Jeg har vondt i halsen på femte eller sjette dagen. Jeg bryr meg ikke egentlig. Tenker ikke så mye på det. Sitter og kjenner på alle de andre følelsene istedet. Et sug i brystet. Vakuum på innsiden. Om hjertet mitt hadde hatt en følelse, ville det vært trist. Tror jeg. Utilstrekkelig. Innimellom har jeg dristet meg til å føle litt lykke. Alt er egentlig bare litt rart akkurat nå, så en fridag i morgen kommer som bestilt.
Den følelsen... når man våkner på natten av at telefonen ringer. Man registrerer såvidt hvem det er før man svarer, og rekker tenke akkurat såpass mye at man vet det er viktig. Halvt i drømmeland, forsøker henge med, snubler litt i ordene, innser plutselig hva som blir sagt og kjenner hjertet hugge til. Hører han si "Jeg tror det allerede er for sent. Jeg har ingen god magefølelse, jeg tror hun er borte". Han leser opp brevet med skjelvende stemme. Jeg hører ordene "farvel" gå igjen. Historien om stjernene som ikke lenger lyser på himmelen. Alle regnværsdagene. Fraværet av solskinnsdager.
Hun er ikke flink til å snakke om hvordan hun har det, men hun skriver fordømt bra! Han vet ikke hva han skal gjøre, jeg hopper ut av sengen og ber han ringe 112, mens jeg slår på lyset og febrilsk forsøker å finne klærne mine.
Kastet meg i bilen. Underveis ble jeg oppmerksom på en låt som strømmet ut av høyttaleren. Den var veldig vond og god på samme tid der og da: Take it with me
Jeg ankom samtidig som politiet. Fikk ikke være med inn. Hadde løpende kontakt og oppdateringer via telefon. Han gråt i telefonen, det var beintøft. Aldri opplevd han sånn, så sårbar. Jeg så flakkende lys fra lommelykter i vinduet, konkluderte med at da var hun der, de hadde funnet henne. En politimann kom ut med tomme pillebrett og ringte ambulanse. Fikk vite at de hadde fått litt kontakt med henne, han trodde det kom til å gå bra. De slepte henne ned trappen mellom seg. Jeg fikk tommel opp for å følge etter til sykehuset, men da ambulansen satte på blålys og forsvant i et forrykende tempo, innså jeg at det eneste jeg kunne gjøre, var å finne veien til akutten på egenhånd.
Jeg ble parkert på venterommet. Det føltes som en evighet før jeg fikk komme inn til henne. Hun var blitt pumpet og hadde fått kull. Lå utmattet og urolig i sengen, med kroppen full av rykninger. Måtte rulle henne tilbake i stabilt sideleie flere ganger. Var der hos henne noen timer, hun ble etterhvert trillet til en annen avdeling. Fikk forsikret meg om at hun ville bli ivaretatt, satte meg i bilen og kjørte hjem. Det var fremdeles mørkt, fremdeles natt. Fant sengen. Fant noen armer å krype inn i. Og for første gang på over 9 måneder trillet tårene. Jeg er fremdeles et menneske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar