Soool! Og håp.

Står foran en ny uke, solen skinner og himmelen er blå. Neste uke er vinterferie, og eldstemann skal være med meg på jobb noen av dagene. Bihulebetennelsen jeg fikk forrige uke er på retur, hurrayy, så nå er jeg klar for ny uke ;) Skal ha ungene til bestevenninna mi her fra i morgen av igjen, mens hun forsøker å bli frisk. Jeg kjenner hvor utrolig heldig jeg er og hvor takknemlig jeg er for at livet mitt er akkurat slik det er. Jeg lover å ikke rulle meg i selvmedlidenhet dersom jeg blir sliten. Eller får en liten influensa. OK, får jeg omgangssyken, så kommer jeg nok til å synes synd på meg selv. Men jeg slipper ligge på sykehus. Jeg slipper engste meg for morgendagen. Jeg er ikke tappet for energi.
Og det er jeg ufattelig takknemlig for!

Livet mitt er godt. Jeg føler meg trygg. Jeg er komfortabel i rollen som enslig. Singel. Jeg er absolutt ikke ensom av den grunn. Jeg har verdens beste sønner, verdens beste familie, og verdens beste venner. Jeg har omsider fått medisinene mine på blå resept, så nå har jeg overskudd og energi og føler meg endelig som et komplett og fungerende menneske.

Dette er ikke ment som et "livet mitt er så fantastisk bra at jeg driter regnbuer og alle andre kan bare gå og visne i skam"-innlegg. Det er en refleksjon over livets lyse sider. Om å utvise takknemlighet for hva man har. Ofre noen tanker til dem som ikke har det noe lett, ikke klage over småting når livet består av så ufattelig mye mer.

Så en liten oppfordring: Bruk neste uke på å TENKE litt. Vis dem rundt deg hvor mye de betyr for deg. Er du sliten? Det er bare en midlertidig tilstand. Lirer man av seg en skyllebøtte til noen fordi man selv er sliten, vil skyllebøtten gjøre mer langvarig skade enn utmattelsen man selv føler der og da.

Har du fått en parkeringsbot? Da parkerer du kanskje et annet sted neste gang ;) Det svir kanskje i lommeboken. Ikke la det gå innover deg, ikke la det ødelegge humøret ditt. Ikke end opp med å ta det utover noen andre.

Dette er bare to eksempler. Men parkeringsbøter, noen timer tapt nattesøvn pga våkne unger eller støyende naboer, andre sure mennesker som har en dårlig dag og syder av eder og galle... Ikke ta det innover deg. Ta det til etterretning, men ikke la det påvirke deg negativt. Sett ting i perspektiv. Det er ubetydeligheter. Vær takknemlig for livet. Og er du ikke fornøyd, er det helt opp til deg å endre på det. Bryt noen rutiner, lag deg gode vaner. Få litt nye impulser. Ta kontakt med en venn du ikke har sett på lenge. Ta et kveldskurs for å lære et nytt språk.

Jeg er ingen ekspert innen livsvisdom. Men jeg forsøker å tenke positivt. Ha en lang lunte. Og det fungerer for meg. Jeg har som sagt en fantastisk god venninne som har tilbragt tid på sykehus, og har et nytt opphold foran seg. Som ikke vet hva morgendagen bringer. Som er veldig syk og fortvilet og definitivt ikke har det lett. Da er det vanskelig for meg å se meg i speilet uten å spørre meg selv hvordan JEG kan klage og synes synd på meg selv for bagateller og småting. Alt annet blekner. Det blir ubetydelig. Man blir takknemlig for livet sitt, fordi man har oversikten. Ingen vet nøyaktig hva som venter rundt neste sving, men de fleste har en viss forventning. Og det er nok der den største utfordringen ligger for oss mennesker. Det største problemet av dem alle, det som gjør mest med psyken og livsgnisten og overskuddet: Når man ikke vet hva som venter rundt neste sving, men ikke har noen håp om at det blir noe bra.

Det er håpet om en vellykket morgendag som driver oss alle. Håpet om bedre tider. Håpet om å bli frisk, få fast jobb, lønnsforhøyelse, få barn, få nye venner, få jackpot i lotto, få et bedre liv. Håpet om at alle nedturer skal bli til oppturer. Håpet om at familiemedlemmet med nyoppdaget kreft skal bli frisk. Håpet om at det ikke angår noen du kjenner når du leser om en ulykke i avisen. Håpet om at de dårlige nyhetene du fikk, bare var en vond drøm.

Vi trenger å tro på morgendagen. Mister man håpet, så mister man alt.