Zzzzzzz

På fredag var jeg bekymret for at jeg skulle ende med å sove bort helgen. Langhelg, ekstra mye fritid. Jeg så ikke frem til det.

I ukedagene knasker jeg modiodal for å holde hjulene igang, mens i helgene forsøker jeg å gi kroppen pause fra piller. Men det har sin pris. (Det har forsåvidt medisinen også) Forrige helg sov jeg 13 timer den ene dagen. Og 17. mai? Jeg våknet på morgenen og var oppe noen timer før jeg la meg igjen og sov til kl 15.
Likevel er egentlig ikke dette så ille, selv om det ikke er slik jeg er når jeg er på topp.

Idiopatisk Hypersomni.
Er gått flere år siden jeg fikk diagnosen første gang, men har hatt det i 13-14 år.
Heldigvis går det i perioder og bølgedaler. Er jeg bra, så merker jeg ikke stort til det. Jeg kan riktignok fremdeles drikke en kanne kaffe og gå rett til sengs og sovne på flekken. Og være "voldelig" om natten, men ikke huske noe selv neste morgen. Og jeg savner konstant følelsen av å ha overskudd og energi. Kroppen min er seig og dvask uansett hva jeg foretar meg. Jeg legger meg 21.30 hver kveld, med mindre jeg er trøtt og legger meg før ungene. Feks kl 17 eller 18. Og sover til neste dag. Har heller ingen problemer med å sove ettermiddagshvil i 2 timer og deretter gå og legge meg for kvelden til normal tid.

Så kommer perioder som nå, hvor jeg bare føler for å sove store deler av tiden. Jeg orker ikke engasjere meg sosialt, unngår å love meg bort på aktiviteter og arrangement i tilfelle jeg ikke orker likevel. Tar dag for dag og time for time. Kroppen er tung, hodet fullt av "støy", konsentrasjonen glipper og jeg kunne like godt hatt 2 i promille. Blir jeg trøtt og sliten, finnes det få andre alternativer enn å sove noen timer. Setter på alarm og tvinger meg selv opp igjen etterpå, selv om det føles som jeg helst kunne sovet 8 timer til. Jeg holder det i sjakk med 100 g modiodal som jeg knasker innpå idet jeg våkner, ettersom det tar et par timer før det har effekt. Da klarer jeg iallfall arbeidsdagen.

Og til slutt har man det verste stadiet. Hvor jeg føler meg dritings og ikke klarer våkne. Får ikke opp øynene. Eier ikke bevissthet. Alt er tåke, klarer ikke våkne om morgenen. Og når jeg omsider våkner til, aner jeg ikke hvor lenge det varer. Jeg merker ikke nødvendigvis at jeg sovner igjen heller. Og når jeg våkner, aner jeg ikke hvor lenge jeg har vært borte. Jeg kan ikke lese noe, da sovner jeg. Jeg kan ikke ta buss, for jeg risikerer å bli vekket av bussjåføren på siste stopp. Jeg kan ikke se film, for jeg får bare med meg de første minuttene uansett. Jeg kan ikke gå på byn, for setter jeg meg ned sovner jeg og blir kastet ut. Spiser jeg middag, må jeg sove etterpå. Sitter jeg i bil, bør jeg for all del ikke være sjåfør.
Medisinen blir økt 3-4 ganger.

Folk flest argumenterer med at de også er sliten på jobb og er trøtt til tider. Men for min del er jeg vanlig trøtt ETTER å ha tatt medisiner. Og sykelig trøtt før. For ja, jeg kan ta medisiner og legge meg til å sove uten problemer. Det er ikke uten grunn at det gir utslag på dopingtester og sammenlignes med amfetamin og ritalin. Men hadde jeg vært normal, ville det vært som speed for meg. Jeg ville ikke vært i stand til å legge meg til å sove etterpå...


Helgen gikk forresten veldig bra. Endte opp med å ta medisiner for å komme meg opp og ut. Lørdag hadde vi piknik på en festning og lekte turister i egen by. Spiste softis og hadde det kjempefint. Fikk tilogmed (rød)farge. Søndag badet vi i bassenget på jobben til samboern, og jeg laget seljefløyte til eldstemann og ene nabogutten. Mandag laget jeg seljefløyter til samtlige nabounger og samboern testet sykkelen min for første gang :)

Det er frustrerende å være så totalt tappet for energi, men jeg trøster meg med at det ikke er like ille hele tiden og at jeg har lange perioder hvor jeg fungerer greit.

Ting

I fare for å virke materialistisk, lager jeg likevel en liste over ting jeg føler hever kvaliteten i hverdagen min.


Overst må vel nesten sykkelen min få trone:

Og kaffekvernen min 

Presskannekoppen 

Mobilen

Det vanntette kameraet

Mest av alt stolt!

Dagens hovedperson er Milan på 2 år og 3 måneder.

Vi har doring til han som han har brukt en del ganger. Stort sett sitter han der og lugger av ark etter ark av dorullen. Men ved noen unntak har det blitt poop i skålen. Mest takket være rask reaksjonsevne fra oss andre.

Men! I går kom han plutselig løpende ut på badet og begynte å rive av seg klærne. Satte han på do, og jaggu tisset han også! Jeg vet ikke helt hvem som var stoltest av meg og han :D

...det hører med til historien at han et par timer senere kom løpende ut igjen på do, og idet jeg skulle hjelpe han opp på krakken, oppdaget jeg at han var bleieløs. Det neste jeg registrerte, var at bodyen var litt våt...
Jeg ropte på samboern, og inne på rommet til minsten fant vi to dammer. Og en kabel...

Han gjorde det heldigvis bra igjen i dag da han løp på do på nytt for å tisse :D
Han protesterer kraftig mot å få på seg bleie igjen og gjør gjentatte forsøk på å kaste nye bleier i søpla, så jeg tror det er en som er klar for å bli stor gutt her.
Jeg liker det.

[Ingen Fornuftig Overskrift]

I dag har jeg lært et nytt ord: Bingovinge!
For de som ikke tar den, er det et alias for grevinneheng. Me like.

Utover det har eldstemann hatt en liten åpenbaring i helgen.
Vi har bodd i Fyllingsdalen i 10 måneder, og i høst kom han skjevt ut med en som er noen år yngre. Minien hadde løpt etter han og jaget han rundt, og etter den episoden ble han omtalt som fienden.

Jeg fortalte om en episode hvor jeg kom skjevt ut med en gutt. Vi var med i 4H og dro på sommerleirer sammen, han er et år yngre enn meg og vi endte alltid opp i tottene på hverandre. Jaget hverandre rundt, eller han kunne løpe etter meg og venninnene mine hele dagen og rope ting til oss.

Helt til en dag, på vei til en ny sommerleir, hvor jeg kom inn på bussen og ble møtt av et "Hei, Linda ****!", og der satt han. "Hei, Håvard ****!" svarte jeg, i samme tone. "Åh, kan du navnet mitt?" Han så oppriktig overrasket ut. Og mer skulle ikke til før en barriere var brutt. Noen andre unger stjal luen min på bussturen, han gikk for å banke dem litt så jeg fikk den tilbake. Og etter det har det aldri vært et vondt ord mellom oss.

Jeg forklarte eldstemann at han som løp etter han mest trolig ikke visste hvordan han skulle bli kjent med han, og at det nok ikke var noe vondt ment med det.
Han trodde meg selvsagt ikke, og det var selvskrevet at disse to guttene alltid skulle være fiender.

På lørdag ruslet vi en tur. "Mamma, du hadde rett", sier han plutselig. "Hvordan visste du at det ville skje?"
Da hadde han blitt venner med fienden sin likevel, og plutselig var han ikke noe farlig likevel.

Så gjenstår det å se hvor lenge han husker denne nyervervede livserfaringen sin ;)

WTF...?

Jeg benytter sjansen til å rydde litt, i morgen er det back in business. Har vært hos legen og fått medisiner og sykkelforbud i dag... :'-(

Men, anyway. Jeg kom over et dikt jeg hadde skrevet på baksiden av en flykvittering for 4 år siden. Jeg tenkte jeg skulle dele det med de som eventuelt måtte ha forvillet seg inn hit. Hvorfor? Ingen idè. Mer meningsløst dikt skal man lete lenge etter. Det handler om Alex, og helt ærlig kjenner jeg ingen som heter Alex. (Ved nærmere ettertanke kan dette være fra en ICA-konkurranse som jeg endte opp med å aldri delta i likevel)


Hans navn var Alex av Langvekkistan
Fra det ytterste av Bortgjemtland
Han var en ukjent fra undergrunnen
Som vokste opp, helt fra bunnen
Han ble mektig og viden kjent
Og over landet ble han sendt
Han ble nåtidens Supermann
Med ansvar for titusen mann
Han kjørte tog i superfart
Han hadde en plan, helt fra start
...han hoppet av i fart.
De sa han var feig
Men han gjorde titusen mann om til kjøttdeig
Han tjente cash, han tok en risk
og solgte alt til ICA's kjøttdisk.


The end.



(Kanskje like greit at jeg ikke deltok i den konkurransen, hadde trolig fått besøk av menn i hvite frakker rimelig kjapt)

Ufrivillig fri

Min andre "fridag" denne uken. Jeg tror muligensvis kombinasjonen bihulebetennelse og sykling i kald luft ikke var helt heldig, for det surkler, dirrer og skurrer langt ned i ryggen når jeg puster. Og i dag har jeg egentlig sovet bort det meste av dagen hittil, og er fremdeles grenseløst trøtt og sliten.

Men jeg har det egentlig ganske greit ellers. Bortsett fra dårlig samvittighet for å ikke befinne meg på jobb i skrivende stund. Og så lurer jeg på når jeg kan sykle til jobb igjen. Tror kanskje jeg skal la sykkelen stå til neste uke, men kjenner et par abstinenser melde seg når jeg tenker på tapt trening. Bitt av basillen allerede?

Vel, jeg får ta en drop-in hos legen i morgen og se om jeg får klarsignal til å kaste meg over jobb igjen. Og høre om det finnes noe som fjerner ekstrem søvnighet.

Hit The Road

Jeg syklet til jobb i dag! Og på mye kortere tid enn jeg hadde estimert. Det tok ca 30-35 min, og jeg tråkket for egen maskin mesteparten av veien. Motoren ble slått på i oppoverbakkene, men jeg kjente det i musklene likevel. Dette er bra trening! Målet er å komme seg til jobb uten fusk og fanteri. Sykkelen er dog ingen lettvekter, så det er ikke noe jeg har ambisjoner om å klare helt med det første.

Men når det er sagt, så står dette absolutt til forventningene. Jeg gleder meg til kl 15, da skal jeg ned i garderoben og skifte til treningsvennlig tøy og sette meg på sykkelen igjen. Den troner nede i parkeringshuset, rager litt over alle de andre syklene grunnet de store hjulene. Men den er absolutt lekker å se på. Jeg er fornøyd!