Fra skrukk til sprek!

2013. Et nytt og bedre liv.
Har ikke kommet igang med planen min skal jeg være ærlig (den som gikk ut på å ha et sunt kosthold og få masse mosjon), det har røket med uforskammede mengder is, sjokolade og digg. Men de ukene jeg er barnløs, gidder jeg sjelden lage noe skikkelig middag. Så her er jeg jo-jo, ja... Nå har jeg bestemt meg for at NÅ, nå SKAL jeg! I går pakket jeg med ferskt treningstøy på jobb, klistret opp info om at jeg skulle trene på facebooken min, og tvang meg selv ned i treningsrommet. Og, skrekk & gru! Det var folk der! Jeg pleier alltid ha det for meg selv! ("Alltid" betyr altså de 2-3 gangene jeg har benyttet meg av treningsrommet den tiden jeg har vært ansatt her) (1,5 år)

Jeg gikk på tredemøllen, satte den på 6 % stigning og 6 km/t. Rask gange. Kjente at jeg fort ble rød i ansiktet, og måtte kaste gensern. Meg, og 4-5 sporty mannemenn. Hurrayy. Hva skjer? Joda.. han ene fyrer opp tredemøllen ved siden av meg. Bånn pedal, ikke noen myk start der i gården. Rett på løping! Ja... jeg har et håpløst konkurranseinstinkt. Så jeg måtte jo øke tempoet selv. Trykket febrilsk på vekselvis "øke tempoet" og "fjerne motbakkefølelsen totalt" til jeg kom opp i lett jogg. 9-10 km/t. Piiiinte meg selv til jeg hadde fjernet 100 kcal og hadde tilbragt 13 minutter i "rødsprengt hummer"-modus.

Så vandret jeg videre til romaskinen. Den stod på nest tyngste nivå. Satte meg ned, dro lekent og lett i snoren og tenkte "Hah! Piece of cake!" (Var det noen som sa "famous last words"...?) Det tok meg et lite minutt å innse at jeg brukte den helt feil, og at jeg faktisk måtte spenne godt fra og dra til. ÅHHERREGUUUUD! Jeg pustet som en blåhval, lirket løs en fot og lente meg diskrét frem. Flikket nålen ned på "ikke så veldig tungt", og sveipet tilfeldigvis innom menyen hvor jeg nedjusterte ønsket tidsbruk fra 15 til 3,5 minutter. Kan ikke risikere å ende opp med hjerteinnfarkt. Hadde jeg trengt munn-til-munn, ville samtlige kandidater vært 50+ og dryppet av svette. Ergo: Intet alternativ.

Jeg forlot romaskinen etter noen intense minutter som føltes som timer, og observerte i øyekroken at en svett mannemann kapret maskinen og kjørte den opp i maksimal tyngde.
Gikk litt rådvill rundt, endte opp med å trene litt mage, rumpe og lår (ante ikke at jeg hadde muskler der engang, men den sviende følelsen av lyskestrekk gav meg en solid påminnelse om at jeg faktisk består av kjøtt på innsiden, og ikke bare stekesmør.

Til slutt var alle unntatt èn borte. Han tok noen runder på apparatene før han svingte seg opp i noen håndtak som var festet i høyden og tok en solid runde pull-ups. Ja. Jeg stirret. Han er eldre enn pappa. Jeg sverger. Det så dritenkelt ut! Jeg oppdaget at jeg hadde utbrutt et "Wow" og fanget oppmerksomheten hans. Så jeg fulgte opp med å forklare at "det der hadde aldri jeg klart". Han hadde visst hatt en lang pause, og da han begynte på igjen hadde han klart 2. Men det var han fornøyd med, og derfra hadde det bare gått bedre og bedre.
Jeg nevnte konkurranseinstinktet mitt, og at nå MÅTTE jo jeg også forsøke så snart jeg var på egenhånd. Men han burde ikke bli forbauset om jeg ble funnet dagen etter med brukket lårhals...

I dag møtte jeg han igjen i kantinen, han sa det var gledelig å se at jeg fremdeles var like hel. Og jeg kunne "stolt" (mest flau) informere om at jeg hadde klart en halv pull-up. Så nå er målet mitt å klare 5 før sommeren.

Så, hey, jeg brakk ikke lårhalsen i går, ergo får jeg gjøre et nytt forsøk i dag ;)
Ja, jeg syntes faktisk det var veldig gøy. Så nå bærer det ned i treningsrommet ;)