Et normalt liv

Jeg leste akkurat det siste innlegget jeg skrev før min lange pause, og innså noe...
Jeg har et normalt liv. Det er ikke så mye spennende å skrive om plutselig. Jeg følger standardoppskriften på et lykkelig liv. Den gamle bilen min ble til spiker i mars og jeg innkasserte vrakpanten. Var billøs en måned, hvor jeg brukte sparkesykkel over brosteinene ut til jobb. Og så satt jeg plutselig i bilen jeg har drømt om så lenge... Med air condition, sentrallås, elektriske vinduer, setevarmer som ikke resulterte i lukten av svidd bacon... Høyttalerannlegg som FUNKER. Som ikke brummer sprengt på hver minste lille vibrerende lyd. Ingen hylende viftereim. Ingen vindusviskere som stopper i regnvær. Alt fungerer med den nye bilen. Ingen rustflekker. Ingen ulyder. Ingen kryping inn gjennom bagasjeluken. Jeg kan rett og slett ikke skrive noe underholdende og tragikomisk om bilen, fordi den funker. Ok, det var den ene gangen batteriet døde på ferjen mellom Utne og Kinsarvik og jeg forsøkte dytte den i land. Det kunne blitt en underholdende historie, men så kom ferjemannskapet og fikk start på den. Problem løst.

Og plantene mine, den lille kjøkkenhagen? Joda... Jeg har markjordbær, vanlige jordbær, stangselleri, spiss paprika, sukkererter, basilikum, vårløk, blomkål, brokkoli, tomater, osv osv. Spennende? Like spennende som å se et tre vokse. Joda, JEG finner jo glede i det, og nabodamen er nok litt over snittet begeistret for mine grønne fingre, men ellers tror jeg flertallet heller vil grave ut øyet sitt med en teskje enn å klare å engasjere seg på mitt nivå.

Men jeg liker igrunnen veldig godt denne tilværelsen. Et trygt og forutsigbart liv. Der jeg vet at bilen starter, at plantene iløpet av sommeren bærer frukt, jeg vil bekjempe bladlusene, jeg har verdens herligste gutter som evner å engasjere seg i hva jeg enn måtte gå inn for å lære dem (alt fra å lage seljefløyter og fly drager, til prosessen fra frø til plante). Og et liv hvor jeg vet hva og hvem jeg kommer hjem til hver dag. En å dele latter og tårer med, en som stiller opp for meg og ungene og verdsetter oss uendelig høyt. Et slikt liv er uendelig mye mer verdt enn all verdens tragikomedie og morsomme blogginnlegg. Et slikt liv er alt jeg har ønsket meg. Og uten verdens beste unger og verdens beste Oddgeir og verdens beste Kristine og verdens beste familie hadde det ikke vært mulig.

Nå skal jeg legge meg. Klokken er altfor mye og jeg MÅ sovne.
Lykkelig!