Stian Elholm

Det er utrolig fascinerende hvordan bittesmå handlinger kan føre til enorme tankerekker.

06:53:
Jeg hoppet av bussen. Den kjørte videre, fulgt av en tett rekke biler. Jeg gravde frem ID-kortet mitt fra vesken og festet det rundt halsen. Trafikken av biler opphørte, jeg kikket kjapt i begge retninger før jeg hastet over veien. De siste skrittene, nesten over, så jeg for meg et scenario hvor det kom en bil overraskende på og meide meg ned. I det minste ville det være lett å identifisere meg, der jeg lå med ID godt synlig.

Eller ville det?
Jeg kom til å tenke på Stian. Hvor utrolig ugjenkjennelig han plutselig var, der han lå vannrett i sykehussengen. Det var et helt feil perspektiv. Det var ikke sånn det skulle være, var det virkelig han? Jeg tror jeg fikk en kræsj i hjernen min der og da. Jeg så på ham, men jeg hadde vansker med å se at det VAR han. Han så annerledes ut. Væske i kroppen? Eller fortrengning fra min side?
Jeg har mange gode minner fra den altfor korte tiden jeg kjente han. Vi var kollegaer, vi var venner.

Jeg husker en lønningspils, musikken var høy og stemningen var høyere. Jeg husker nøyaktig hvilken låt som ble spilt, men ikke hva den heter. Jeg filmet rundt og rundt i rommet, alle var med på musikken. Noen pratet, andre danset. Gangsta' rap. Stian levde seg skikkelig inn, det ble en perfekt liten musikkvideo med han i hovedrollen. I ettertid sørget han for å slette filmen dessverre.


Det siste minnet er fra spillkveld hjemme hos meg. Vi spilte risk, Stian beslagla alltid de gule brikkene. Jeg husker jeg satt på fanget hans og han holdt rundt meg. Dette var siste gang jeg så ham.

Jeg var bortreist den helgen det skjedde. Jeg kom tilbake mandag til forskjellige forklaringer. Jeg skjønte ikke alvoret. Jeg trodde først han bare hadde blitt for full. Slått seg, havnet på sykehus. Men det var igrunnen riktig. Det var det som skjedde fredagen.
Det som derimot skjedde lørdag var langt verre. Han tok overdose. Heroin.

Jeg skjønner det fremdeles ikke. Jeg ante ingenting. Så satt jeg på sykehuset, holdt hånden hans. Gråt. Hele familien hans var der. Bestemoren gav meg bitene i puslespillet. Jeg innså at jeg ikke kjente Stians fortid. MEN, jeg ble kjent med ham slik jeg vil huske ham. En fantastisk gutt, med glimt i øyet. Humor. Omtanke. Fremtidsdrømmer og ambisjoner. En som la sjelen i å nå målene sine. Sosial. Og nydelig. Og han var bare 19...

Det tok lang tid før jeg rørte de gule riskbrikkene. Ingen andre fikk røre dem heller. De var hans.
Det er fremdeles slik at ingen andre får røre dem.
Nå er de mine.