onsdag 6. juni 2012

Søvnregistrering

Jeg gjesper kjeven ut av ledd snart og er øm i kjevemusklene, men pr nuh er jeg iallfall ikke altfor trøtt. Har økt dosen til 2-3 piller, men i går stod jeg og nesten sov på bussen hjem fra jobb. Så det er kortvarig "glede". Har time hos nevrolog i kveld. Har fått diagnose for årevis siden, men gjenstår fremdeles å få i havn en søvnregistrering som får Nav til å dekke utgiftene til medisinering.

Søvnregistreringen foregår over 1,5 dag. Man kommer inn til sykehuset på ettermiddagen og får festet mange elektroder til beina, overkroppen og hodet. Man skal også ha måler på fingeren som måler co2-metning i blodet eller noe. Og, det verste av alt, er en liten innretning som kontrollerer pusten. Det er en irriterende flapp som ligger plassert fra nesen til munnen, med to små (og heldigvis korte) slanger/rør som stikker inn i neseborene. Jeg har virkelig INGENTING til overs for den saken der, og tidligere har jeg prestert å rive den av i søvne.

I mitt tilfelle har ikke den mye å si, for jeg er ikke plaget med verken snorking eller pustestopp om natten. Jeg har heller ikke "restless legs". Men alt utstyr må på, uansett hvor mye man krangler på det. Det handler om helheten, osv.
Når man er ferdig "innpakket", ser man egentlig ut som et eksperiment som har rømt fra lukket avdeling. Noe jeg vitterlig påpekte sist gang...


Man får en strømpe på hodet for å holde ledninger på plass, og et par apparater som måler og registrerer alle elektriske impulser.
I ettertid blir dette printet ut og analysert av eksperter. Det gir et overblikk over hvordan nattesøvnen har vært. Om man har våknet flere ganger, om man har pustestopp eller rykninger i beina, og hvilket av de 5 søvnstadiene man er i. REM-søvn, bedre kjent som drømmestadiet, og 4 andre nivå som igrunnen bare blir definert som nivå 1, 2, 3 og 4. 1 er lett søvn, 4 er dyp, tung søvn. (se bunnen av innlegget)

Konklusjonen etter mine registreringer har vært at jeg befinner meg mest på stadie 3 og 4. Dyp, dyp søvn.
Jeg husker jeg var hos fastlegen min etter den første registreringen, det er vel 7-8 år siden. Jeg hadde med hele rapporten fra sykehuset. Men han ristet på hodet og skjønte ikke problemet mitt, for det stod jo at jeg sov godt om natten. Han hadde aldri hørt om idiopatisk hypersomni, og valgte å kalle det latskap istedet.


Del 2 av søvnregistreringen foregår på dagtid. Man blir vekket 7-8 om morgenen og skal være våken i omtrent 2 timer. Deretter blir man fulgt på rommet for å legge seg i sengen i 20 minutter. Man blir vekket igjen, er våken i 2 nye timer og blir sendt på rommet på nytt. Denne prosessen gjentas 4-5 ganger. Jeg har bare vært ute for 4 ganger selv. Og jeg har sovnet hver gang. Det raskeste er 3 minutter. Men det er også her problemet med å få dekket medisiner kommer inn.
Før var kravet at man skulle sovne på under 10 minutter (snitt) for å slippe unna med egenandel. Nå er kravet 8 minutter. Jeg har brukt 8 minutter og 25 sekunder i snitt. Så om jeg sovner på 3 minutter en gang og 8 minutter neste, hjelper ikke det om jeg plutselig har to innsovninger på 12 minutter.


Så nå satser jeg på et nytt forsøk. Jeg blir alltid stressa i slike situasjoner, og da ligger jeg lys våken og lytter etter lyder istedet. OK, 12 minutter innsovningstid er sikkert ikke mye for folk flest, men for meg føles det som en evighet. Jeg pleier sovne idet hodet treffer puten. Litt bortskjemt der kanskje, og er det i det hele tatt noen fordel med hypersomni, så må det være evnen til å kunne hvile når man bestemmer seg for det, uten at nattesøvnen blir påvirket. På den annen side er det kjipt å være zombie-trøtt og tenke at det er ikke vits å legge seg uansett, for det vil ikke hjelpe på våkenheten. Det eksisterer ingen 20-minutters powernap i min verden. Gi meg 2 timer ekstra og tryll litt, så kan det hende det hjelper.

Å stå rett opp og ned på en buss og føle at noen har brukt en hjulvisp i hjernen min er ikke noe snacks. Når man har sovet 9 timer og det føles som man har sovet 2 timer hver natt i en uke. Desorientert, forvirret, ukonsentrert, svarer på automatikk på spørsmål og oppfatter ikke hva folk forteller meg engang. Befinner meg et helt annet sted mentalt. Og det stedet er temmelig tomt, stille og rolig. Tror hjernen min har en innebygget pauseknapp. Welcome to Zombieland!
Kroppen kjennes ut som den er laget av sirup og veier flere tonn. Armene og beina henger liksom ikke med. Jeg venter egentlig bare på å kollapse. At beina skal knekke sammen under meg. Men det har ikke skjedd så langt, og det er nesten som et lite mirakel. Jeg ser for meg et skrekkscenario hvor jeg bare velter overende som en stor potetsekk. Øynene svir, øyelokkene er tunge. Kjennes som jeg har noe tungt over skuldrene og brystet. Men jeg holder meg på beina. Nesten litt robot.

Men alt dette er det bare jeg som "ser". Det er usynlig utenpå. Jeg har (heldigvis) livslang erfaring i å holde masken. Smilet mitt veier heldigvis ikke så mye. Og det gjør det hele litt enklere. Det er tidspunkt hvor det er drittøft å være på jobb. Men jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten jobben. Det ligger litt prestisje i å holde hjulene i gang. Verden stopper ikke opp. Jeg kan ikke tillate meg selv å gi opp eller grave meg under en dyne og synes synd på meg selv. Jeg er ikke den første som sliter og jeg blir heller ikke den siste. Og, det viktigste av alt som jeg gjentar for meg selv: Det er forbigående. JA, det er like fullt tilbakevendende og jeg vil ha diagnosen resten av livet, men jeg fungerer jo. Jeg kommer meg opp og ut hver morgen, jeg har mange fantastisk gode kollegaer, jeg har en nydelig sjef som er utrolig forståelsesfull og imøtekommende og dette SKAL jeg klare. Det føles iblant som å ha vann til hoftene og forsøke å løpe motstrøms i en stri elv, det skal jeg ærlig innrømme.

Vel, jeg hadde ingen ambisjoner om å fremstå som et stakkarslig offer eller høste mye medlidenhet eller trøste-kake :P (OK, kake hadde ikke skadet) Så mitt eneste formål er vel egentlig å informere. Det er en ærlig sak at jeg tidvis har begrensninger i hva jeg orker. Og jeg har garantert fornærmet noen opp gjennom årene ved å trekke meg fra ting jeg har lovet meg bort på. Ingen kan se på utsiden hvordan jeg har det på innsiden. Hvor mye energi som er tappet bort i et sort hull. Når 0,005% av befolkningen har dette, forventer jeg absolutt ikke at andre har hørt om det. Jeg har selv savnet informasjon i årenes løp og har trålet nettet rundt på jakt etter andres erfaringer. Folk i samme båt. Finne ut hvordan andre lever med det, hvilke begrensninger og forutsetninger man har i forhold til et normalt liv. Det har vært relativt lite informasjon sammenlignet med saker som omhandler narkolepsi. Det er beslektet, men likevel så fjernt. Så ved å tråkke opp min egen sti, kan jeg kanskje hjelpe noen som kommer etter meg?



fredag 1. juni 2012

Tapas

I kveld blir det tapas. Jeg har satt opp en meny, men tror det hele må dokumenteres med bilder så jeg har inspirasjon til en eventuell neste gang. Vi blir bare 4 stykker, så jeg regner med det blir restefest i morgen.

Jeg fikk tilsendt flere tapasprodukter i forbindelse med en Buzzador-kampanje, og nå er tiden kommet for å teste dem ut. Kommer tilbake med bilder ;)

Jeg går tidlgiere fra jobb i dag også, så har bare en knapp time igjen her. Skal levere sykkelen på en aldri så liten service, ettersom jeg mistenker litt dårlig kobling mellom batteriet og displayet på styret. I tillegg har noen av girene fjusket litt. Men jeg digger ikke sykkelen mindre av den grunn, regner med det er lett å få fikset og en såkalt "tilfeldig feil".
Brukte forresten 20 minutter blank på å sykle til jobb i dag, mot 45 minutter med buss :D Det er da totaltiden fra jeg går ut døren hjemme til jeg ankommer jobb. OK, jeg brukte motoren hele veien og tråkket på det jeg kunne, men det er en rekord jeg har store ambisjoner om å slå. Misforstå meg rett, jeg har overhodet ingen ambisjoner om å bli et hensynsløst fartsfantom som meier ned både kvinner og barn på sin ferd mot personlige rekorder. Det ryker nok med noen tapte liv i form av dumdristige snegler og meitemark, men jeg sikter meg ikke inn på dem i det minste. Vil helst unngå moste insekt-lik på sykkelen min.
Og - jeg bør sikkert ikke si det høyt i frykt for å jinxe det, men - jeg har fremdeles til gode å sluke en flue.
Lenge leve pusting gjennom nesen.

onsdag 30. mai 2012

Zzzzzzz

På fredag var jeg bekymret for at jeg skulle ende med å sove bort helgen. Langhelg, ekstra mye fritid. Jeg så ikke frem til det.

I ukedagene knasker jeg modiodal for å holde hjulene igang, mens i helgene forsøker jeg å gi kroppen pause fra piller. Men det har sin pris. (Det har forsåvidt medisinen også) Forrige helg sov jeg 13 timer den ene dagen. Og 17. mai? Jeg våknet på morgenen og var oppe noen timer før jeg la meg igjen og sov til kl 15.
Likevel er egentlig ikke dette så ille, selv om det ikke er slik jeg er når jeg er på topp.

Idiopatisk Hypersomni.
Er gått flere år siden jeg fikk diagnosen første gang, men har hatt det i 13-14 år.
Heldigvis går det i perioder og bølgedaler. Er jeg bra, så merker jeg ikke stort til det. Jeg kan riktignok fremdeles drikke en kanne kaffe og gå rett til sengs og sovne på flekken. Og være "voldelig" om natten, men ikke huske noe selv neste morgen. Og jeg savner konstant følelsen av å ha overskudd og energi. Kroppen min er seig og dvask uansett hva jeg foretar meg. Jeg legger meg 21.30 hver kveld, med mindre jeg er trøtt og legger meg før ungene. Feks kl 17 eller 18. Og sover til neste dag. Har heller ingen problemer med å sove ettermiddagshvil i 2 timer og deretter gå og legge meg for kvelden til normal tid.

Så kommer perioder som nå, hvor jeg bare føler for å sove store deler av tiden. Jeg orker ikke engasjere meg sosialt, unngår å love meg bort på aktiviteter og arrangement i tilfelle jeg ikke orker likevel. Tar dag for dag og time for time. Kroppen er tung, hodet fullt av "støy", konsentrasjonen glipper og jeg kunne like godt hatt 2 i promille. Blir jeg trøtt og sliten, finnes det få andre alternativer enn å sove noen timer. Setter på alarm og tvinger meg selv opp igjen etterpå, selv om det føles som jeg helst kunne sovet 8 timer til. Jeg holder det i sjakk med 100 g modiodal som jeg knasker innpå idet jeg våkner, ettersom det tar et par timer før det har effekt. Da klarer jeg iallfall arbeidsdagen.

Og til slutt har man det verste stadiet. Hvor jeg føler meg dritings og ikke klarer våkne. Får ikke opp øynene. Eier ikke bevissthet. Alt er tåke, klarer ikke våkne om morgenen. Og når jeg omsider våkner til, aner jeg ikke hvor lenge det varer. Jeg merker ikke nødvendigvis at jeg sovner igjen heller. Og når jeg våkner, aner jeg ikke hvor lenge jeg har vært borte. Jeg kan ikke lese noe, da sovner jeg. Jeg kan ikke ta buss, for jeg risikerer å bli vekket av bussjåføren på siste stopp. Jeg kan ikke se film, for jeg får bare med meg de første minuttene uansett. Jeg kan ikke gå på byn, for setter jeg meg ned sovner jeg og blir kastet ut. Spiser jeg middag, må jeg sove etterpå. Sitter jeg i bil, bør jeg for all del ikke være sjåfør.
Medisinen blir økt 3-4 ganger.

Folk flest argumenterer med at de også er sliten på jobb og er trøtt til tider. Men for min del er jeg vanlig trøtt ETTER å ha tatt medisiner. Og sykelig trøtt før. For ja, jeg kan ta medisiner og legge meg til å sove uten problemer. Det er ikke uten grunn at det gir utslag på dopingtester og sammenlignes med amfetamin og ritalin. Men hadde jeg vært normal, ville det vært som speed for meg. Jeg ville ikke vært i stand til å legge meg til å sove etterpå...


Helgen gikk forresten veldig bra. Endte opp med å ta medisiner for å komme meg opp og ut. Lørdag hadde vi piknik på en festning og lekte turister i egen by. Spiste softis og hadde det kjempefint. Fikk tilogmed (rød)farge. Søndag badet vi i bassenget på jobben til samboern, og jeg laget seljefløyte til eldstemann og ene nabogutten. Mandag laget jeg seljefløyter til samtlige nabounger og samboern testet sykkelen min for første gang :)

Det er frustrerende å være så totalt tappet for energi, men jeg trøster meg med at det ikke er like ille hele tiden og at jeg har lange perioder hvor jeg fungerer greit.

torsdag 24. mai 2012

Ting

I fare for å virke materialistisk, lager jeg likevel en liste over ting jeg føler hever kvaliteten i hverdagen min.


Overst må vel nesten sykkelen min få trone:









Og kaffekvernen min 








Presskannekoppen 







Mobilen







Det vanntette kameraet


mandag 21. mai 2012

Mest av alt stolt!

Dagens hovedperson er Milan på 2 år og 3 måneder.

Vi har doring til han som han har brukt en del ganger. Stort sett sitter han der og lugger av ark etter ark av dorullen. Men ved noen unntak har det blitt poop i skålen. Mest takket være rask reaksjonsevne fra oss andre.

Men! I går kom han plutselig løpende ut på badet og begynte å rive av seg klærne. Satte han på do, og jaggu tisset han også! Jeg vet ikke helt hvem som var stoltest av meg og han :D

...det hører med til historien at han et par timer senere kom løpende ut igjen på do, og idet jeg skulle hjelpe han opp på krakken, oppdaget jeg at han var bleieløs. Det neste jeg registrerte, var at bodyen var litt våt...
Jeg ropte på samboern, og inne på rommet til minsten fant vi to dammer. Og en kabel...

Han gjorde det heldigvis bra igjen i dag da han løp på do på nytt for å tisse :D
Han protesterer kraftig mot å få på seg bleie igjen og gjør gjentatte forsøk på å kaste nye bleier i søpla, så jeg tror det er en som er klar for å bli stor gutt her.
Jeg liker det.

mandag 14. mai 2012

[Ingen Fornuftig Overskrift]

I dag har jeg lært et nytt ord: Bingovinge!
For de som ikke tar den, er det et alias for grevinneheng. Me like.

Utover det har eldstemann hatt en liten åpenbaring i helgen.
Vi har bodd i Fyllingsdalen i 10 måneder, og i høst kom han skjevt ut med en som er noen år yngre. Minien hadde løpt etter han og jaget han rundt, og etter den episoden ble han omtalt som fienden.

Jeg fortalte om en episode hvor jeg kom skjevt ut med en gutt. Vi var med i 4H og dro på sommerleirer sammen, han er et år yngre enn meg og vi endte alltid opp i tottene på hverandre. Jaget hverandre rundt, eller han kunne løpe etter meg og venninnene mine hele dagen og rope ting til oss.

Helt til en dag, på vei til en ny sommerleir, hvor jeg kom inn på bussen og ble møtt av et "Hei, Linda ****!", og der satt han. "Hei, Håvard ****!" svarte jeg, i samme tone. "Åh, kan du navnet mitt?" Han så oppriktig overrasket ut. Og mer skulle ikke til før en barriere var brutt. Noen andre unger stjal luen min på bussturen, han gikk for å banke dem litt så jeg fikk den tilbake. Og etter det har det aldri vært et vondt ord mellom oss.

Jeg forklarte eldstemann at han som løp etter han mest trolig ikke visste hvordan han skulle bli kjent med han, og at det nok ikke var noe vondt ment med det.
Han trodde meg selvsagt ikke, og det var selvskrevet at disse to guttene alltid skulle være fiender.

På lørdag ruslet vi en tur. "Mamma, du hadde rett", sier han plutselig. "Hvordan visste du at det ville skje?"
Da hadde han blitt venner med fienden sin likevel, og plutselig var han ikke noe farlig likevel.

Så gjenstår det å se hvor lenge han husker denne nyervervede livserfaringen sin ;)

onsdag 9. mai 2012

WTF...?

Jeg benytter sjansen til å rydde litt, i morgen er det back in business. Har vært hos legen og fått medisiner og sykkelforbud i dag... :'-(

Men, anyway. Jeg kom over et dikt jeg hadde skrevet på baksiden av en flykvittering for 4 år siden. Jeg tenkte jeg skulle dele det med de som eventuelt måtte ha forvillet seg inn hit. Hvorfor? Ingen idè. Mer meningsløst dikt skal man lete lenge etter. Det handler om Alex, og helt ærlig kjenner jeg ingen som heter Alex. (Ved nærmere ettertanke kan dette være fra en ICA-konkurranse som jeg endte opp med å aldri delta i likevel)


Hans navn var Alex av Langvekkistan
Fra det ytterste av Bortgjemtland
Han var en ukjent fra undergrunnen
Som vokste opp, helt fra bunnen
Han ble mektig og viden kjent
Og over landet ble han sendt
Han ble nåtidens Supermann
Med ansvar for titusen mann
Han kjørte tog i superfart
Han hadde en plan, helt fra start
...han hoppet av i fart.
De sa han var feig
Men han gjorde titusen mann om til kjøttdeig
Han tjente cash, han tok en risk
og solgte alt til ICA's kjøttdisk.


The end.



(Kanskje like greit at jeg ikke deltok i den konkurransen, hadde trolig fått besøk av menn i hvite frakker rimelig kjapt)

tirsdag 8. mai 2012

Ufrivillig fri

Min andre "fridag" denne uken. Jeg tror muligensvis kombinasjonen bihulebetennelse og sykling i kald luft ikke var helt heldig, for det surkler, dirrer og skurrer langt ned i ryggen når jeg puster. Og i dag har jeg egentlig sovet bort det meste av dagen hittil, og er fremdeles grenseløst trøtt og sliten.

Men jeg har det egentlig ganske greit ellers. Bortsett fra dårlig samvittighet for å ikke befinne meg på jobb i skrivende stund. Og så lurer jeg på når jeg kan sykle til jobb igjen. Tror kanskje jeg skal la sykkelen stå til neste uke, men kjenner et par abstinenser melde seg når jeg tenker på tapt trening. Bitt av basillen allerede?

Vel, jeg får ta en drop-in hos legen i morgen og se om jeg får klarsignal til å kaste meg over jobb igjen. Og høre om det finnes noe som fjerner ekstrem søvnighet.

onsdag 2. mai 2012

Hit The Road

Jeg syklet til jobb i dag! Og på mye kortere tid enn jeg hadde estimert. Det tok ca 30-35 min, og jeg tråkket for egen maskin mesteparten av veien. Motoren ble slått på i oppoverbakkene, men jeg kjente det i musklene likevel. Dette er bra trening! Målet er å komme seg til jobb uten fusk og fanteri. Sykkelen er dog ingen lettvekter, så det er ikke noe jeg har ambisjoner om å klare helt med det første.

Men når det er sagt, så står dette absolutt til forventningene. Jeg gleder meg til kl 15, da skal jeg ned i garderoben og skifte til treningsvennlig tøy og sette meg på sykkelen igjen. Den troner nede i parkeringshuset, rager litt over alle de andre syklene grunnet de store hjulene. Men den er absolutt lekker å se på. Jeg er fornøyd!

mandag 30. april 2012

Nesten langhelg.

Har hatt en super helg, og har faktisk fredagsfølelse i dag. Litt helg i morgen også ;)

I helgen lekte jeg Mythbusters og forsøkte å finne ut om veien til mannens hjerte virkelig går gjennom magen.
Jeg disket opp med to ting han virkelig, virkelig liker: Lasagne og gul krem kake.
Og ikke nok med det, lasagnen var laget helt fra bunnen av. Nykvernet kjøtt fra Meny, tomatsaus med 2 kilo tomater, kokt i 45 min med diverse oljer og grønnsaker. Og hjemmelaget pasta, kjevlet ut til store plater. Toppet med ost.
Hva kan man si? Det var sinnsykt godt!!!

Kaken ble litt over the top, for å si det sånn. Den bestod av 70% krem og 30% kake... Men den sklir ned ;)

I går dro jeg med hele gjengen ut for å mate ender. Eldstemann hadde med seg en nyervervet kompis, og vi så 3 nydelige små andunger også. Guttene stakk avsted på syklene sine, og jeg, samboern og minsten tuslet på en lekeplass hvor minsten tok helt av. Han var overmodig og rutsjet forlengs på magen ned rutsjebanene, og klatret i klatrestativene. Hadde en topp dag.

På hjemveien plukket vi med oss seljekvister, i et naivt håp om å lage seljefløyter. Men etter et iherdig forsøk og mye banking på den j**** pinnen, måtte jeg innse at slaget var tapt. Så dèt prosjektet er utsatt et par uker.

Mamma hadde bursdag på lørdag, så denne er dedikert til henne:



...Jeg er verdensmester i å stjele bilder jeg finner via Google! 

I dag gikk jeg forresten til anskaffelse av tidligere nevnte sykkel. Det ble sykkeltur hjemover, og jeg gleder meg til å ta den i bruk igjen. Akkurat nå lader batteriet, men i morgen blir det nok en liten tur. Jeg håper bare ikke jeg får gangsperr, men det er ikke akkurat slik at jeg har slitt ut musklene heller. He he he!

Oooog så har vi hatt and til middag i dag forresten. Ikke feil det, altså! Yum!
Nok til i morgen også.
Men nå nærmer det seg lalletid for trøttfiser som meg.

Ciao!



fredag 27. april 2012

------------------------------------------------------------

Noen ganger setter man streker. Markerer en ny start. Glemmer det som har vært og ser fremover med et åpent sinn. Står på med ny glød.

Det skal jeg forsøke å gjøre nå. Det er ikke bare-bare å tegne rette streker alltid, men med litt hjelp får jeg det nok til. Bare gi meg litt tid :)

torsdag 26. april 2012

Fun Facts...






Visste du at en 4-åring stiller i snitt 400 spørsmål hver dag?

Eller at gullfisker husker MINST en uke?

Eller at maur kan overleve inntil 2 uker under vann?


Freedom!

I løpet av helgen håper jeg å bli den stolte eier av en elektrisk sykkel.
Tror det vil føles som ren terapi å suse ute i frisk luft i all slags vær (men innrømmer at jeg gleder meg til solskinnsdagene), med musikk i ørene og vind i ansiktet.

Jeg har et langt og lidenskapelig forhold til rulleskøyter, men det er dessverre for stor distanse til jobb til at jeg kan ta det på 8 hjul.

Jeg drømmer om å farte rundt på hver eneste veistubbe i nærområdet mitt. Komme meg mer ut, tråkke rundt og la tankene flyte.

Jeg LIKER denne sykkelen her :D



mandag 23. april 2012

Innestengt

Det er så ufattelig mye jeg ønsker å få ut! Så mye jeg har lyst å si, dele. Men jeg har satt rammer for meg selv. Jeg kan ikke, og vil ikke, utlevere verken meg selv eller andre. (Selv om jeg alt har tråkket over den grensen noen ganger for mye).
Livet ER en skikkelig såpeopera. Men denne bloggen vil ikke kunne gjenspeile det som faktisk skjer rundt meg. Det blir strippet for detaljer, simplifisert, ting blir utelatt. Det forblir usagt, men er i høyeste grad en realitet. Nok et eksempel på at det skjer mye i kulissene når sceneteppet går ned.

Iblandt er det best slik.

fredag 20. april 2012

Den kognitive triade:

- Å oppfatte seg selv som ikke bra nok har store konsekvenser.
- Jeg forstår erfaringer i lys av hvordan jeg oppfatter meg selv:
- Jeg lager forklaringer om feil med meg selv og forsøker å endre disse, uten at følelsene endres, fordi:
- DEN EGENTLIGE GRUNNEN TIL AT JEG STREVER ER MÅTEN JEG SER PÅ MEG SELV.


Slik tolker jeg dette:

Jeg må slutte å klandre meg selv. Jeg må slutte å endre på alle feilene jeg finner ved meg selv, for jeg vil stadig finne nye. Jeg må akseptere meg selv og heller jobbe med mine egne følelser og holdninger til meg selv, for om jeg klarer å endre dem, vil jeg ha det bedre med meg selv.

tirsdag 17. april 2012

Ruset på sukker

Jeg har så lyst på et sunt liv!
Nå sitter jeg her og spiser youghurt med müsli til frokost på jobb og nyter hver en skje, og føler meg egentlig ganske sunn helt til jeg ikke lenger klarer å fortrenge det faktum at jeg startet arbeidsdagen med marsipan og kaffe.

Jeg tok en tur ned i kantinen i sted for å kjøpe youghurt, og ved inngangen stod det plassert et stativ med treningstøy i forskjellige størrelser. Jobben min har et årlig trimprosjekt som jeg har meldt meg på, og alle deltagere får utlevert treningstøy etter 10 registrerte trimmer. Jeg har tilbakelagt noen trimmer, men det er utelukkende fordi jeg har valgt å gå fremfor å busse fordi bussen innebærer litt mer ventetid i kulden enn jeg har tålmodighet til.
Vel, jeg prøvde trimtøyet på og konkluderte med at størrelse L var det som måtte til for å ikke se ut som en surret svinestek. Men likevel kommer jeg til å bestille størrelse M i god tro om at jeg skal gå ned mine 15 kilo. Det ER ikke urealistisk, egentlig. Det er bare ikke helt realistisk heller, det er jo meg vi snakker om her.
Men jeg må jo bare forsøke. Jeg har vært så nær målet mitt før, jeg må klare det igjen. Jeg har fortid som "treningsnarkoman", jeg VET at jeg kan.
Noen, hvem som helst: Gi meg styrkeeeee!

mandag 16. april 2012

By the way...

Mens man er inne på klaging: Jeg har en ubrukelig skulder og arm i dag. Lånte eldstemanns sparkesykkel i går og skulle sjekke om jeg var like flink på triksing som han. Men konklusjonen ble at det er jeg altså ikke. Ett eneste triks, og der lå jeg langflat på siden med forslått hofte og enda mer forslått skulder. Eneste som manglet var vel brukket lårbein/hoftekam/krageben. Jepp, snikende følelse av å bli gammel.

Jeg trøster meg med dørselgeren forrige uke som så ut som han var 10 år yngre enn meg, men likevel spurte om han kunne få snakke med pappaen min. Hahaha! Noen burde oppsøkt en øyelege :D

No pain, no gain.

Jeg har vært hos tannlegen, bedøvelsen er akkurat gått ut. Munnvikene mine er mishandlet. Ikke at det var noen stor operasjon akkurat; visdomstennene forsvant for 8-10 år siden (Ikke et lykkelig kapittel i mitt liv, så om du fremdeles har visdomstennene intakt har jeg et godt råd: IKKE spør MEG om hvordan det var å fjerne de).

Jeg ble kvitt en gammel amalgam-fylling, og jeg føler meg sykt gæmlis når jeg innrømmer at jeg fremdeles går rundt med denslags i munnen. Jeg fikk riktignok bedøvelse (tannlegedamen kjenner meg ganske godt etterhvert, hun spør ikke engang), så det som var mest pain, var innhugget i lommeboken. Ikke billig å oppsøke tannleger altså. Tittelen min er nok noe misvisende, for det var ikke noe gain her. Iallfall ikke for lommeboken. Og så kan man jo krangle om helsegevinster og bla bla, men noen ganger er det igrunnen ganske greit å bare syte og klage litt. Jeg gjør det med et innvendig smil, helt sant :)

Yepp, om du leser fremdeles og ikke har innsett at dette bare er enda et meningsløst innlegg, så begynner du kanskje å skjønne tegninga etterhvert. Null nix nada konstruktivt fra min kant i dag. Auf wiedersehen!

torsdag 12. april 2012

Hvorfor sitte inne når alt håp er ute?

Altfor tidlig en onsdags morgen. Jeg sitter i et istykkerdugget busskur og studerer skinnhanskene mine. Tenker først at de definitivt må være designet for mennesker med lange negler. Noe jeg ikke har, og aldri kommer til å få, selv med iherdig innsats.

Så innser jeg plutselig at hanskene MÅ være laget av en mann med liten innsikt i den menneskelige anatomi. Ringfingeren er betydelig lenger enn pekefingeren. Om det er myte eller fakta vet jeg ikke, men det sies at pekefingeren representerer østrogenet i kroppen og ringfingeren representerer testosteronet. Det du har mest av, gir seg utslag i fingerlengden. Som da i praksis betyr at de fleste kvinner har pekefinger lenger enn ringfingeren, og menn har ringfinger lenger enn pekefinger (jeg har funnet eksempler på menn med lite testosteron og kvinner med angivelig MYE testosteron, da de skiller seg fra snittet) (Dette er en klassisk fest-greie, da er folk flest så bedugget at man kan fornærme dem på det groveste og trolig slippe unna med det, ettersom de ikke er i stand til å huske i detalj dagen etter).

Vel, konklusjonen min til slutt ble at hanskene mine er laget av en muligens homofil mann med slank kroppsbygning og spede hender, men likevel nok av testosteron.

Det var likevel litt spoiler i denne teorien da en skjønn, feminin jente satte seg ved siden av meg og hadde så lange ringfingere at tilogmed langfingeren virket liten i forhold.. Jeg velger å avfeie det som unntaket som bekrefter regelen.