lage veggmaleriet jeg har lyst på i gangen.
- Skru opp kleshenger på veggen til kidsa.
- Lage bokhyllehjørne i spisekroken.
Og apropos veggmaleriet i gangen: Det skal være svarte silhuetter på hvit bakgrunn, men er litt usikker på om jeg skal lage en by, figurene fra Påskeøya, Stonehenge, landskap eller hva.... Gode idèer mottas med takk :D
Iløpet av de siste 2-3 månedene spiste jeg så mye pinnekjøtt at jeg kom ut av tellingen. Jeg tror antallet er rundt 12-13 ganger, men det kan være noe høyere. Mistet tellingen.
Jeg kan fornøyd konstantere at det smakte like godt hver eneste gang. Unntatt den gangen på julebordet hvor det kom i retur. Way too much info, I know.
Jeg rakk julegavehandelen, men hadde som mål å gi en hjemmelaget gave til søsknene og foreldrene mine i tillegg til den kjøpte gaven, det fikk jeg faktisk ikke tid til...
Jeg er IKKE ferdig innflyttet. Det er fremdeles pappesker på soverommet mitt. MEN, jeg har tellekant i skapet ;)
Jeg er godt i gang med å lære meg Rubiks Kube. Jeg sliter med det siste laget, men de to første går veldig greit. Det er altså 3x3 utgaven jeg krangler med, så tror jeg skal kaste meg over 2x2en, som jeg tror jeg har dreisen på, bare sånn at jeg kan møte det nye året vel vitende om at jeg fikk til èn av de ;) Dessuten trøster jeg meg med at det er lettest å lære det når man er mellom 10 og 20 år. Jeg er jo faktisk 10 PLUSS 20 år :P
Ønskelisten slo an! Jeg fikk boken av Stephen Hawking som jeg har ønsket meg i flere år. Dessuten fikk jeg ostehøvelen jeg sårt trengte, og masse annet fint :D
Nå over til ting jeg skal få gjort iløpet av 2013:
- Blogge litt oftere.
- Ha mer kvalitetstid med ungene.
- Trene fast minst en gang i uka.
- Bli kvitt 10 kilo.
- Bli kvitt pappeskene på soverommet (ja, jeg forsøker en gang til...)
- Løse 3x3 Rubiks kube.
- Bli ferdig med veggmaleriklokken min.
- Få de to palmene mine levende gjennom nok et år.
- Dra på hytten på fjellet.
- Kanskje feire jul i utlandet?
- Være mer med venner.
- Gjøre ting som gjør meg lykkelig. Lykkelig er forresten en oppgradering fra glad ;)
- Lage veggmaleriet jeg har lyst på i gangen.
- Skru opp kleshenger på veggen til kidsa.
- Lage bokhyllehjørne i spisekroken.
Og apropos veggmaleriet i gangen: Det skal være svarte silhuetter på hvit bakgrunn, men er litt usikker på om jeg skal lage en by, figurene fra Påskeøya, Stonehenge, landskap eller hva.... Gode idèer mottas med takk :D
Abonner på:
Innlegg (Atom)












