Jeg liker livet mitt. Hver eneste øyeblikk, hver opptur og hver nedtur, latter, snørr og tårer. Det er med på å forme meg til den jeg er. Jeg er kanskje ikke alltid fornøyd med meg selv. Jeg angrer på ting jeg har sagt og gjort. Men hva ville man vært uten de bitre erfaringene? Om livet var en dans på roser? Ville man kjent den berusende følelsen av takknemlighet? Eller ville man tatt alt for gitt?
Jeg er takknemlig. Jeg har opplevd mye. Jeg er ikke en person som lar verden passere uten å ta innover meg det jeg ser og opplever. Jeg har noen ganger tenkt at livet mitt er over snittet hektisk og spennende, og lurt på om jeg tiltrekker meg drama. Det er ikke uten grunn at bloggen ble døpt Såpeoperaen. Men jeg befinner meg egentlig ganske langt unna drama og hysteri. Jeg betrakter livet, jeg lar meg fascinere. Vil ikke gå glipp av noe. Mennesker er interessante. Jeg lar meg engasjere og jeg liker rettferdighet, selv om jeg ikke er så opptatt av å kreve det for meg selv. Men jeg står ikke på sidelinja og ser noen bli jult opp.
Løsningen for meg, er å tenke positivt. Jeg snur hver stein som finnes, graver etter glede i hver eneste skuffelse. Vil ikke ha et eneste morkent hull jeg ikke med stolthet kan si jeg har forsøkt å fylle. Og det fungerer i aller høyeste grad. Jeg verdsetter hver eneste erfaring, jeg lærer av hvert feiltrinn. Jeg blir eldre, men skrittene mine blir også stødigere. Beina mine er solid plantet på jorden, jeg har fått bein i nesa og huden er tykkere. Og mine første rynker blir ganske sikkert smilerynker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar