Long time, no blogging.
Det har vært travle tider de siste 2 månedene, og tiden har flydd så fort forbi. Min besteste venninne er alvorlig syk, og jeg og eksmannen hennes har vært "rundskiftarbeidere" og tatt oss av ungene på skift ettersom jeg jobber dag og han har jobbet kveld. Nå har han gått over til dagjobbing og alt har begynt å falle mer på plass. Jeg bruker fritiden på å være med venninna mi istedet (og selvsagt ungene mine), og har bestemt at kampen mot sykdommen hennes er en kamp HUN skal vinne.
Jeg er så glad i henne at ord ikke blir dekkende. Et vennskap som det jeg og hun har, er 1 av 1 million. Vi har delt latter og tårer, vi kjenner hverandres innerste tanker og hemmeligheter, vi forstår hverandre, jeg leser henne som en åpen Donald Pocket. Jeg ser fremskrittene hun gjør i kampen mot sykdommen, jeg er der ved tilbakefallene. Iblant er det jeg som blir sliten og hun som passer på meg. Vi trenger ikke alltid si så mye. Men det er jeg som gir henne vondt i magemusklene av latter, og det er hun som gir meg krampe i smilemusklene i kinnene mine. Vi har like syk og teit humor, og vi trenger bare kaste et kort blikk på hverandre for å vite hvordan den andre har det til enhver tid.
Midt oppi alt det hektiske har jeg også blitt kjent med Oddgeir, som også er 1 av 1 million. Det finnes faktisk ingen ord som kan beskrive ham godt nok heller... Det nærmeste jeg kommer er nok enestående og unik. Fantastisk. Vennskapet mitt med Kristine er en sjeldenhet. Jeg vet at venner stiller opp for hverandre, men jeg vet også at vennskapet vårt strekker seg langt utover alle eventuelle grenser. Det er uten grenser. Betingelsesløst. Jeg elsker henne som jeg elsker min egen familie. Hun er lett å inkludere, hun er ikke i veien for meg, hun er en del av meg. På samme måte som familien min aldri vil stå i veien for meg, de vil slå følge på veien MED meg.
Og Oddgeir? Ikke bare aksepterer han det, men han forstår det og støtter det. Og stiller opp og hjelper til. Vi tenker likt og spiller på lag. "Team Kristine", som han så pent sa det i går. Jeg har aldri før møtt en mann som har vært villig til å sette seg selv og sine behov helt ut på sidelinjen uten spørsmål. Som tenker og handler som meg i denne situasjonen, som det skulle vært den naturligste ting i verden. Uten å skrike opp om sine egne behov. Uten å sette betingelser eller komme med krav. Han støtter meg i å være der og ta vare på henne, og samtidig minner han meg på å ta vare på meg selv. Og når jeg er sliten, stiller de begge opp for meg.
Det har vel igrunnen vært litt mye på alle kanter en stund, kombinert med utilstrekkelig mengde søvn. Jeg var fryktelig flink lenge og sørget for minst 8 timer søvn. En nødvendighet med kronisk hypersomni. Men så ble det vel egentlig for mye å gjøre og for liten tid, så jeg kuttet ned på timene med søvn for å strekke til mest mulig. 8 timer ble til 5. 4. 3. Tiden strekker ikke til når man skal være flink på jobb, være god venninne, ha rollen som supermamma, besøke familie, tilbringe tid med venner, arrangere landstreff og ha styreverv, rydde og vaske hjemme, trene.... den siste der var det som røk først. Så forsvant matlysten. Så ble jeg kvalm. Og svimmel. Og holdt på å svime av noen ganger daglig, der verden snurret rundt og alt ble tåkete. Våknet med hodepine, la meg med hodepine. Ble mer og mer sliten og tom. Smertestillende funket ikke mer, medisinen mot hypersomnien hadde etterhvert heller ikke alltid effekt. Så forrige uke var jeg sykemeldt. Jeg sov og sov, fikk samlet opp litt energi og kom meg ut døren et par timer, så var jeg tom for energi igjen og sov enda mer. Kollegaene mine sendte meldinger til meg og lurte på hvordan det gikk med meg, jeg er evig takknemlig for å ha dem, og samtidig litt skamfull fordi jeg ikke strakk til denne gangen, og det gikk utover dem.
Fredagen var jeg igrunnen møkk kvalm fra jeg våknet til jeg la meg. Drakk en halvliter vann og tilbragte dagen i sengen. Oddgeir kom innom på kvelden en tur, og da syntes jeg fryktelig synd på meg selv og sutret skikkelig. Hadde bare vondt overalt og var rimelig full av selvmedlidenhet. Men lørdag var jeg veldig mye bedre og i går følte jeg meg helt, helt bra. Og opplagt, oppladede batterier og fit for fight. Men jeg har lært meg en liten lekse, så nå skal jeg være mer streng med meg selv. Jeg kan ikke ignorere signalene kroppen sender, og jeg må ta hensyn til at jeg har hypersomni. Joda, jeg har jo tabletter som gjør meg våken, men de er ikke en erstatning for søvn.
Så fremover skal jeg sørge for tilstrekkelig søvn og ikke legge flere planer enn høyst nødvendig. Jeg skal egentlig på et seminar i kveld, men kjenner at det absolutt ikke er noen krise om jeg finner ut at jeg ikke skal dit likevel. Jeg ønsker å legge inn litt mer tid på jobb og komme meg tilbake i "den første som kommer, den siste som går"-rutinen de dagene jeg har mulighet for det. Både for arbeidsmoralens del og for å spare opp fleksitid som jeg kan hente ut igjen i form av en lønnet ferie. Jepp, ferieplanene begynner så smått å ta form, og jeg er fremdeles skråsikker på at 2013 blir det beste året noensinne. Hektisk? Ja. Tidvis slitsomt? Selvfølgelig, det er jo kjedelig om det skjer så lite at man ikke møter utfordringer underveis. Men bra? Nei. Ikke bra. Bedre enn best! Jeg er fornøyd med tilværelsen, livet smiler til meg og brikkene fortsetter å falle på plass for meg. Jeg har en plan for fremtiden, jeg har backupplaner, livet begynner å få struktur og jeg er veldig spent på fortsettelsen. OK, dette ble klissete og jeg innser at bloggen min snart driter regnbuer, men what the heck... :D
Bare for å tyne strikken enda litt mer: Jeg var innom pappa i påsken. Jeg vokste opp på det fineste stedet på jord, og jeg har kjempelyst å dra Kristine og ungene med dit, Oddgeir, Trym, Tiril og alle andre vennene mine som betyr mye for meg. Ser for meg en weekendutflukt med venner iløpet av våren/sommeren.
Se så fint det er!!!
OK....
Jeg kvalifiserte visst:
