Står foran en ny uke, solen skinner og himmelen er blå. Neste uke er vinterferie, og eldstemann skal være med meg på jobb noen av dagene. Bihulebetennelsen jeg fikk forrige uke er på retur, hurrayy, så nå er jeg klar for ny uke ;) Skal ha ungene til bestevenninna mi her fra i morgen av igjen, mens hun forsøker å bli frisk. Jeg kjenner hvor utrolig heldig jeg er og hvor takknemlig jeg er for at livet mitt er akkurat slik det er. Jeg lover å ikke rulle meg i selvmedlidenhet dersom jeg blir sliten. Eller får en liten influensa. OK, får jeg omgangssyken, så kommer jeg nok til å synes synd på meg selv. Men jeg slipper ligge på sykehus. Jeg slipper engste meg for morgendagen. Jeg er ikke tappet for energi.
Og det er jeg ufattelig takknemlig for!
Livet mitt er godt. Jeg føler meg trygg. Jeg er komfortabel i rollen som enslig. Singel. Jeg er absolutt ikke ensom av den grunn. Jeg har verdens beste sønner, verdens beste familie, og verdens beste venner. Jeg har omsider fått medisinene mine på blå resept, så nå har jeg overskudd og energi og føler meg endelig som et komplett og fungerende menneske.
Dette er ikke ment som et "livet mitt er så fantastisk bra at jeg driter regnbuer og alle andre kan bare gå og visne i skam"-innlegg. Det er en refleksjon over livets lyse sider. Om å utvise takknemlighet for hva man har. Ofre noen tanker til dem som ikke har det noe lett, ikke klage over småting når livet består av så ufattelig mye mer.
Så en liten oppfordring: Bruk neste uke på å TENKE litt. Vis dem rundt deg hvor mye de betyr for deg. Er du sliten? Det er bare en midlertidig tilstand. Lirer man av seg en skyllebøtte til noen fordi man selv er sliten, vil skyllebøtten gjøre mer langvarig skade enn utmattelsen man selv føler der og da.
Har du fått en parkeringsbot? Da parkerer du kanskje et annet sted neste gang ;) Det svir kanskje i lommeboken. Ikke la det gå innover deg, ikke la det ødelegge humøret ditt. Ikke end opp med å ta det utover noen andre.
Dette er bare to eksempler. Men parkeringsbøter, noen timer tapt nattesøvn pga våkne unger eller støyende naboer, andre sure mennesker som har en dårlig dag og syder av eder og galle... Ikke ta det innover deg. Ta det til etterretning, men ikke la det påvirke deg negativt. Sett ting i perspektiv. Det er ubetydeligheter. Vær takknemlig for livet. Og er du ikke fornøyd, er det helt opp til deg å endre på det. Bryt noen rutiner, lag deg gode vaner. Få litt nye impulser. Ta kontakt med en venn du ikke har sett på lenge. Ta et kveldskurs for å lære et nytt språk.
Jeg er ingen ekspert innen livsvisdom. Men jeg forsøker å tenke positivt. Ha en lang lunte. Og det fungerer for meg. Jeg har som sagt en fantastisk god venninne som har tilbragt tid på sykehus, og har et nytt opphold foran seg. Som ikke vet hva morgendagen bringer. Som er veldig syk og fortvilet og definitivt ikke har det lett. Da er det vanskelig for meg å se meg i speilet uten å spørre meg selv hvordan JEG kan klage og synes synd på meg selv for bagateller og småting. Alt annet blekner. Det blir ubetydelig. Man blir takknemlig for livet sitt, fordi man har oversikten. Ingen vet nøyaktig hva som venter rundt neste sving, men de fleste har en viss forventning. Og det er nok der den største utfordringen ligger for oss mennesker. Det største problemet av dem alle, det som gjør mest med psyken og livsgnisten og overskuddet: Når man ikke vet hva som venter rundt neste sving, men ikke har noen håp om at det blir noe bra.
Det er håpet om en vellykket morgendag som driver oss alle. Håpet om bedre tider. Håpet om å bli frisk, få fast jobb, lønnsforhøyelse, få barn, få nye venner, få jackpot i lotto, få et bedre liv. Håpet om at alle nedturer skal bli til oppturer. Håpet om at familiemedlemmet med nyoppdaget kreft skal bli frisk. Håpet om at det ikke angår noen du kjenner når du leser om en ulykke i avisen. Håpet om at de dårlige nyhetene du fikk, bare var en vond drøm.
Vi trenger å tro på morgendagen. Mister man håpet, så mister man alt.
søndag 24. februar 2013
fredag 8. februar 2013
From Beauty to Beast!
Velkommen til vårens *host* sminkekurs, ført i boken av selveste Linda!
Ekte skjønnhet kommer innenfra hevder mange, så da velger jeg å stå frem usminket, proppet med "naturlig skjønnhet" *hrrrk* ettersom jeg er et fantastisk godt forbilde ;)
TRINN 1:
FØR du begynner må du huske følgende:
Vask håret, tørk det i et håndkle, drep det med hårspray. MASSE hårspray. Legg deg til å sove mens det lufttørker. Deretter smører du inn ansiktet med masse fuktighetskrem så det glinser godt. Du har ikke nok fuktighetskrem før kvisene spontan-popper frem.
TRINN 2:
Glatt håret med en skikkelig varm glattetang. Hårsprayen har gjort forarbeidet, så mest trolig må du børste ut håret så det ikke skal stå rett ut eller rett opp. All fuktighetskremen gir deg et naturlig highlight i ansiktet, dette skal duses ned etter hvert.
TRINN 3:
Sleng på litt sparkel (også kalt Foundation på pent, eller brunkrem for de som er litt mindre bevandret i kosmetikkens verden). Deretter skal du dempe ned den selvlysende glansen med MASSE pudder. Ikke gi deg før du har fremprovosert et kraftig nys!
TRINN 4:
Dobbeltsjekk at du ikke nøs bort alt pudderet igjen...
TRINN 5:
På tide å drikke seg pen! Styrt en sixpack, du har 5 minutter på deg.
TRINN 6:
Klæss på litt for mye sminke og leppestift og forsøk å se deeeeeilig ut. Husk å vise kløft.
TRINN 7:
Innse at du ikke er deilig, og gå for å se søt og uskyldig ut i stedet :D
Drikk deg litt ekstra søt før du går på byn og leker snerpete brunkremtøs.
WELL DONE!
Neste gang skal vi se nærmere på hvordan man steker egg uten å knuse plommen.
Følg med, følg med!
tirsdag 5. februar 2013
Fra skrukk til sprek!
2013. Et nytt og bedre liv.
Har ikke kommet igang med planen min skal jeg være ærlig (den som gikk ut på å ha et sunt kosthold og få masse mosjon), det har røket med uforskammede mengder is, sjokolade og digg. Men de ukene jeg er barnløs, gidder jeg sjelden lage noe skikkelig middag. Så her er jeg jo-jo, ja... Nå har jeg bestemt meg for at NÅ, nå SKAL jeg! I går pakket jeg med ferskt treningstøy på jobb, klistret opp info om at jeg skulle trene på facebooken min, og tvang meg selv ned i treningsrommet. Og, skrekk & gru! Det var folk der! Jeg pleier alltid ha det for meg selv! ("Alltid" betyr altså de 2-3 gangene jeg har benyttet meg av treningsrommet den tiden jeg har vært ansatt her) (1,5 år)
Jeg gikk på tredemøllen, satte den på 6 % stigning og 6 km/t. Rask gange. Kjente at jeg fort ble rød i ansiktet, og måtte kaste gensern. Meg, og 4-5 sporty mannemenn. Hurrayy. Hva skjer? Joda.. han ene fyrer opp tredemøllen ved siden av meg. Bånn pedal, ikke noen myk start der i gården. Rett på løping! Ja... jeg har et håpløst konkurranseinstinkt. Så jeg måtte jo øke tempoet selv. Trykket febrilsk på vekselvis "øke tempoet" og "fjerne motbakkefølelsen totalt" til jeg kom opp i lett jogg. 9-10 km/t. Piiiinte meg selv til jeg hadde fjernet 100 kcal og hadde tilbragt 13 minutter i "rødsprengt hummer"-modus.
Så vandret jeg videre til romaskinen. Den stod på nest tyngste nivå. Satte meg ned, dro lekent og lett i snoren og tenkte "Hah! Piece of cake!" (Var det noen som sa "famous last words"...?) Det tok meg et lite minutt å innse at jeg brukte den helt feil, og at jeg faktisk måtte spenne godt fra og dra til. ÅHHERREGUUUUD! Jeg pustet som en blåhval, lirket løs en fot og lente meg diskrét frem. Flikket nålen ned på "ikke så veldig tungt", og sveipet tilfeldigvis innom menyen hvor jeg nedjusterte ønsket tidsbruk fra 15 til 3,5 minutter. Kan ikke risikere å ende opp med hjerteinnfarkt. Hadde jeg trengt munn-til-munn, ville samtlige kandidater vært 50+ og dryppet av svette. Ergo: Intet alternativ.
Jeg forlot romaskinen etter noen intense minutter som føltes som timer, og observerte i øyekroken at en svett mannemann kapret maskinen og kjørte den opp i maksimal tyngde.
Gikk litt rådvill rundt, endte opp med å trene litt mage, rumpe og lår (ante ikke at jeg hadde muskler der engang, men den sviende følelsen av lyskestrekk gav meg en solid påminnelse om at jeg faktisk består av kjøtt på innsiden, og ikke bare stekesmør.
Til slutt var alle unntatt èn borte. Han tok noen runder på apparatene før han svingte seg opp i noen håndtak som var festet i høyden og tok en solid runde pull-ups. Ja. Jeg stirret. Han er eldre enn pappa. Jeg sverger. Det så dritenkelt ut! Jeg oppdaget at jeg hadde utbrutt et "Wow" og fanget oppmerksomheten hans. Så jeg fulgte opp med å forklare at "det der hadde aldri jeg klart". Han hadde visst hatt en lang pause, og da han begynte på igjen hadde han klart 2. Men det var han fornøyd med, og derfra hadde det bare gått bedre og bedre.
Jeg nevnte konkurranseinstinktet mitt, og at nå MÅTTE jo jeg også forsøke så snart jeg var på egenhånd. Men han burde ikke bli forbauset om jeg ble funnet dagen etter med brukket lårhals...
I dag møtte jeg han igjen i kantinen, han sa det var gledelig å se at jeg fremdeles var like hel. Og jeg kunne "stolt" (mest flau) informere om at jeg hadde klart en halv pull-up. Så nå er målet mitt å klare 5 før sommeren.
Så, hey, jeg brakk ikke lårhalsen i går, ergo får jeg gjøre et nytt forsøk i dag ;)
Ja, jeg syntes faktisk det var veldig gøy. Så nå bærer det ned i treningsrommet ;)
Har ikke kommet igang med planen min skal jeg være ærlig (den som gikk ut på å ha et sunt kosthold og få masse mosjon), det har røket med uforskammede mengder is, sjokolade og digg. Men de ukene jeg er barnløs, gidder jeg sjelden lage noe skikkelig middag. Så her er jeg jo-jo, ja... Nå har jeg bestemt meg for at NÅ, nå SKAL jeg! I går pakket jeg med ferskt treningstøy på jobb, klistret opp info om at jeg skulle trene på facebooken min, og tvang meg selv ned i treningsrommet. Og, skrekk & gru! Det var folk der! Jeg pleier alltid ha det for meg selv! ("Alltid" betyr altså de 2-3 gangene jeg har benyttet meg av treningsrommet den tiden jeg har vært ansatt her) (1,5 år)
Jeg gikk på tredemøllen, satte den på 6 % stigning og 6 km/t. Rask gange. Kjente at jeg fort ble rød i ansiktet, og måtte kaste gensern. Meg, og 4-5 sporty mannemenn. Hurrayy. Hva skjer? Joda.. han ene fyrer opp tredemøllen ved siden av meg. Bånn pedal, ikke noen myk start der i gården. Rett på løping! Ja... jeg har et håpløst konkurranseinstinkt. Så jeg måtte jo øke tempoet selv. Trykket febrilsk på vekselvis "øke tempoet" og "fjerne motbakkefølelsen totalt" til jeg kom opp i lett jogg. 9-10 km/t. Piiiinte meg selv til jeg hadde fjernet 100 kcal og hadde tilbragt 13 minutter i "rødsprengt hummer"-modus.
Så vandret jeg videre til romaskinen. Den stod på nest tyngste nivå. Satte meg ned, dro lekent og lett i snoren og tenkte "Hah! Piece of cake!" (Var det noen som sa "famous last words"...?) Det tok meg et lite minutt å innse at jeg brukte den helt feil, og at jeg faktisk måtte spenne godt fra og dra til. ÅHHERREGUUUUD! Jeg pustet som en blåhval, lirket løs en fot og lente meg diskrét frem. Flikket nålen ned på "ikke så veldig tungt", og sveipet tilfeldigvis innom menyen hvor jeg nedjusterte ønsket tidsbruk fra 15 til 3,5 minutter. Kan ikke risikere å ende opp med hjerteinnfarkt. Hadde jeg trengt munn-til-munn, ville samtlige kandidater vært 50+ og dryppet av svette. Ergo: Intet alternativ.
Jeg forlot romaskinen etter noen intense minutter som føltes som timer, og observerte i øyekroken at en svett mannemann kapret maskinen og kjørte den opp i maksimal tyngde.
Gikk litt rådvill rundt, endte opp med å trene litt mage, rumpe og lår (ante ikke at jeg hadde muskler der engang, men den sviende følelsen av lyskestrekk gav meg en solid påminnelse om at jeg faktisk består av kjøtt på innsiden, og ikke bare stekesmør.
Til slutt var alle unntatt èn borte. Han tok noen runder på apparatene før han svingte seg opp i noen håndtak som var festet i høyden og tok en solid runde pull-ups. Ja. Jeg stirret. Han er eldre enn pappa. Jeg sverger. Det så dritenkelt ut! Jeg oppdaget at jeg hadde utbrutt et "Wow" og fanget oppmerksomheten hans. Så jeg fulgte opp med å forklare at "det der hadde aldri jeg klart". Han hadde visst hatt en lang pause, og da han begynte på igjen hadde han klart 2. Men det var han fornøyd med, og derfra hadde det bare gått bedre og bedre.
Jeg nevnte konkurranseinstinktet mitt, og at nå MÅTTE jo jeg også forsøke så snart jeg var på egenhånd. Men han burde ikke bli forbauset om jeg ble funnet dagen etter med brukket lårhals...
I dag møtte jeg han igjen i kantinen, han sa det var gledelig å se at jeg fremdeles var like hel. Og jeg kunne "stolt" (mest flau) informere om at jeg hadde klart en halv pull-up. Så nå er målet mitt å klare 5 før sommeren.
Så, hey, jeg brakk ikke lårhalsen i går, ergo får jeg gjøre et nytt forsøk i dag ;)
Ja, jeg syntes faktisk det var veldig gøy. Så nå bærer det ned i treningsrommet ;)
torsdag 31. januar 2013
Slæck
I dag har jeg og minsten hjemmedag. Han er ikke helt frisk, så vi koser oss innendørs med puslespill og nabbiperler, hører på musikk og ser tegnefilmer. Det nærmer seg 3-års dag, og i år blir det barneselskap :) Nå er han så stor at han har skikkelig glede av det og skjønner hva som foregår, så da samler jeg venner med barn og lager selskap.
Jeg tenker å lage en Angry Birds kake med rød marshmallowfondant på, noe jeg ikke har laget siden 1-års dagen. Og vurderer å begi meg ut på å lage cake pops av muffinsmasse og jordbærglasur, ettersom jeg har en hel del pinner liggende etter sist jeg forsøkte (det var tålmodighetsprøve, men jeg må jo lykkes før eller siden), og en ostekake burde være bænkers :D
Kristine har meldt seg som frivillig hjelper, så jeg gleder meg til den store dagen :)
Jeg tenker å lage en Angry Birds kake med rød marshmallowfondant på, noe jeg ikke har laget siden 1-års dagen. Og vurderer å begi meg ut på å lage cake pops av muffinsmasse og jordbærglasur, ettersom jeg har en hel del pinner liggende etter sist jeg forsøkte (det var tålmodighetsprøve, men jeg må jo lykkes før eller siden), og en ostekake burde være bænkers :D
Kristine har meldt seg som frivillig hjelper, så jeg gleder meg til den store dagen :)
mandag 21. januar 2013
Nok en ting krysset av på "To do"-listen min :P
Klarte å smelle bilen i dag, og er evig takknemlig for tre ting:
- Når det først skulle skje, så skjedde det i gangfart (noen uoppmerksomme sekunder)
- Jeg har gammel bil.
- Det eneste som ble ødelagt på den andre bilen var en plaststripe på støtfangeren.
Det som ikke var fullt så kult:
- Det var en skolebil, så jeg skremte trolig livskiten ut av en vordende sjåfør.
- Tipper hele støtfangeren må byttes, og ser for meg at jeg må ta kveldsvakter på den lokale bensinstasjonen for å dekke det inn.
- Oooog bilen min tålte ikke like mye som den andre, så pr nå har jeg faktisk lekt litt Mac Gyver og teipet fast sidelykten min på venstre side. Frontlykten er dyttet noen centimetre innover i skroget, og jeg har konkludert med at jeg ikke trenger å dytte den ut igjen. Nå sitter den i det minste fast ;)
Med min forrige bil klarte jeg å rygge borti et gjerde to dager etter jeg fikk lappen, men det var en rusten spikerhaug på hjul, og gjorde ikke så mye. Det var verst for stoltheten :P
Utover det har jeg ikke fått en liten skramme engang. Før i dag. Noen uoppmerksomme sekunder. Skulle ut på motorveien, var en bil foran meg. Den stod stille, men begynte å trille fremover, og jeg kikket til venstre for å se om kysten var klar. Det var en lang luke, så uten å tenke meg om, trillet jeg meg fremover for å være klar dersom det var plass til meg også.
...vel... Jeg stoppet. Med fronten inni den andre bilen. Jeg hadde gangfart, type 5-6 km/t, og helt ærlig? Selv om det blir sure penger og jeg regner med å måtte punge ut ti lapper, så er jeg samtidig så vanvittig glad det var et sånt type uhell. Den klassiske rush-fellen. Bilen min fikk seg en trøkk, den andre hadde ikke en ørliten ripe i lakken engang. Men når jeg ser på bilen min, kan jeg også levende se for meg hvordan det ville vært i 50 km/t. Eller 80...
Grøss...
Det kom noe positivt utav det da: Jeg har aldri før vært så oppmerksom i trafikken som nå, etter det skjedde ;)
- Når det først skulle skje, så skjedde det i gangfart (noen uoppmerksomme sekunder)
- Jeg har gammel bil.
- Det eneste som ble ødelagt på den andre bilen var en plaststripe på støtfangeren.
Det som ikke var fullt så kult:
- Det var en skolebil, så jeg skremte trolig livskiten ut av en vordende sjåfør.
- Tipper hele støtfangeren må byttes, og ser for meg at jeg må ta kveldsvakter på den lokale bensinstasjonen for å dekke det inn.
- Oooog bilen min tålte ikke like mye som den andre, så pr nå har jeg faktisk lekt litt Mac Gyver og teipet fast sidelykten min på venstre side. Frontlykten er dyttet noen centimetre innover i skroget, og jeg har konkludert med at jeg ikke trenger å dytte den ut igjen. Nå sitter den i det minste fast ;)
Med min forrige bil klarte jeg å rygge borti et gjerde to dager etter jeg fikk lappen, men det var en rusten spikerhaug på hjul, og gjorde ikke så mye. Det var verst for stoltheten :P
Utover det har jeg ikke fått en liten skramme engang. Før i dag. Noen uoppmerksomme sekunder. Skulle ut på motorveien, var en bil foran meg. Den stod stille, men begynte å trille fremover, og jeg kikket til venstre for å se om kysten var klar. Det var en lang luke, så uten å tenke meg om, trillet jeg meg fremover for å være klar dersom det var plass til meg også.
...vel... Jeg stoppet. Med fronten inni den andre bilen. Jeg hadde gangfart, type 5-6 km/t, og helt ærlig? Selv om det blir sure penger og jeg regner med å måtte punge ut ti lapper, så er jeg samtidig så vanvittig glad det var et sånt type uhell. Den klassiske rush-fellen. Bilen min fikk seg en trøkk, den andre hadde ikke en ørliten ripe i lakken engang. Men når jeg ser på bilen min, kan jeg også levende se for meg hvordan det ville vært i 50 km/t. Eller 80...
Grøss...
Det kom noe positivt utav det da: Jeg har aldri før vært så oppmerksom i trafikken som nå, etter det skjedde ;)
onsdag 2. januar 2013
New year, new beginning.
Minsten er i drømmeland, jeg hører på Kent og daffer på sofaen. Kjenner med delte følelser på den akutte ensomheten. Alt i alt er jeg ganske komfortabel med det. "Jag är inte redd för mörkret" synger Kent-fyren. Jeg liker Kent. De litt monotone sangene, mye følelser og metaforer. Av en eller annen merkelig grunn blir jeg egentlig ganske glad og føler meg bra av å høre på de.
Og dessuten er det utrolig befriende å kunne høre på MIN musikk. Jeg har hatt en del band og artister som har betydd mye opp gjennom barndommen og ungdommen, Kent er blant de. Det er noe nostalgisk over det hele. Og det ligger ufattelig mange gode minner knyttet til låtene.
Det eneste frustrerende med å være eneste våkne menneske i leiligheten, er at jeg ikke aner hva jeg skal ta meg til med. Planen var å rydde rommet, men minsten har kapret sengen min. Og jeg ser fint lite og ingenting TV. Ser serier på PCen, og det er vel allerede satt på agendaen for kvelden :P
Men noen ganger skulle jeg ønske Kristine bodde Next door. Kristine er verdens fineste, nydeligste og beste bestevenninne som finnes <3 Det finnes absolutt ingen som kan måle seg med henne. Hun stiller alltid opp for meg, ubetinget, ikke et eneste vondt ord eller en skjev kommentar. Hun er forståelsesfull, empatisk, hun får frem smilet og latteren hos meg, hun er utspekulert på en herlig måte, og jeg kan stole 110% på henne. Alle skulle hatt en Kristine i livet sitt :)
Jeg har heldigvis mange andre venner også, og jeg er kjempeglad for hver og en av dem. You make my life Complete, guys! Jeg virkelig liker livet mitt nå. Og jeg setter enormt pris på å ha plass til venner i livet mitt. Det er viktig med kvalitetstid, man har bare ett liv og må gjøre det beste ut av det. Man kan ikke sitte og vente på at livet skal begynne eller at det skal skje noe spennende. DU har regien i ditt eget liv. DU har hovedrollen. La det bli en minnerik reise. Tilbring tiden med mennesker som løfter deg opp og får deg til å ha det bra. Smil, le, lev!
Jeg var fast bestemt på èn ting da jeg i sommer ruslet rundt på jakt etter noe å fylle leiligheten min med: Jeg skulle ha en stor sofa, med sving eller bue. Det har jeg fått, og resultatet ble awesome! Hjemmet mitt er et sted jeg kan samle familie og venner. Et sted jeg kan slå rot, føle meg hjemme og slappe av. Jeg liker det :)
Nå gjenstår bare å få ferdig veggklokkemaleriet mitt i 3 deler som skal henge over sofaen, så nærmer det seg noe.
Og dessuten er det utrolig befriende å kunne høre på MIN musikk. Jeg har hatt en del band og artister som har betydd mye opp gjennom barndommen og ungdommen, Kent er blant de. Det er noe nostalgisk over det hele. Og det ligger ufattelig mange gode minner knyttet til låtene.
Det eneste frustrerende med å være eneste våkne menneske i leiligheten, er at jeg ikke aner hva jeg skal ta meg til med. Planen var å rydde rommet, men minsten har kapret sengen min. Og jeg ser fint lite og ingenting TV. Ser serier på PCen, og det er vel allerede satt på agendaen for kvelden :P
Men noen ganger skulle jeg ønske Kristine bodde Next door. Kristine er verdens fineste, nydeligste og beste bestevenninne som finnes <3 Det finnes absolutt ingen som kan måle seg med henne. Hun stiller alltid opp for meg, ubetinget, ikke et eneste vondt ord eller en skjev kommentar. Hun er forståelsesfull, empatisk, hun får frem smilet og latteren hos meg, hun er utspekulert på en herlig måte, og jeg kan stole 110% på henne. Alle skulle hatt en Kristine i livet sitt :)
Jeg har heldigvis mange andre venner også, og jeg er kjempeglad for hver og en av dem. You make my life Complete, guys! Jeg virkelig liker livet mitt nå. Og jeg setter enormt pris på å ha plass til venner i livet mitt. Det er viktig med kvalitetstid, man har bare ett liv og må gjøre det beste ut av det. Man kan ikke sitte og vente på at livet skal begynne eller at det skal skje noe spennende. DU har regien i ditt eget liv. DU har hovedrollen. La det bli en minnerik reise. Tilbring tiden med mennesker som løfter deg opp og får deg til å ha det bra. Smil, le, lev!
Jeg var fast bestemt på èn ting da jeg i sommer ruslet rundt på jakt etter noe å fylle leiligheten min med: Jeg skulle ha en stor sofa, med sving eller bue. Det har jeg fått, og resultatet ble awesome! Hjemmet mitt er et sted jeg kan samle familie og venner. Et sted jeg kan slå rot, føle meg hjemme og slappe av. Jeg liker det :)
Nå gjenstår bare å få ferdig veggklokkemaleriet mitt i 3 deler som skal henge over sofaen, så nærmer det seg noe.
lørdag 29. desember 2012
StatusCheck:
Oppsummering av målene jeg satte meg, samt noen nye:
Iløpet av de siste 2-3 månedene spiste jeg så mye pinnekjøtt at jeg kom ut av tellingen. Jeg tror antallet er rundt 12-13 ganger, men det kan være noe høyere. Mistet tellingen.
Jeg kan fornøyd konstantere at det smakte like godt hver eneste gang. Unntatt den gangen på julebordet hvor det kom i retur. Way too much info, I know.
Jeg rakk julegavehandelen, men hadde som mål å gi en hjemmelaget gave til søsknene og foreldrene mine i tillegg til den kjøpte gaven, det fikk jeg faktisk ikke tid til...
Jeg er IKKE ferdig innflyttet. Det er fremdeles pappesker på soverommet mitt. MEN, jeg har tellekant i skapet ;)
Jeg er godt i gang med å lære meg Rubiks Kube. Jeg sliter med det siste laget, men de to første går veldig greit. Det er altså 3x3 utgaven jeg krangler med, så tror jeg skal kaste meg over 2x2en, som jeg tror jeg har dreisen på, bare sånn at jeg kan møte det nye året vel vitende om at jeg fikk til èn av de ;) Dessuten trøster jeg meg med at det er lettest å lære det når man er mellom 10 og 20 år. Jeg er jo faktisk 10 PLUSS 20 år :P
Ønskelisten slo an! Jeg fikk boken av Stephen Hawking som jeg har ønsket meg i flere år. Dessuten fikk jeg ostehøvelen jeg sårt trengte, og masse annet fint :D
Nå over til ting jeg skal få gjort iløpet av 2013:
- Blogge litt oftere.
- Ha mer kvalitetstid med ungene.
- Trene fast minst en gang i uka.
- Bli kvitt 10 kilo.
- Bli kvitt pappeskene på soverommet (ja, jeg forsøker en gang til...)
- Løse 3x3 Rubiks kube.
- Bli ferdig med veggmaleriklokken min.
- Få de to palmene mine levende gjennom nok et år.
- Dra på hytten på fjellet.
- Kanskje feire jul i utlandet?
- Være mer med venner.
- Gjøre ting som gjør meg lykkelig. Lykkelig er forresten en oppgradering fra glad ;)
- Lage veggmaleriet jeg har lyst på i gangen.
- Skru opp kleshenger på veggen til kidsa.
- Lage bokhyllehjørne i spisekroken.
Og apropos veggmaleriet i gangen: Det skal være svarte silhuetter på hvit bakgrunn, men er litt usikker på om jeg skal lage en by, figurene fra Påskeøya, Stonehenge, landskap eller hva.... Gode idèer mottas med takk :D
Iløpet av de siste 2-3 månedene spiste jeg så mye pinnekjøtt at jeg kom ut av tellingen. Jeg tror antallet er rundt 12-13 ganger, men det kan være noe høyere. Mistet tellingen.
Jeg kan fornøyd konstantere at det smakte like godt hver eneste gang. Unntatt den gangen på julebordet hvor det kom i retur. Way too much info, I know.
Jeg rakk julegavehandelen, men hadde som mål å gi en hjemmelaget gave til søsknene og foreldrene mine i tillegg til den kjøpte gaven, det fikk jeg faktisk ikke tid til...
Jeg er IKKE ferdig innflyttet. Det er fremdeles pappesker på soverommet mitt. MEN, jeg har tellekant i skapet ;)
Jeg er godt i gang med å lære meg Rubiks Kube. Jeg sliter med det siste laget, men de to første går veldig greit. Det er altså 3x3 utgaven jeg krangler med, så tror jeg skal kaste meg over 2x2en, som jeg tror jeg har dreisen på, bare sånn at jeg kan møte det nye året vel vitende om at jeg fikk til èn av de ;) Dessuten trøster jeg meg med at det er lettest å lære det når man er mellom 10 og 20 år. Jeg er jo faktisk 10 PLUSS 20 år :P
Ønskelisten slo an! Jeg fikk boken av Stephen Hawking som jeg har ønsket meg i flere år. Dessuten fikk jeg ostehøvelen jeg sårt trengte, og masse annet fint :D
Nå over til ting jeg skal få gjort iløpet av 2013:
- Blogge litt oftere.
- Ha mer kvalitetstid med ungene.
- Trene fast minst en gang i uka.
- Bli kvitt 10 kilo.
- Bli kvitt pappeskene på soverommet (ja, jeg forsøker en gang til...)
- Løse 3x3 Rubiks kube.
- Bli ferdig med veggmaleriklokken min.
- Få de to palmene mine levende gjennom nok et år.
- Dra på hytten på fjellet.
- Kanskje feire jul i utlandet?
- Være mer med venner.
- Gjøre ting som gjør meg lykkelig. Lykkelig er forresten en oppgradering fra glad ;)
- Lage veggmaleriet jeg har lyst på i gangen.
- Skru opp kleshenger på veggen til kidsa.
- Lage bokhyllehjørne i spisekroken.
Og apropos veggmaleriet i gangen: Det skal være svarte silhuetter på hvit bakgrunn, men er litt usikker på om jeg skal lage en by, figurene fra Påskeøya, Stonehenge, landskap eller hva.... Gode idèer mottas med takk :D
torsdag 6. desember 2012
Bilskillz!
Er halvveis i en interessant uke hvor jeg har stiftet nærmere bekjentskap med bilen min.
Sentrallås er et ukjent begrep i min verden; jeg har en eldre Toyota Corolla stasjonsvogn. Men jeg er fryktelig glad det er en stasjonsvogn, ellers hadde det blitt ekstra utfordrende da jeg i starten av uken ikke fikk låst opp verken førerdøren eller passasjerdøren. Måtte inn via bagasjerommet.
Japp, låstiner er kjøpt inn og problemet er løst. For denne gang ;)
En annen utfordring: Frost. Skraping av samtlige ruter, både innvendig og utvendig.
Løsning: En pyttepytteliten gløtt på vinduet natten over, og jeg kom ut til en krystallklar bil morgenen etter :D En oppdagelse jeg virkelig liker!
Nå gjenstår bare å fikse viftereima... Problem er lokalisert, må utstyre meg med skiftenøkkel og hansker som tåler møkk. Vet ikke om fiskepuddingmusklene mine klarer jobben, men bare en måte å finne det ut.
Jeg har forresten fått pakkekalender av verdens beste bestevenninne! :D Men minsten er litt sjalu da. Spesielt i dag. Jeg fikk en hel sjokolade i min, han fikk bare en bil i sin. Dessuten prøvde han seg med at han ville ha kalendergave ETTER barnehagen også, ikke bare før... Sneaky!
So long, nå er det middagstid :) Latmannsvariant i dag, mer avansert i helgen. (JA! Snart helg!)
Sentrallås er et ukjent begrep i min verden; jeg har en eldre Toyota Corolla stasjonsvogn. Men jeg er fryktelig glad det er en stasjonsvogn, ellers hadde det blitt ekstra utfordrende da jeg i starten av uken ikke fikk låst opp verken førerdøren eller passasjerdøren. Måtte inn via bagasjerommet.
Japp, låstiner er kjøpt inn og problemet er løst. For denne gang ;)
En annen utfordring: Frost. Skraping av samtlige ruter, både innvendig og utvendig.
Løsning: En pyttepytteliten gløtt på vinduet natten over, og jeg kom ut til en krystallklar bil morgenen etter :D En oppdagelse jeg virkelig liker!
Nå gjenstår bare å fikse viftereima... Problem er lokalisert, må utstyre meg med skiftenøkkel og hansker som tåler møkk. Vet ikke om fiskepuddingmusklene mine klarer jobben, men bare en måte å finne det ut.
Jeg har forresten fått pakkekalender av verdens beste bestevenninne! :D Men minsten er litt sjalu da. Spesielt i dag. Jeg fikk en hel sjokolade i min, han fikk bare en bil i sin. Dessuten prøvde han seg med at han ville ha kalendergave ETTER barnehagen også, ikke bare før... Sneaky!
So long, nå er det middagstid :) Latmannsvariant i dag, mer avansert i helgen. (JA! Snart helg!)
tirsdag 20. november 2012
Ønskeliste
Japp, jeg kom på et par flere ting jeg ønsker meg:
Gasspatron til brusmaskinen (koster ca 250 kr)
Smakstilsetninger til brusmaskinen (60 kr)
Sirup til kaffemaskinen
Ostehøvel
Nye visper til Philips håndmixeren min, de gamle har tatt kveld/parkert tøflene.
Hjemmestrikkede ullsokker
Kaffeputer til kaffemaskinen (senseo)
Lerret å male på
Malepensler
Kinobilletter/kinogavekort
Gasspatron til brusmaskinen (koster ca 250 kr)
Smakstilsetninger til brusmaskinen (60 kr)
Sirup til kaffemaskinen
Ostehøvel
Nye visper til Philips håndmixeren min, de gamle har tatt kveld/parkert tøflene.
Hjemmestrikkede ullsokker
Kaffeputer til kaffemaskinen (senseo)
Lerret å male på
Malepensler
Kinobilletter/kinogavekort
fredag 16. november 2012
Frem ---->
Vel, på tide å legge en strategi for min umiddelbare fremtid. Rettere sagt resten av året, mens jeg først er igang.
Jeg bør definitivt lage en ønskeliste til jul, og finnes det noe bedre sted å plassere den, enn her, til almenn forlystelse? Ikke det, det blir nok neppe interessant lesning, og vil ikke være relevant annet enn for mine helt nærmeste, men til gjengjeld er det vel omtrent bare min kjære mor som leser bloggen også ;) (Hei mamma!)
Uansett, i helgen har jeg store planer om å spise pinnekjøtt.
JA, jeg spiser pinnekjøtt før jul! Jeg personlig mener det er en dødssynd å begrense noe så godt til ÈN stakkarslig gang i året. Hey, vi lever bare en gang, skal man ha et snitt på 70-80 inntak av favorittretten sin iløpet av livet? Hvor trist er ikke dét?

Jeg har også kommet godt igang med en ny låt, men den er foreløbig uten melodi. Har en annensom jeg har melodi på (om jeg husker den), men hvor jeg ikke har skrevet ned et eneste ord tekst på papiret ennå (så igjen spørs det hvor mye jeg husker)
Jeg har ambisjoner om å være 100% ferdig med julegavene innen en måned, som da burde kunne defineres som "i god tid før jul" (iallfall om man tar i betraktning at jeg for bare 5 år siden BEGYNTE julehandelen 2 uker før jul og gjerne ikke var ferdig før 2 uker ETTER...) (De siste årene har jeg vært ferdig stort sett innen desember starter)
Innen befolkningen står og teller ned sekunder til vi entrer det nye året, skal jeg være ferdig innflyttet med tellekant i klesskapet og uten en eneste pappeske i leiligheten (med unntak av hobby-eskene som skal få stå på toppen av klesskapet mitt). Da skal jeg være ferdig innflyttet. Jeg husker da jeg og M flyttet inn i leiligheten hans, og jeg møtte et middelaldrende par i heisen som kunne fortelle at de fremdeles hadde et flyttelass med pappesker igjen, 3 år etter innflytting....
Jeg skal også lære meg å løse Rubik's Kube. I'm gonna fuckin' GOOGLE it!!!
Ønskeliste til meg:
Univers uten grenser av Stephen Hawking
Whiskeyglass
Munchkin tilleggspakker
Carcassonne tilleggspakker
Rubik's Cube (trenger sikkert nye ettersom jeg kommer til å ødelegge de fortløpende i frustrasjon)
Ønskeliste til kidsa:
Radiostyrt tanks som kan skyte kuler
Dukkevogn (og sikkert dukke)
Barnebøker (10 og straks 3 år)
Alt av Angry Birds til de begge (selv om jeg tror minsten er mest hekta)
Aktivitetsbøker til minsten
Billetter til Kino, Vannkanten, Akvariet og VilVite
Jake og Sjørøvernes Piratskute
Dett var dett for nå, kommer med oppdaterte lister når jeg husker på alt det jeg vet at jeg har glemt.
Jeg bør definitivt lage en ønskeliste til jul, og finnes det noe bedre sted å plassere den, enn her, til almenn forlystelse? Ikke det, det blir nok neppe interessant lesning, og vil ikke være relevant annet enn for mine helt nærmeste, men til gjengjeld er det vel omtrent bare min kjære mor som leser bloggen også ;) (Hei mamma!)
Uansett, i helgen har jeg store planer om å spise pinnekjøtt.
JA, jeg spiser pinnekjøtt før jul! Jeg personlig mener det er en dødssynd å begrense noe så godt til ÈN stakkarslig gang i året. Hey, vi lever bare en gang, skal man ha et snitt på 70-80 inntak av favorittretten sin iløpet av livet? Hvor trist er ikke dét?

Jeg har også kommet godt igang med en ny låt, men den er foreløbig uten melodi. Har en annensom jeg har melodi på (om jeg husker den), men hvor jeg ikke har skrevet ned et eneste ord tekst på papiret ennå (så igjen spørs det hvor mye jeg husker)
Jeg har ambisjoner om å være 100% ferdig med julegavene innen en måned, som da burde kunne defineres som "i god tid før jul" (iallfall om man tar i betraktning at jeg for bare 5 år siden BEGYNTE julehandelen 2 uker før jul og gjerne ikke var ferdig før 2 uker ETTER...) (De siste årene har jeg vært ferdig stort sett innen desember starter)
Innen befolkningen står og teller ned sekunder til vi entrer det nye året, skal jeg være ferdig innflyttet med tellekant i klesskapet og uten en eneste pappeske i leiligheten (med unntak av hobby-eskene som skal få stå på toppen av klesskapet mitt). Da skal jeg være ferdig innflyttet. Jeg husker da jeg og M flyttet inn i leiligheten hans, og jeg møtte et middelaldrende par i heisen som kunne fortelle at de fremdeles hadde et flyttelass med pappesker igjen, 3 år etter innflytting....Jeg skal også lære meg å løse Rubik's Kube. I'm gonna fuckin' GOOGLE it!!!
Ønskeliste til meg:
Univers uten grenser av Stephen Hawking
Whiskeyglass
Munchkin tilleggspakker
Carcassonne tilleggspakker
Rubik's Cube (trenger sikkert nye ettersom jeg kommer til å ødelegge de fortløpende i frustrasjon)
Ønskeliste til kidsa:
Radiostyrt tanks som kan skyte kuler
Dukkevogn (og sikkert dukke)
Barnebøker (10 og straks 3 år)
Alt av Angry Birds til de begge (selv om jeg tror minsten er mest hekta)
Aktivitetsbøker til minsten
Billetter til Kino, Vannkanten, Akvariet og VilVite
Jake og Sjørøvernes Piratskute
Dett var dett for nå, kommer med oppdaterte lister når jeg husker på alt det jeg vet at jeg har glemt.
mandag 12. november 2012
Note to self:
I morgen må jeg huske å ta med nøkkelen til garderobeskapet, for det er på tide å komme igang med trening igjen. M-O-T-I-V-E-R-T-!!! :D
Og dessuten, bare for å skryte: Jeg er godt igang med julegavene, OG jeg begynte i september ;)
OOOOOG jeg skal spise pinnekjøtt denne uken, med ekstra mye kålrabistappe :D *droool*
Og dessuten, bare for å skryte: Jeg er godt igang med julegavene, OG jeg begynte i september ;)
OOOOOG jeg skal spise pinnekjøtt denne uken, med ekstra mye kålrabistappe :D *droool*
Det nærmer seg 4 måneder siden vendepunktet i livet mitt, og jeg kan fornøyd konstantere at jeg fremdeles er "rusa på livet". Jeg må ærlig innrømme at jeg var spent på den nye hverdagen i starten. Jeg gikk fra å ha gitt opp håpet om å leve til jeg ble 30, til å få fremtiden min servert på et sølvfat. Jeg overlevde det jeg aldri trodde jeg skulle komme levende ut av, og den følelsen jeg satt med etterpå er ubeskrivelig.
Det var uvirkelig, skremmende på en god måte, jeg ble overveldet av alle mulighetene som plutselig lå foran meg, hadde masse energi og hodet fullt av positive tanker.
Men med en slik brå omveltning var jeg også ganske sikker på at det kom til å få en brå slutt. I starten følte jeg meg skjør og sårbar, og samtidig så full av livsglede og kraft. Og gradvis har jeg merket at grunnen har blitt stabil under føttene mine. Jeg har funnet roen, jeg har slått rot, jeg har skapt et liv jeg virkelig kan kalle mitt eget. Og jeg skal legge en innsats i å kunne være stolt av livet mitt. Utrette store ting, om ikke i verdensmålestokk, så iallfall ting jeg kan se tilbake på selv. Gode minner med ungene, med familien, med venner og kollegaer. Jeg skal ikke dvele ved fortiden, det er det jeg har foran meg som betyr noe. Og det er JEG som velger hvordan jeg vil bruke tiden min, og hvem jeg vil bruke den sammen med.
Jeg merker iallfall èn ting svært godt: Jeg har det fantastisk bra, jeg er i godt humør og fri for bekymringer. Og det gir meg energi. Jeg lar meg ikke irritere av andre mennesker eller av små bagateller. Jeg har tålmodighet og ro, og det avler mer av det gode. Det er en god sirkel.
Jeg fryktet som nevnt at det skulle gå over, har forsøkt å ta meg tid til pusterom innimellom. Kjenne etter, ikke slite meg ut. Rom ble ikke bygget på en dag, og jeg kan ikke forvente å hoppe rett inn i livet mitt med det beste fra det som engang var, og det beste fra det som skal være fremover. Og helt ærlig har jeg vært forberedt på å gå på en smell. At det skulle bli for brå overgang, at jeg skulle slite meg ut, at jeg ikke hadde nok energi til å få gjort så mye på så liten tid.
Men nå, etter snart 4 måneder, har jeg fremdeles humøret, energien og roen i behold. Jeg kan senke skuldrene, jeg kan legge planer for fremtiden og jeg kan nyte nuet. Akkurat nå sitter jeg på jobb på overtid og reinstallerer PCer, og kan vel på sett og vis dra den slutningen at det er akkurat dèt jeg har gjort med livet mitt også: Reinstallert. Begynt på nytt. Og denne gangen skal jeg passe mer på hva jeg installerer :)
Det var uvirkelig, skremmende på en god måte, jeg ble overveldet av alle mulighetene som plutselig lå foran meg, hadde masse energi og hodet fullt av positive tanker.
Men med en slik brå omveltning var jeg også ganske sikker på at det kom til å få en brå slutt. I starten følte jeg meg skjør og sårbar, og samtidig så full av livsglede og kraft. Og gradvis har jeg merket at grunnen har blitt stabil under føttene mine. Jeg har funnet roen, jeg har slått rot, jeg har skapt et liv jeg virkelig kan kalle mitt eget. Og jeg skal legge en innsats i å kunne være stolt av livet mitt. Utrette store ting, om ikke i verdensmålestokk, så iallfall ting jeg kan se tilbake på selv. Gode minner med ungene, med familien, med venner og kollegaer. Jeg skal ikke dvele ved fortiden, det er det jeg har foran meg som betyr noe. Og det er JEG som velger hvordan jeg vil bruke tiden min, og hvem jeg vil bruke den sammen med.
Jeg merker iallfall èn ting svært godt: Jeg har det fantastisk bra, jeg er i godt humør og fri for bekymringer. Og det gir meg energi. Jeg lar meg ikke irritere av andre mennesker eller av små bagateller. Jeg har tålmodighet og ro, og det avler mer av det gode. Det er en god sirkel.
Jeg fryktet som nevnt at det skulle gå over, har forsøkt å ta meg tid til pusterom innimellom. Kjenne etter, ikke slite meg ut. Rom ble ikke bygget på en dag, og jeg kan ikke forvente å hoppe rett inn i livet mitt med det beste fra det som engang var, og det beste fra det som skal være fremover. Og helt ærlig har jeg vært forberedt på å gå på en smell. At det skulle bli for brå overgang, at jeg skulle slite meg ut, at jeg ikke hadde nok energi til å få gjort så mye på så liten tid.
Men nå, etter snart 4 måneder, har jeg fremdeles humøret, energien og roen i behold. Jeg kan senke skuldrene, jeg kan legge planer for fremtiden og jeg kan nyte nuet. Akkurat nå sitter jeg på jobb på overtid og reinstallerer PCer, og kan vel på sett og vis dra den slutningen at det er akkurat dèt jeg har gjort med livet mitt også: Reinstallert. Begynt på nytt. Og denne gangen skal jeg passe mer på hva jeg installerer :)
søndag 14. oktober 2012
Og
Jeg er forresten meg selv igjen. Jeg får stadig tilbakemeldinger fra familie og venner om at det er godt å se at JEG er tilbake. Jeg har livsgnist, glød, entusiasme, tar initiativ og er glad og lykkelig. Sjefen min kommenterer også at hun liker at jeg er en initiativtager. Det er herlig å føle seg i sitt rette element igjen.
Jeg har også vært til oppfølging hos en psykolog etter alt som skjedde, og han lurer egentlig bare på hva jeg gjør der. Jeg fikk utelukkende svært gode tilbakemeldinger derfra også, og han endte med å si at jeg har vært gjennom veldig mye, men håndterer det svært bra. Jeg får gå dit så lenge jeg selv føler jeg har behov for det, så da er jeg innom der et par ganger i måneden til jeg er sikker på at jeg har fordøyd alt som har vært.
Jeg har også vært til oppfølging hos en psykolog etter alt som skjedde, og han lurer egentlig bare på hva jeg gjør der. Jeg fikk utelukkende svært gode tilbakemeldinger derfra også, og han endte med å si at jeg har vært gjennom veldig mye, men håndterer det svært bra. Jeg får gå dit så lenge jeg selv føler jeg har behov for det, så da er jeg innom der et par ganger i måneden til jeg er sikker på at jeg har fordøyd alt som har vært.
For 3 måneder siden
befant jeg meg på det absolutte nullpunkt i livet mitt. Eller nei, langt over på minussiden. Levde på lånt tid. Det er til dels interessant og veldig, veldig skremmende hvordan et annet menneske kan demontere en person, plukke vedkommende fra hverandre bit for bit. Bryte ned, bygge opp, bryte ned igjen. Til det bare er ugjenkjennelige rester igjen. Til alt som engang var, er borte. Fortrengt, skjøvet bort, gravd dypt, dypt ned. Man klarer ikke engang skjønne hva som er i ferd med å skje før det er altfor sent.
Dette blir kryptisk, og består av en hel rekke detaljer som stort sett bare mine nærmeste har innblikk i. Men det var en del av livet og hverdagen min noen år, og det vil alltid være en del av fortiden min i tiden som kommer. Det er nesten 3 måneder siden livet mitt tok en u-sving idet jeg klarte å ta avgjørelsen om å rive meg løs og stå på egne bein. Vaklet ustødig inn i en ukjent fremtid, fast bestemt på at nå kunne det bare gå oppover.
Og det gjorde det. Jeg hadde aldri, i mine villeste fantasier, sett for meg at jeg skulle befinne meg her, på dette stadiet i livet, så nært frem i tid. Det sies at motgang gjør sterk, og JA! Jeg kan bekrefte det. Selvsagt må jeg huske på at jeg fremdeles er et sårbart individ, selv om jeg føler at jeg kan håndtere det meste på strak arm her og nå. Overveldet av å ha fått livet i gave (det føles iallfall slik).
Det er ingen som "eier" meg mer. Jeg er et fritt individ.
Alt jeg ble fortalt at jeg ikke kunne få til på egenhånd, har jeg fått til.
Nå sitter jeg i verdens beste sofa med det mykeste pleddet jeg vet om. Jeg har en kaffe latte på bordet, Walters Mandler i munnen (ikke tenk gris), minstens leker på gulvet, et halvferdig maleri på spisebordet, hjemmelagede vårruller på kjøkkenet, et flatpakket klesskap fra IKEA, blå himmel ute, en stasjonsvogn med personlighet, is i frysern, klær i vaskemaskinen, skyhøyt boliglån, verdens beste barn, søsken og foreldre (og tanter og besteforeldre), nydeligste vennene i verden, flyttekasser på soverommet, vinterdekk i kjellerboden, el-sykkel på terrassen og beina på bordet. Og bordet er fullt av små fingeravtrykk :)
Det totale bildet er fullkomment. Leiligheten min har sjel. Livet mitt er verdifullt. Jeg føler meg trygg.
Jeg har fullstappet kalender den kommende uken, og det har jeg hatt en del av den siste tiden. Jeg har tilbragt mye tid med venner, jeg har gjenopplivet gamle vennskap og knyttet til meg noen nye. Og jeg er så evig takknemlig for hvert eneste menneske som har vært en del av livet mitt de siste månedene. Det har gitt meg veldig mye. Og det samme gjelder venninner med barn som guttene har hatt glede av. Jeg har kanskje ikke en A4 familie, men jeg har en familie. Og den er verdens beste!
Høres ut som jeg har min egen høsttakkefest på gang her nå, men jeg er virkelig glad for slik livet mitt har blitt. Og utsiktene er svært lyse.
Helt ærlig er jeg glad jeg aldri har blitt lottomillionær og fått alt i fanget. Det ville nok ikke gjort meg mer lykkelig. Men det å ta avgjørelser og jobbe for noe, og se resultater, DET gir lykke!
Og apropos Høsttakkefest/Thanksgiving: Jeg synes dette kvalifiserer til å skrive opp "KALKUN" på handlelista. De som kjenner meg godt, vet hvor utrolig mye jeg klarer å mase om kalkun og pinnekjøtt i løpet av et år. Og helst langt utenfor sesongen.
Så derfor: Kalkun på handlelisten.
Og pinnekjøtt.
Dette blir kryptisk, og består av en hel rekke detaljer som stort sett bare mine nærmeste har innblikk i. Men det var en del av livet og hverdagen min noen år, og det vil alltid være en del av fortiden min i tiden som kommer. Det er nesten 3 måneder siden livet mitt tok en u-sving idet jeg klarte å ta avgjørelsen om å rive meg løs og stå på egne bein. Vaklet ustødig inn i en ukjent fremtid, fast bestemt på at nå kunne det bare gå oppover.
Og det gjorde det. Jeg hadde aldri, i mine villeste fantasier, sett for meg at jeg skulle befinne meg her, på dette stadiet i livet, så nært frem i tid. Det sies at motgang gjør sterk, og JA! Jeg kan bekrefte det. Selvsagt må jeg huske på at jeg fremdeles er et sårbart individ, selv om jeg føler at jeg kan håndtere det meste på strak arm her og nå. Overveldet av å ha fått livet i gave (det føles iallfall slik).
Det er ingen som "eier" meg mer. Jeg er et fritt individ.
Alt jeg ble fortalt at jeg ikke kunne få til på egenhånd, har jeg fått til.
Nå sitter jeg i verdens beste sofa med det mykeste pleddet jeg vet om. Jeg har en kaffe latte på bordet, Walters Mandler i munnen (ikke tenk gris), minstens leker på gulvet, et halvferdig maleri på spisebordet, hjemmelagede vårruller på kjøkkenet, et flatpakket klesskap fra IKEA, blå himmel ute, en stasjonsvogn med personlighet, is i frysern, klær i vaskemaskinen, skyhøyt boliglån, verdens beste barn, søsken og foreldre (og tanter og besteforeldre), nydeligste vennene i verden, flyttekasser på soverommet, vinterdekk i kjellerboden, el-sykkel på terrassen og beina på bordet. Og bordet er fullt av små fingeravtrykk :)
Det totale bildet er fullkomment. Leiligheten min har sjel. Livet mitt er verdifullt. Jeg føler meg trygg.
Jeg har fullstappet kalender den kommende uken, og det har jeg hatt en del av den siste tiden. Jeg har tilbragt mye tid med venner, jeg har gjenopplivet gamle vennskap og knyttet til meg noen nye. Og jeg er så evig takknemlig for hvert eneste menneske som har vært en del av livet mitt de siste månedene. Det har gitt meg veldig mye. Og det samme gjelder venninner med barn som guttene har hatt glede av. Jeg har kanskje ikke en A4 familie, men jeg har en familie. Og den er verdens beste!
Høres ut som jeg har min egen høsttakkefest på gang her nå, men jeg er virkelig glad for slik livet mitt har blitt. Og utsiktene er svært lyse.
Helt ærlig er jeg glad jeg aldri har blitt lottomillionær og fått alt i fanget. Det ville nok ikke gjort meg mer lykkelig. Men det å ta avgjørelser og jobbe for noe, og se resultater, DET gir lykke!
Og apropos Høsttakkefest/Thanksgiving: Jeg synes dette kvalifiserer til å skrive opp "KALKUN" på handlelista. De som kjenner meg godt, vet hvor utrolig mye jeg klarer å mase om kalkun og pinnekjøtt i løpet av et år. Og helst langt utenfor sesongen.
Så derfor: Kalkun på handlelisten.
Og pinnekjøtt.
tirsdag 25. september 2012
Jeg liker jobben min :D
Nå har jeg løst noen saker. Dvs, problemet er ikke løst. Det er bare dyttet over på noen andre ;) Moahahaha!
Nå har jeg løst noen saker. Dvs, problemet er ikke løst. Det er bare dyttet over på noen andre ;) Moahahaha!
Auuu!
Jeg har gangsperr i magen, men det er jo et bra tegn. Jeg visste ikke at jeg hadde muskler der engang :D
Jeg fant treningsrommet i går, her på jobben. Så nå er jeg selvutnevnt spreking :P Nytt og bedre liv, here I come! (Var det noen som sa midtlivskrise, eller?)
Jeg fant treningsrommet i går, her på jobben. Så nå er jeg selvutnevnt spreking :P Nytt og bedre liv, here I come! (Var det noen som sa midtlivskrise, eller?)
søndag 23. september 2012
Et skritt nærmere
Jeg har skrevet dikt og sangtekster siden tidlig barneskole. Noveller også, og jeg har begynt på en håndfull romaner, men man er som kjent sin egen verste kritiker. Dessuten har jeg for lengst konkludert med at jeg trenger mer livserfaring for å skrive noe som er bra nok.
Men dikt og sanger skriver jeg. Dikt er jeg nok best på, ettersom jeg lager sangtekster og melodi ganske parallellt. Og da må ting klaffe. Dessuten skriver jeg ikke noter. Jeg memorerer. Da må ting tas i rimelig tempo.
Jeg begynner i det små, noen få strofer. Det kan ligge på is både måneder og år før jeg finner en fortsettelse jeg er noenlunde fornøyd med. Så løsner det plutselig.
Jeg begynte på en sang for ca 6 år siden, dedikert til Stian i et av mine første innlegg. Har kommet litt videre, men vurderer fremdeles sterkt å bytte ut noen linjer. Det løsnet litt for 3 uker siden, da jeg var på vei til Os i leiebil fra Hertz for å hente sofaen min. Var glad søs holdt seg hjemme, for jeg garanterer ikke for sangstemmen min akkurat...
I miss your smile
You've been gone for a while
Now
Can't cry for you
There's nothing left to do
Although
I remember the last time with you
I haven't closed my eyes
I haven't closed my eyes
I'm hanging around
While I'm thinking of you
So I'm hanging around
There's nothing else to do
I'm hanging around
I remember this place
The bed was all white
And so was your face
I remember the last time we knew
I close my eyes for you
I close my eyes for you
Det er ikke stort, men det er alt jeg har hittil. Og kanskje er det alt som trengs. Meeen, minsten holder på å poke ut øyet mitt, så gir meg her.
Men dikt og sanger skriver jeg. Dikt er jeg nok best på, ettersom jeg lager sangtekster og melodi ganske parallellt. Og da må ting klaffe. Dessuten skriver jeg ikke noter. Jeg memorerer. Da må ting tas i rimelig tempo.
Jeg begynner i det små, noen få strofer. Det kan ligge på is både måneder og år før jeg finner en fortsettelse jeg er noenlunde fornøyd med. Så løsner det plutselig.
Jeg begynte på en sang for ca 6 år siden, dedikert til Stian i et av mine første innlegg. Har kommet litt videre, men vurderer fremdeles sterkt å bytte ut noen linjer. Det løsnet litt for 3 uker siden, da jeg var på vei til Os i leiebil fra Hertz for å hente sofaen min. Var glad søs holdt seg hjemme, for jeg garanterer ikke for sangstemmen min akkurat...
I miss your smile
You've been gone for a while
Now
Can't cry for you
There's nothing left to do
Although
I remember the last time with you
I haven't closed my eyes
I haven't closed my eyes
I'm hanging around
While I'm thinking of you
So I'm hanging around
There's nothing else to do
I'm hanging around
I remember this place
The bed was all white
And so was your face
I remember the last time we knew
I close my eyes for you
I close my eyes for you
Det er ikke stort, men det er alt jeg har hittil. Og kanskje er det alt som trengs. Meeen, minsten holder på å poke ut øyet mitt, så gir meg her.
søndag 9. september 2012
New beginnings
Lenge siden jeg skrev sist, og mye har endret seg. Jeg har flyttet fra samboeren og kjøpt leilighet et steinkast unna. Jeg har rundet 30 år, og tross det faktum at jeg er blitt singel og mangler mann, stasjonsvogn og 0,4 barn, har jeg aldri før følt meg så etablert.
Det er takket være verdens nydeligste unger, verdens beste og mest støttende familie (love you guys), jobben min som har stilt opp og vært fantastiske gjennom den tøffeste perioden i mitt liv, samt leiligheten jeg befinner meg i, som ble innviet med gode venner i går kveld.
Jeg har allerede gode naboer, gamle venner som er hentet frem igjen, en plan for fremtiden og noen teskjeer frihet. Med frihet følger ansvar, og jeg gleder meg til begge deler.
Bruddet er en historie for seg, og den eksisterer i to utgaver. Kommer ikke til å gå mer inn på det. Et brudd er alltid kjipt, og ikke noe man skal lage sosialpornografi av :-P
Men anyway, jeg har det veldig bra. I morgen skal jeg sykle til jobb, så må sette vekkerklokken på 05.30 for å være klar til dyst kl 07.00. Er ufattelig zombie om morgenen og bruker alvorlig lang tid på å gjøre ingenting før jeg kommer meg ut døren. Har heldigvis ikke flyttet langt, tar ca 2 min ekstra å sykle til jobb. Kanskje greit å finne frem alt jeg trenger i dag, så kaaaanskje jeg klarer å komme meg ut døren uten å stå altfor lenge og glo i veggen mens jeg venter på at hodet skal begynne å tenke :-D
Nighty night!
Det er takket være verdens nydeligste unger, verdens beste og mest støttende familie (love you guys), jobben min som har stilt opp og vært fantastiske gjennom den tøffeste perioden i mitt liv, samt leiligheten jeg befinner meg i, som ble innviet med gode venner i går kveld.
Jeg har allerede gode naboer, gamle venner som er hentet frem igjen, en plan for fremtiden og noen teskjeer frihet. Med frihet følger ansvar, og jeg gleder meg til begge deler.
Bruddet er en historie for seg, og den eksisterer i to utgaver. Kommer ikke til å gå mer inn på det. Et brudd er alltid kjipt, og ikke noe man skal lage sosialpornografi av :-P
Men anyway, jeg har det veldig bra. I morgen skal jeg sykle til jobb, så må sette vekkerklokken på 05.30 for å være klar til dyst kl 07.00. Er ufattelig zombie om morgenen og bruker alvorlig lang tid på å gjøre ingenting før jeg kommer meg ut døren. Har heldigvis ikke flyttet langt, tar ca 2 min ekstra å sykle til jobb. Kanskje greit å finne frem alt jeg trenger i dag, så kaaaanskje jeg klarer å komme meg ut døren uten å stå altfor lenge og glo i veggen mens jeg venter på at hodet skal begynne å tenke :-D
Nighty night!
mandag 2. juli 2012
Stillhet kan være gull
Har akkurat tilbragt noen dager i Hardanger, vært innom Mikkelparken og lekt med frisbee.
Så dro vi en tur til nabobygda, jeg, mamma og eldstemann. Han klarte å snike seg med i siste liten, tross at jeg der og da trengte litt pusterom og stillhet rundt meg. Munnen hans gikk i ett fra vi satte oss i bilen og den berømte lunten min ble gradvis svidd bort. Mamma satt i baksetet, guttungen foran (han benytter seg av det faktum at han omsider har blitt lang nok til å få lov). Så kom jeg på et genialt knep! Trodde jeg.
"Vi leker stilleleken! Førstemann som sier noe før vi kommer frem, må kjøpe is til de to andre!"
Guttungen ble umiddelbart knyst stille. Jeg trakk et gledens sukk men rakk knapt blunke før det kom forsiktig fra baksetet "Jammen, om ingen snakker, da får vi jo ikke is da?"
Vips var det på'an igjen, med eldsten som jublet fordi mormor skulle kjøpe is.
Men, jeg fant det beste trikset i boka:
"Vi leker stilleleken igjen! Førstemann som sier noe før vi kommer frem, blir kastet vannballonger på av de to andre!"
Oppskriften på suksess. Det var ikke en lyd fra de to andre (bortsett fra småfnis fra A da mamma kilte han i håp om å få kaste vannballonger på han). Det var 2 fantastiske minutter frem til vi kjørte inn foran butikken og parkerte. Mamma benyttet riktignok sjansen til å hevde at vi var fremme allerede idet vi svingte av mot butikken, og for en gangs skyld følte jeg meg nesten voksen og festbrems, men det var gøy. Me like.
Så dro vi en tur til nabobygda, jeg, mamma og eldstemann. Han klarte å snike seg med i siste liten, tross at jeg der og da trengte litt pusterom og stillhet rundt meg. Munnen hans gikk i ett fra vi satte oss i bilen og den berømte lunten min ble gradvis svidd bort. Mamma satt i baksetet, guttungen foran (han benytter seg av det faktum at han omsider har blitt lang nok til å få lov). Så kom jeg på et genialt knep! Trodde jeg.
"Vi leker stilleleken! Førstemann som sier noe før vi kommer frem, må kjøpe is til de to andre!"
Guttungen ble umiddelbart knyst stille. Jeg trakk et gledens sukk men rakk knapt blunke før det kom forsiktig fra baksetet "Jammen, om ingen snakker, da får vi jo ikke is da?"
Vips var det på'an igjen, med eldsten som jublet fordi mormor skulle kjøpe is.
Men, jeg fant det beste trikset i boka:
"Vi leker stilleleken igjen! Førstemann som sier noe før vi kommer frem, blir kastet vannballonger på av de to andre!"
Oppskriften på suksess. Det var ikke en lyd fra de to andre (bortsett fra småfnis fra A da mamma kilte han i håp om å få kaste vannballonger på han). Det var 2 fantastiske minutter frem til vi kjørte inn foran butikken og parkerte. Mamma benyttet riktignok sjansen til å hevde at vi var fremme allerede idet vi svingte av mot butikken, og for en gangs skyld følte jeg meg nesten voksen og festbrems, men det var gøy. Me like.
torsdag 21. juni 2012
"Temadager"
OK, tidenes dølleste overskrift som gir meg sterke assosiasjoner til skoletiden.
Men jeg tenkte igrunnen ha noen innlegg fremover med følgende headinger:
Fra døll til doll til overkill
(inspirert av en annen blogger som hadde et småsarkastisk innlegg hvor hun "sminket seg pen")
Reveal the Dijongrytesecret
(Favorittretten min! Jeg liker ikke sennep, men jeg elsker denne)
Ben & Jerrys
(MÅ ha litt propaganda rundt favorittisen min)
Besteste godisen som finnes
(Frarådes alle som har et usunt forhold til sukker, meg selv inkludert)
...Vel, kommer ikke på så mye annet intelligent i farten (ikke at det jeg har nevnt er intelligent heller forsåvidt), så tips til tema mottas med glede. Bare skrible litt i kommentarfeltet, du :)
Men jeg tenkte igrunnen ha noen innlegg fremover med følgende headinger:
Fra døll til doll til overkill
(inspirert av en annen blogger som hadde et småsarkastisk innlegg hvor hun "sminket seg pen")
Reveal the Dijongrytesecret
(Favorittretten min! Jeg liker ikke sennep, men jeg elsker denne)
Ben & Jerrys
(MÅ ha litt propaganda rundt favorittisen min)
Besteste godisen som finnes
(Frarådes alle som har et usunt forhold til sukker, meg selv inkludert)
...Vel, kommer ikke på så mye annet intelligent i farten (ikke at det jeg har nevnt er intelligent heller forsåvidt), så tips til tema mottas med glede. Bare skrible litt i kommentarfeltet, du :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)








