Krokodillene kommer!!!

Lunsjpause. Et lite avbrekk fra kimende telefoner og banking på dørkarmen.
Tid til et lite tilbakeblikk. Litt oppdateringer.

Tid for å snakke om KROKODILLER!

Minstemann på 3 er oppslukt av krokodiller. Det begynte for en drøy måned siden, da han sutret over noe han ikke fikk lov til, og tårene trillet dramatisk nedover kinnene hans mens han lage ulelyder som ikke hørtes helt overbevisende ut. Jeg plukket han opp, kikket på han og sa at han hadde krokodilletårer. Jeg improviserte en liten historie om krokodillebarnet som var rampete og ville at mammaen skulle synes synd på ham, men han var ikke egentlig så veldig lei seg, så da dyppet han hodet i en dam istedet. Det rant vann fra hodet og øynene hans i strie strømmer, og det så neeesten ut som tårer. STORE krokodilletårer.

Vi ble enige om at det måtte være derfor det het krokodilletårer.
Etter det ble krokodiller fort et hett tema. Hadde jeg fått en tier for hver gang ordet "krokodille" ramlet ut av munnen på minsten, hadde jeg vært millionær nå. Minst.
Det begynte med at han ikke kunne gå ut av sengen, for tenk om krokodillen kom... Deretter fulgte krokodillen etter han overalt. Krokodillen spiste lekene. Krokodillen raidet isskuffen. Krokodillen løp superfort! Krokodillen hadde en babykrokodille. Og Karius og Baktus har ikke hund eller katt, de har KROKODILLER! Så det er viktig å pusse skikkelig nøye, ellers får man krokodiller i tennene.

I dag var intet unntak. Vi måtte løpe til heisen så vi rakk den før krokodillen. Så måtte vi løpe ut av heisen, for krokodillen tok den andre heisen og var hakk i hæl. Vi løp til bilen, kastet oss inn, han fikk øye på krokodillen og jeg måtte SKYNDE MEG! Jeg fikk grei beskjed om å kjøre superfort til barnehagen.
Da jeg entret tunnelen og alt ble mørkt, kom det et "Å NEI!" fra baksetet. For tenk om krokodillen kom etter oss og vi ikke kunne se den? Men heldigvis er krokodiller veldig, veldig mørkeredde. De tør ikke å gjemme seg under sengen eller løpe inn i tunneler, for der synes krokodillene at det er veldig skummelt.

Minsten følte seg ikke helt overbevist, for hva om krokodillen satt i en bil og kjørte etter oss...? Da måtte jeg skyte inn litt. Krokodillen er ikke gammel nok til å kjøre bil. Den tar bussen, den. Vi nærmet oss barnehagen, og plutselig så vi en buss! Men da måtte Milan le litt, for krokodillen hadde satt seg på feil buss og kjørte jo helt feil vei. Men det var fordi krokodillen også skulle i barnehagen og leke med krokodillevennene sine.

Vi gikk inn på avdelingen, der var det heeelt tomt. Minsten begynte å lure på om krokodillen hadde vært der og spist frokost, men så kom det plutselig en ansatt inn som hadde vært oppe og hentet.. nettopp, frokost.
Minsten ville aller helst ikke at jeg skulle gå, men etter at det ble bestemt at han og barnehagetanten skulle lage en lego-krokodille, var det likevel okei å slippe hånden min og vinke farvel.

Jeg tror noen har arvet fantasien og kreativiteten min.