"Temadager"

OK, tidenes dølleste overskrift som gir meg sterke assosiasjoner til skoletiden.
Men jeg tenkte igrunnen ha noen innlegg fremover med følgende headinger:

Fra døll til doll til overkill
(inspirert av en annen blogger som hadde et småsarkastisk innlegg hvor hun "sminket seg pen")

Reveal the Dijongrytesecret
(Favorittretten min! Jeg liker ikke sennep, men jeg elsker denne)

Ben & Jerrys 
(MÅ ha litt propaganda rundt favorittisen min)

Besteste godisen som finnes
(Frarådes alle som har et usunt forhold til sukker, meg selv inkludert)


...Vel, kommer ikke på så mye annet intelligent i farten (ikke at det jeg har nevnt er intelligent heller forsåvidt), så tips til tema mottas med glede. Bare skrible litt i kommentarfeltet, du :)

1 - 0 til Milan

Minsten er syk, men det påvirker tydeligvis ikke viljestyrken hans. Tross en heftig natt med 40 i feber og oppkast, har han vært propell i dag. Høyt og lavt. Måtte driste meg på butikken en tur i dag morges for å kjøpe inn forsyninger med mat og drikke man kan lure i en liten skrott, og hadde verdens verste samvittighet da jeg plantet en klynkende Milan i vognen. Formen hans var ikke mye å skryte av. Men det kom seg allerede på vei ut av butikken, da han fikk en pakke Tom & Jerry-kjeks mellom hendene.

Derfra har det gått oppover og han har vært høyt og lavt. Hvilket inkluderer at jeg har lagt han i sengen ørten ganger i dag, for deretter å legge meg selv, stuptrøtt etter en lang natt med mye gråting og mange oppvåkninger på minsten.
Men det har ikke tatt lange tiden før knotten har spasert inn på rommet mitt med verdens største smil. Han valgte å hoppe over formiddagsluren sin i dag.

Nå er riktignok kvelden begynt å snike seg på, og med tilhørende stigende feber. I går la jeg meg kl 21, jeg tror jeg skal gå for kl 20 i dag. Bare for å være på den sikre siden. Kanskje jeg får litt sammenhengende søvn? Jepp, i dag er jeg optimist...

Aldri for gammel :)

I dag har jeg jaggu lært noe nytt også.
Jeg har lært litt mer om kommunikasjonen mellom citrix og PCen i form av et program som ikke virket slik det skulle på en PC, og lokale fixer virker ikke via citrix. Iallfall ikke cmd. Men trikset var å bytte navn på en undermappe på brukerens bit av fellesområdet. OK, sammensurium for andre, note-to-self til meg. Neppe et problem vi slumper over i nær fremtid, men greit å forsøke å huske til en annen gang.

Dessuten kom det en patchesak jeg kastet meg på. Har ikke patchet siden studietiden for 10 år siden, men kort forklart for "utenforstående" så skal man plugge inn en kabel i begge ender i et slikt system (se bildet) for å opprette internettkontakt mot en PC som er koblet i veggen:

Som vanlig valgte jeg å naske bilder over en lav sko på internett... Så dette er ikke patcheskapet på jobb. Men konseptet er det samme. Det er en forholdsvis enkel oppgave, så sant bedriften har et visst snev av struktur og system i kaoset, ellers kan det fort ende opp som dette (også nasket fra nett):

Her er vi heldigvis ganske nærme det første bildet, men jeg må innrømme at det var temmelig strøkent. I studietiden var vi vel helst på nivå med det siste... Et styr å ordne opp i etterpå og ha kontroll på underveis.

Vel, fikk iallfall på plass riktig punkt og fikk en eller annen ferievikar på nett. Ikke verst, bare det :)

Bad Hair-Day

Det er et veldiskutert tema, men det virker som om enhver blogger med respekt for seg selv må streife innom det. Nå kan jeg ikke si at jeg verken anser meg selv som en seriøs blogger ELLER har respekt for meg selv, men jeg beveger meg utpå den tynne isen likevel.

Og dagens tema er selvbilde. Jeg har hørt rykter om at gutter/menn også er berørt av dette, men ettersom jeg ikke har nevneverdig testosteroner i kroppen velger jeg å forholde meg til mitt eget synspunkt. Som jeg mistenker at jeg deler med en rekke kvinner.

For vi kvinner ER skrudd rart sammen. Blir vi egentlig noensinne fornøyd? Blir JEG noensinne fornøyd? Med meg selv? Jeg tror svaret er nei. Er jeg fornøyd med rumpa, så matcher ikke magen. Har jeg glatt, perfekt hår, så finnes det garantert en kvise eller ti som ødelegger helhetsbildet. Og i dag er ingen av delene på plass. Dvask rumpe, dvaskere mage, skikkelig bad hair-day og kviser som en hormonell tenåring. Trøtt som et fly og rusk på øyet midt i et møte. Japp japp. Her snakker vi cellulitter og appelsinhud og hele resten av fy-listen. Stram som en sviske og like solbrun som en snømann.

Men. Vi har en unik evne til å være selvkritiske. Det trenger ikke nødvendigvis være negativt (selv om alle med litt livserfaring vet at teori og praksis ikke går hånd i hånd). På noen områder er det en grei egenskap å være kritisk til seg selv, utfordre seg selv og strekke seg mot nye mål. Forbedre seg. Det kan være ved å innse at man vet for lite og lærer seg noe nytt. Bli mer bevisst på hvem og hva man bruker tid på i hverdagen. Småting som kanskje starter som en negativ tankespire, men utvikler seg til en positiv bieffekt.

Jeg kan bekrefte at det er en skikkelig boost å få supre tilbakemeldinger i jobbsammenheng, spesielt om jeg selv har gått rundt og kun sett feilene mine. Men ved å være kritisk til meg selv har jeg bevisst gått inn for å strekke mer til på andre felt, eller lære meg det jeg ikke kan.

Anyway, hovedpoenget er vel at det er viktig å være obs på skillet mellom konstruktivt og destruktivt. Hvem pokker bryr seg om at jeg ikke får plass i favorittbuksen min? Ingen andre ser det. Men jeg lager en big deal av det selv. Jeg tror jeg vet hva andre tenker, men når realismen innhenter meg innser jeg at det er bare jeg som bryr meg. Om meg selv. Jeg tenker aldri på hva andre går kledd i, hvordan de ser ut eller hvorvidt de ser fæl ut på håret. Hvorfor tror jeg at de bryr seg om meg?

Det koker ned til at JEG må bli fornøyd med MEG. De tingene jeg sier til meg selv ville jeg aldri fortalt til en venninne i samme situasjon. Aldri. Jeg er ikke akkurat min egen bestevenn. Og om så alle sa pene ting om meg, ville ikke det endret hvordan jeg følte om meg selv. Jeg vil ikke tro dem før jeg kan kjenne det selv. Jeg må bli en Linda jeg kan være glad i og stolt av. Dersom det i det hele tatt er mulig.

Jeg har forresten bare èn oppskrift på lykke: Sjokolade.
I dette tilfellet tror jeg nok ikke den vil hjelpe, så om noen har en annen oppskrift må de gjerne dele.

FYI

FYI, jeg er rimelig sikker på at jeg innhalerte noe med vinger via nesen på vei til jobb i dag. Får litt brekninger av å tenke på det, for er det noe jeg har fnatt for, så er det ting i nesa, ting i ørene og en finger i navlen. Det er bare FEIL.
Likevel kjøpte jeg ørepropper i går, i håp om å få til en tilvenning før jeg skal på søvnregistrering. Absolutt ikke noe jeg ser frem til. Jeg takler ikke vanlige mp3spiller-ørepropper engang. Og, min kjære samboer: Fingra av fatet. La mine svake punkt være i fred.

I morgen skal jeg og jobbsamboern min på Piratfest (også kalt blåtur), og jeg gleder meg! Nå er det ganske greie odds for at jeg kommer meg gjennom kvelden også uten å ligge bevisstløs på en stol etter 1 øl og 10 minutter over leggetid (som burde være sånn ca kl 21.40). Har byttet vakt med en annen kollega (bingovingedamen) slik at jeg og "samboern" kan dolle oss litt i garderoben før vi drar.
Det blir første kveld ute på veldig, veldig lenge. Regner ikke med jeg er hjemme altfor sent igrunnen, denne skrotten er ikke bygget for natteliv. Dessuten skal vi avsted i bursdagsselskap til svigermormoren min dagen derpå.

Rapport kommer senere, med resultat av kvelden og hvorvidt jeg endte opp som mat til fiskene eller ei.

Teflonhjerne

Da var jeg hjemme igjen fra søvnklinikken. Fikk resept på 3 måneder med medisiner samt henvisning til Haukeland. Må beregne 2-3 måneders venting der, men ettersom jeg allerede er i systemet og har vært gjennom rutinene med nevrolog før, trenger jeg ikke samtale med nevrologen først. Skal rett på registreringen. Og da går det raskere i køsystemet.

Da timen var ferdig, betalte jeg i p-huset og gikk til bilen (jepp, har lov å kjøre bil). Vel fremme var p-billetten long gone. Ransaket alle lommer på både buksen, jakken og i lommeboken, tømte vesken og gikk ut av bilen for å sjekke setene. Men fant null-nix-nada. Følelsen av billetten mellom fingrene var fremdeles tilstede, men jeg har null anelse om hvor den tok veien. Er et grått hull i hukommelsen. Teflonhjerne kaller jeg det.
Heldigvis var det en grei vekter på jobb (trodde de streiket, men har kanskje gått glipp av enda mer?) som trodde på forklaringen min og slapp meg ut.
Så da var jeg omsider hjemme og vurderer veldig sterkt om jeg bør lalle sengen eller se en episode Game of Thrones... Har mest lyst til det siste.
Men da må det skje NUH.

Søvnregistrering

Jeg gjesper kjeven ut av ledd snart og er øm i kjevemusklene, men pr nuh er jeg iallfall ikke altfor trøtt. Har økt dosen til 2-3 piller, men i går stod jeg og nesten sov på bussen hjem fra jobb. Så det er kortvarig "glede". Har time hos nevrolog i kveld. Har fått diagnose for årevis siden, men gjenstår fremdeles å få i havn en søvnregistrering som får Nav til å dekke utgiftene til medisinering.

Søvnregistreringen foregår over 1,5 dag. Man kommer inn til sykehuset på ettermiddagen og får festet mange elektroder til beina, overkroppen og hodet. Man skal også ha måler på fingeren som måler co2-metning i blodet eller noe. Og, det verste av alt, er en liten innretning som kontrollerer pusten. Det er en irriterende flapp som ligger plassert fra nesen til munnen, med to små (og heldigvis korte) slanger/rør som stikker inn i neseborene. Jeg har virkelig INGENTING til overs for den saken der, og tidligere har jeg prestert å rive den av i søvne.

I mitt tilfelle har ikke den mye å si, for jeg er ikke plaget med verken snorking eller pustestopp om natten. Jeg har heller ikke "restless legs". Men alt utstyr må på, uansett hvor mye man krangler på det. Det handler om helheten, osv.
Når man er ferdig "innpakket", ser man egentlig ut som et eksperiment som har rømt fra lukket avdeling. Noe jeg vitterlig påpekte sist gang...


Man får en strømpe på hodet for å holde ledninger på plass, og et par apparater som måler og registrerer alle elektriske impulser.
I ettertid blir dette printet ut og analysert av eksperter. Det gir et overblikk over hvordan nattesøvnen har vært. Om man har våknet flere ganger, om man har pustestopp eller rykninger i beina, og hvilket av de 5 søvnstadiene man er i. REM-søvn, bedre kjent som drømmestadiet, og 4 andre nivå som igrunnen bare blir definert som nivå 1, 2, 3 og 4. 1 er lett søvn, 4 er dyp, tung søvn. (se bunnen av innlegget)

Konklusjonen etter mine registreringer har vært at jeg befinner meg mest på stadie 3 og 4. Dyp, dyp søvn.
Jeg husker jeg var hos fastlegen min etter den første registreringen, det er vel 7-8 år siden. Jeg hadde med hele rapporten fra sykehuset. Men han ristet på hodet og skjønte ikke problemet mitt, for det stod jo at jeg sov godt om natten. Han hadde aldri hørt om idiopatisk hypersomni, og valgte å kalle det latskap istedet.


Del 2 av søvnregistreringen foregår på dagtid. Man blir vekket 7-8 om morgenen og skal være våken i omtrent 2 timer. Deretter blir man fulgt på rommet for å legge seg i sengen i 20 minutter. Man blir vekket igjen, er våken i 2 nye timer og blir sendt på rommet på nytt. Denne prosessen gjentas 4-5 ganger. Jeg har bare vært ute for 4 ganger selv. Og jeg har sovnet hver gang. Det raskeste er 3 minutter. Men det er også her problemet med å få dekket medisiner kommer inn.
Før var kravet at man skulle sovne på under 10 minutter (snitt) for å slippe unna med egenandel. Nå er kravet 8 minutter. Jeg har brukt 8 minutter og 25 sekunder i snitt. Så om jeg sovner på 3 minutter en gang og 8 minutter neste, hjelper ikke det om jeg plutselig har to innsovninger på 12 minutter.


Så nå satser jeg på et nytt forsøk. Jeg blir alltid stressa i slike situasjoner, og da ligger jeg lys våken og lytter etter lyder istedet. OK, 12 minutter innsovningstid er sikkert ikke mye for folk flest, men for meg føles det som en evighet. Jeg pleier sovne idet hodet treffer puten. Litt bortskjemt der kanskje, og er det i det hele tatt noen fordel med hypersomni, så må det være evnen til å kunne hvile når man bestemmer seg for det, uten at nattesøvnen blir påvirket. På den annen side er det kjipt å være zombie-trøtt og tenke at det er ikke vits å legge seg uansett, for det vil ikke hjelpe på våkenheten. Det eksisterer ingen 20-minutters powernap i min verden. Gi meg 2 timer ekstra og tryll litt, så kan det hende det hjelper.

Å stå rett opp og ned på en buss og føle at noen har brukt en hjulvisp i hjernen min er ikke noe snacks. Når man har sovet 9 timer og det føles som man har sovet 2 timer hver natt i en uke. Desorientert, forvirret, ukonsentrert, svarer på automatikk på spørsmål og oppfatter ikke hva folk forteller meg engang. Befinner meg et helt annet sted mentalt. Og det stedet er temmelig tomt, stille og rolig. Tror hjernen min har en innebygget pauseknapp. Welcome to Zombieland!
Kroppen kjennes ut som den er laget av sirup og veier flere tonn. Armene og beina henger liksom ikke med. Jeg venter egentlig bare på å kollapse. At beina skal knekke sammen under meg. Men det har ikke skjedd så langt, og det er nesten som et lite mirakel. Jeg ser for meg et skrekkscenario hvor jeg bare velter overende som en stor potetsekk. Øynene svir, øyelokkene er tunge. Kjennes som jeg har noe tungt over skuldrene og brystet. Men jeg holder meg på beina. Nesten litt robot.

Men alt dette er det bare jeg som "ser". Det er usynlig utenpå. Jeg har (heldigvis) livslang erfaring i å holde masken. Smilet mitt veier heldigvis ikke så mye. Og det gjør det hele litt enklere. Det er tidspunkt hvor det er drittøft å være på jobb. Men jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten jobben. Det ligger litt prestisje i å holde hjulene i gang. Verden stopper ikke opp. Jeg kan ikke tillate meg selv å gi opp eller grave meg under en dyne og synes synd på meg selv. Jeg er ikke den første som sliter og jeg blir heller ikke den siste. Og, det viktigste av alt som jeg gjentar for meg selv: Det er forbigående. JA, det er like fullt tilbakevendende og jeg vil ha diagnosen resten av livet, men jeg fungerer jo. Jeg kommer meg opp og ut hver morgen, jeg har mange fantastisk gode kollegaer, jeg har en nydelig sjef som er utrolig forståelsesfull og imøtekommende og dette SKAL jeg klare. Det føles iblant som å ha vann til hoftene og forsøke å løpe motstrøms i en stri elv, det skal jeg ærlig innrømme.

Vel, jeg hadde ingen ambisjoner om å fremstå som et stakkarslig offer eller høste mye medlidenhet eller trøste-kake :P (OK, kake hadde ikke skadet) Så mitt eneste formål er vel egentlig å informere. Det er en ærlig sak at jeg tidvis har begrensninger i hva jeg orker. Og jeg har garantert fornærmet noen opp gjennom årene ved å trekke meg fra ting jeg har lovet meg bort på. Ingen kan se på utsiden hvordan jeg har det på innsiden. Hvor mye energi som er tappet bort i et sort hull. Når 0,005% av befolkningen har dette, forventer jeg absolutt ikke at andre har hørt om det. Jeg har selv savnet informasjon i årenes løp og har trålet nettet rundt på jakt etter andres erfaringer. Folk i samme båt. Finne ut hvordan andre lever med det, hvilke begrensninger og forutsetninger man har i forhold til et normalt liv. Det har vært relativt lite informasjon sammenlignet med saker som omhandler narkolepsi. Det er beslektet, men likevel så fjernt. Så ved å tråkke opp min egen sti, kan jeg kanskje hjelpe noen som kommer etter meg?

Tapas

I kveld blir det tapas. Jeg har satt opp en meny, men tror det hele må dokumenteres med bilder så jeg har inspirasjon til en eventuell neste gang. Vi blir bare 4 stykker, så jeg regner med det blir restefest i morgen.

Jeg fikk tilsendt flere tapasprodukter i forbindelse med en Buzzador-kampanje, og nå er tiden kommet for å teste dem ut. Kommer tilbake med bilder ;)

Jeg går tidlgiere fra jobb i dag også, så har bare en knapp time igjen her. Skal levere sykkelen på en aldri så liten service, ettersom jeg mistenker litt dårlig kobling mellom batteriet og displayet på styret. I tillegg har noen av girene fjusket litt. Men jeg digger ikke sykkelen mindre av den grunn, regner med det er lett å få fikset og en såkalt "tilfeldig feil".
Brukte forresten 20 minutter blank på å sykle til jobb i dag, mot 45 minutter med buss :D Det er da totaltiden fra jeg går ut døren hjemme til jeg ankommer jobb. OK, jeg brukte motoren hele veien og tråkket på det jeg kunne, men det er en rekord jeg har store ambisjoner om å slå. Misforstå meg rett, jeg har overhodet ingen ambisjoner om å bli et hensynsløst fartsfantom som meier ned både kvinner og barn på sin ferd mot personlige rekorder. Det ryker nok med noen tapte liv i form av dumdristige snegler og meitemark, men jeg sikter meg ikke inn på dem i det minste. Vil helst unngå moste insekt-lik på sykkelen min.
Og - jeg bør sikkert ikke si det høyt i frykt for å jinxe det, men - jeg har fremdeles til gode å sluke en flue.
Lenge leve pusting gjennom nesen.