I 2001 var jeg russ, hadde mitt siste år på videregående og fullførte 3. år på Formgivingslinja. Studiekompetanse og alt det der. Men det var egentlig ikke det jeg ville bli. For hva blir man egentlig, etter 3 år med tegning og maling? Joa, man lærer jo å tegne, men hva BLIR man?
Da jeg begynte mitt andre år på videregående, innførte de IKT-linjen. Men den visste jeg fint lite om.
Etter videregående ble det spontant skifte av retning. Før jeg visste ordet av det hadde jeg vært på et info-møte på IT-Akademiet og signerte papirer. Så fulgte et år med CCNA (kort fortalt programmering av rutere og design av nettverk + + ). Da det var over, ble jeg mamma for første gang, og det ble ikke så mye karriere på meg.
Jeg fulgte opp med et kort reklame-studie, og kastet meg ut i salgsbransjen. Hvor det igrunnen gikk ganske bra. Men salg krever 100% av en hele tiden, og det er et yrke med stor gjennomtrekk. Jeg hadde lyst på en karriere, et yrke med mening hvor jeg kunne videreutvikle meg og lære mer. Jeg savnet IT.
Jeg jobbet litt i Oslo i Bredbåndsguiden, en kombinasjon av IT-kunnskap og salgsferdigheter. Så begynte guttungen på skole og jeg returnerte til Bergen. Fikk jobb hos NextgenTel som tekniker, og begynte så smått å gjenoppta IT-ferdighetene. Etter et drøyt halvår ble jeg headhuntet av Toshiba som lovet meg dobbelt så høy lønn, og jeg gikk over til dem. Noe som ble kortvarig glede ettersom de raskt la ned Bergensavdelingen pga finanskrise. Så ble jeg gravid igjen i mai 2009, og i august 2011 begynte han i barnehage. Måneden etter fikk jeg jobb hos BKK AS via Elan, og jeg begynte i oktober. Jeg fikk riktignok nakkeprolaps dagen etter jeg fikk vite at jobben var min, og troppet opp med nakkekrage og sykemelding, men det var uansett starten på noe bra :)
Jeg sitter her fremdeles, og håper jeg blir værende her lenge. Jeg er kun vikar, så jeg aner ikke hva fremtiden bringer, men håper det åpner seg en luke. Jeg jobber på IT-vakten og hjelper kollegaer i hele konsernet, og det renner inn med både telefoner og folk som kommer på døren og trenger hjelp. Må innrømme at jeg liker on-site biten av arbeidet, det å kunne plukke og skru litt. Og det kan ikke under noen omstendigheter sammenlignes med jobben jeg gjorde hos NextGenTel, hvor jeg famlet i blinde og gav rådgiving pr telefon uten å se problemet. Her fjernstyrer vi PCer over en lav sko, og en del av maskinene får vi levert på døren.
Kollegaene mine er kjempeflotte, arbeidsmiljøet er bra, det er sosialt og jeg tror ikke jeg kunne hatt det bedre :) Jeg skammer meg litt som surfer og blogger på jobb, men på den annen side røyker jeg ikke, hehe :P
Det er en del sosiale aktiviteter og fritidstilbud her også, og planen nå fremover er å komme meg i bedre form, sykle til og fra jobb, begynne i klatregruppen og kanskje i koret. Har allerede meldt meg inn i Kreativ Klubb, og satser på å ha et kurs i kortlaging iløpet av det neste halvåret. Nå er det 2 uker igjen til rettssaken med eldstemann kommer opp og blir avgjort, så livet mitt med alle dets planer står litt på vent frem til da. Tar en dag av gangen i mellomtiden, så får vi se hva fremtiden bringer :)
tirsdag 28. februar 2012
onsdag 22. februar 2012
...
Jeg har forresten bikket 6 kg ned, men det teller vel strengt tatt ikke grunnet ekstreme tilstander og det faktum at jeg ikke har fått i meg mat i dag :P
Syk/Frisk
Ironien biter meg i rumpa.
Ikke lekent og lett, men hardt og nådeløst.
Jeg føler meg som en pingle!
Først hadde jeg en uke med 39,5 i feber og tilhørende frysetokter. Jeg dyttet i meg paracet og karret meg på jobb. Mot slutten av uken forsvant feberen, men nesen ble mer og mer tett.
Uken etter returnerte feberen, om enn noe mildere. Så jeg bestemte meg for å gå til legen. Det er en uke siden. Jeg gikk fremdeles på jobb, paracet er min venn i nøden.
Hos legen fikk jeg diagnosen bihulebetennelse (noe som i og for seg ikke er en overraskelse, vi er gamle venner), samt en resept på apocillin.
På apoteket informerte de om at dette var sterkt for magen, men jeg mintes å ha brukt medisinen før (år og dag siden) og kunne ikke huske å ha hatt noe ubehag (skyldes nok enten hukommelsessvikt, eller det faktum at jeg ca ALDRI fullfører en tablettkur).
Så jeg kjørte på. Marius hadde fått samme medisin i forbindelse med noe halsgreier, og han hadde kjøpt Idoform. OG blitt dårlig i magen. Men det gikk over på en dag.
Jeg kjøpte IKKE Idoform...
Vel, jeg var ikke på jobb i går. Og heller ikke i dag. I natt begynte jeg å spy også. Og magen er fremdeles skikkelig ødelagt.
Bihulebetennelsen er borte, og jeg vurderer veldig sterkt å kaste resten av medisinene i do. Så var det dette med å fullføre medisinkurer da...
Tror det blir en telefon til legen for sikkerhets skyld.
Ikke lekent og lett, men hardt og nådeløst.
Jeg føler meg som en pingle!
Først hadde jeg en uke med 39,5 i feber og tilhørende frysetokter. Jeg dyttet i meg paracet og karret meg på jobb. Mot slutten av uken forsvant feberen, men nesen ble mer og mer tett.
Uken etter returnerte feberen, om enn noe mildere. Så jeg bestemte meg for å gå til legen. Det er en uke siden. Jeg gikk fremdeles på jobb, paracet er min venn i nøden.
Hos legen fikk jeg diagnosen bihulebetennelse (noe som i og for seg ikke er en overraskelse, vi er gamle venner), samt en resept på apocillin.
På apoteket informerte de om at dette var sterkt for magen, men jeg mintes å ha brukt medisinen før (år og dag siden) og kunne ikke huske å ha hatt noe ubehag (skyldes nok enten hukommelsessvikt, eller det faktum at jeg ca ALDRI fullfører en tablettkur).
Så jeg kjørte på. Marius hadde fått samme medisin i forbindelse med noe halsgreier, og han hadde kjøpt Idoform. OG blitt dårlig i magen. Men det gikk over på en dag.
Jeg kjøpte IKKE Idoform...
Vel, jeg var ikke på jobb i går. Og heller ikke i dag. I natt begynte jeg å spy også. Og magen er fremdeles skikkelig ødelagt.
Bihulebetennelsen er borte, og jeg vurderer veldig sterkt å kaste resten av medisinene i do. Så var det dette med å fullføre medisinkurer da...
Tror det blir en telefon til legen for sikkerhets skyld.
tirsdag 21. februar 2012
Hjemmedag
I dag ble det hjemmedag på meg, gitt. Begynner å bli frisk etter en kraftig bihulebetennelse, så om dette skyldes bivirkninger av penicillinen eller en god gammeldags omgangssyke/magesjau, vites ikke.
Lå våken halve natten og var kvalm, så har fått tatt igjen litt søvn og håååper ting roer seg ned litt nå.
Jeg har iallfall nådd et av delmålene mine, med litt "drahjelp".
Jeg har bikket 5 kg i redusert vekt. Noe som ikke vises foreløbig, men om ytterligere 5 vil det nok merkes. Da kan jeg nok begynne så smått å grave i skapet etter litt mindre klær.
Det er forresten ganske kjipt å sitte hjemme. Magen bråker som et jordskre i hardanger, men hodet fungerer jo. Og jeg må innrømme at jeg kjeder meg og savner jobb. Har et snev av dårlig samvittighet, men trøster meg at det hadde vært verre å skulle avbryte jobbsamtaler grunnet akutt "personlig krise".
Jeg får håpe dette er raskt forbigående, så jeg er back in business i morgen :)
Jeg fikk iallfall tid nok i dag morges til å dresse opp minsten til karneval, og det er herlig å se han så fornøyd! Jeg kjøpte inn kostyme til han i går: Handy Mandy drakt, og lommelykten Glimte. Sistnevnte forelsket han seg spontant i, det var kjærlighet ved første blikk. Han smilte og lo og gliste det han var god for, mens han lyste rundt seg og trykket på knappene. Det hører vel med til historien at han hadde den med seg i sengen, og vi fra tid til annet hørte den avslørende stemmen til Glimte (ja, den snakker også). Ble kanskje ikke så mye søvn på han, men så lenge humøret er på topp, kan det gjøres unntak.
3 timer til de andre kommer hjem nå, og her sitter jeg og læxer. Burde vel egentlig planlagt middag, men orker ikke helt å tenke i de baner.
Vel, adios for denne gang.
Lå våken halve natten og var kvalm, så har fått tatt igjen litt søvn og håååper ting roer seg ned litt nå.
Jeg har iallfall nådd et av delmålene mine, med litt "drahjelp".
Jeg har bikket 5 kg i redusert vekt. Noe som ikke vises foreløbig, men om ytterligere 5 vil det nok merkes. Da kan jeg nok begynne så smått å grave i skapet etter litt mindre klær.
Det er forresten ganske kjipt å sitte hjemme. Magen bråker som et jordskre i hardanger, men hodet fungerer jo. Og jeg må innrømme at jeg kjeder meg og savner jobb. Har et snev av dårlig samvittighet, men trøster meg at det hadde vært verre å skulle avbryte jobbsamtaler grunnet akutt "personlig krise".
Jeg får håpe dette er raskt forbigående, så jeg er back in business i morgen :)
Jeg fikk iallfall tid nok i dag morges til å dresse opp minsten til karneval, og det er herlig å se han så fornøyd! Jeg kjøpte inn kostyme til han i går: Handy Mandy drakt, og lommelykten Glimte. Sistnevnte forelsket han seg spontant i, det var kjærlighet ved første blikk. Han smilte og lo og gliste det han var god for, mens han lyste rundt seg og trykket på knappene. Det hører vel med til historien at han hadde den med seg i sengen, og vi fra tid til annet hørte den avslørende stemmen til Glimte (ja, den snakker også). Ble kanskje ikke så mye søvn på han, men så lenge humøret er på topp, kan det gjøres unntak.
3 timer til de andre kommer hjem nå, og her sitter jeg og læxer. Burde vel egentlig planlagt middag, men orker ikke helt å tenke i de baner.
Vel, adios for denne gang.
mandag 20. februar 2012
Diverse oppdateringer
I dag hoppet jeg over en buss! Jeg stod på nest siste av mine 3 "endestopp" og kikket på klokken. 06:44. Første tilgjengelige buss var 8-10 minutter unna. Og dette er en fryktelig kald morgen, iallfall om man har prestert å løpe hjemmefra litt for dårlig kledd.
Jeg endte med å løpe derfra. Det BEGYNTE iallfall med løping. Men gikk raskt over til gange. Jeg ble passert av en sykkel, en syklist som tråkket på for harde livet forbi meg. Jeg tok meg selv i å dagdrømme litt. Fantasere om el-sykkel. Da skulle jeg lett ha tråkket oppover i høyt tempo med håret flagrende i vinden. Jeg hadde vært fremme på et blunk, noen usselige minutter.
Jeg passerte omsider endestoppet, og like etter peiste den ene bussen min forbi meg. Fulgt av tett trafikk. Jeg var i det minste på riktig side av veien og slapp å stå slukøret på andre siden. Klokket meg inn et par minutter før normalen. Kanskje noe jeg burde gjøre flere ganger?
..................
På fredag skulle jeg egentlig vært i en rettssak og vitnet, men den ble utsatt på ubestemt tid. Det er ikke akkurat første gang. Det er vel omtrent et år siden første gang jeg skulle vært inne, men da ble det utsatt. Så kom saken opp på sommeren, da var jeg inne og vitnet. Men den hovedmistenkte av de to involverte i saken hadde rømt til utlandet, så jeg trodde først det var derfor saken var tatt opp igjen nå. Helt til jeg leste litt grundigere på brevet som informerte om utsettelsen, hvor det stod omtalt som hovedforhandlinger/ankesak. Jeg regner med det dukker opp en eller annen avisartikkel når det skjer noe mer.
..................
I går var vi på Baluba, hele gjengen. Guttene elsket det! (Jeg og Marius også)
Det blir nok flere turer dit. Kanskje et par bursdagsfeiringer også.
Jeg hadde egentlig store forhåpninger om at det skulle bli en god natts søvn ettersom ungene var utslitt da vi dro hjem kl 18. Vel, eldstemann er jo ikke noe problem. Han sover som en stein. Problemet er vel helst å få han til å sovne.
Minsten... Vel, jeg kan vel kanskje ikke klage, etter at han de siste nettene har vært våken 3-3,5 timer i strekk hver natt. Han sov jo godt i natt, helt til han våknet. Hovedproblemet var vel mest at han våknet kl 5. Og da våknet jeg også. Radarhørselen min fanger opp den minste lyd. Han har soverom i motsatt ende av leiligheten, men det er visst ingen hindring. Jeg skulle uansett stå opp en halvtime etter, så det var ikke verdens undergang for meg. Men da jeg vekket Marius kl 6.15, møtte jeg et blikk fyllt av selvmedlidenhet. Enkelte er litt mer glad i nattesøvnen sin enn andre her i huset.
Det ble også flere lange, gode koser til eldstemann i dag. Han skal være hos faren sin ut februar nå, ettersom lillebroren hans (på farssiden) skal døpes neste helg. Da byttet vi en helg, og til gjengjeld har jeg han frem til helg nr 2 i mars. Deretter er alt et stort, svart hull. Jeg aner ikke hva som vil skje videre derfra. 12. og 13. mars virker altfor nær plutselig.
Jeg innser at det blir flere oppdateringer i tiden som kommer...
Jeg endte med å løpe derfra. Det BEGYNTE iallfall med løping. Men gikk raskt over til gange. Jeg ble passert av en sykkel, en syklist som tråkket på for harde livet forbi meg. Jeg tok meg selv i å dagdrømme litt. Fantasere om el-sykkel. Da skulle jeg lett ha tråkket oppover i høyt tempo med håret flagrende i vinden. Jeg hadde vært fremme på et blunk, noen usselige minutter.
Jeg passerte omsider endestoppet, og like etter peiste den ene bussen min forbi meg. Fulgt av tett trafikk. Jeg var i det minste på riktig side av veien og slapp å stå slukøret på andre siden. Klokket meg inn et par minutter før normalen. Kanskje noe jeg burde gjøre flere ganger?
..................
På fredag skulle jeg egentlig vært i en rettssak og vitnet, men den ble utsatt på ubestemt tid. Det er ikke akkurat første gang. Det er vel omtrent et år siden første gang jeg skulle vært inne, men da ble det utsatt. Så kom saken opp på sommeren, da var jeg inne og vitnet. Men den hovedmistenkte av de to involverte i saken hadde rømt til utlandet, så jeg trodde først det var derfor saken var tatt opp igjen nå. Helt til jeg leste litt grundigere på brevet som informerte om utsettelsen, hvor det stod omtalt som hovedforhandlinger/ankesak. Jeg regner med det dukker opp en eller annen avisartikkel når det skjer noe mer.
..................
I går var vi på Baluba, hele gjengen. Guttene elsket det! (Jeg og Marius også)
Det blir nok flere turer dit. Kanskje et par bursdagsfeiringer også.
Jeg hadde egentlig store forhåpninger om at det skulle bli en god natts søvn ettersom ungene var utslitt da vi dro hjem kl 18. Vel, eldstemann er jo ikke noe problem. Han sover som en stein. Problemet er vel helst å få han til å sovne.
Minsten... Vel, jeg kan vel kanskje ikke klage, etter at han de siste nettene har vært våken 3-3,5 timer i strekk hver natt. Han sov jo godt i natt, helt til han våknet. Hovedproblemet var vel mest at han våknet kl 5. Og da våknet jeg også. Radarhørselen min fanger opp den minste lyd. Han har soverom i motsatt ende av leiligheten, men det er visst ingen hindring. Jeg skulle uansett stå opp en halvtime etter, så det var ikke verdens undergang for meg. Men da jeg vekket Marius kl 6.15, møtte jeg et blikk fyllt av selvmedlidenhet. Enkelte er litt mer glad i nattesøvnen sin enn andre her i huset.
Det ble også flere lange, gode koser til eldstemann i dag. Han skal være hos faren sin ut februar nå, ettersom lillebroren hans (på farssiden) skal døpes neste helg. Da byttet vi en helg, og til gjengjeld har jeg han frem til helg nr 2 i mars. Deretter er alt et stort, svart hull. Jeg aner ikke hva som vil skje videre derfra. 12. og 13. mars virker altfor nær plutselig.
Jeg innser at det blir flere oppdateringer i tiden som kommer...
fredag 17. februar 2012
Hva har tannleger med samvittighet å gjøre?
Ganske mye, spør du meg. Det er et uoppklart mysterium hvorfor.
Jeg var nylig til tannlegen. Det var 1,5 år siden sist. Dengang da fikk jeg beskjed om at jeg hadde en løs fylling med antydning til hull, men jeg klarte å utsette ubehagelighetene med et halvår. Det er ett år siden jeg EGENTLIG skulle vært der og fikset dette. Men da ringte jeg og utsatte. Og utsatte igjen. På ubestemt tid. Lirte av meg den berømte frasen "JEG ringer DEG". Vi har vel alle hørt dén før, har vi ikke?
Det gikk et år uten at jeg ringte. Så fikk jeg plutselig en sms med påminnelse om time påfølgende dag. Grunnet flytting, hadde jeg ikke mottatt noe timekort. Jeg ringte dem, og utsatte nok en gang. Men nå hadde jeg opparbeidet meg et hav av dårlig samvittighet ovenfor tannlegen min, og endte med å sette en dato i overskuelig fremtid. Februar.
Nå sitter jeg her, 1470 kroner fattigere. Røntgen, bedøvelse, fjerning av litt tannsten og bytte av en fylling. Blir fort penger av denslags. I tillegg har jeg satt opp en ny date for å bytte en annen fylling, men deretter blir det nok et år til neste obligatoriske sjekk. Samvittigheten min er delt. På den ene siden har jeg god samvittighet ovenfor tannlegen min nå (WHY???), ettersom jeg har holdt avtalen vår og attpåtil satt opp en ny. Men samtidig har jeg en bitter ettersmak som forplanter seg dypt ned i lommeboken og økonomien min.
Og jeg sitter fremdeles med et ubesvart spørsmål:
Hvorfor i videste verden har jeg samvittighetskvaler ovenfor tannlegen min???
Et av livets store mysterier, eller hva?
Jeg var nylig til tannlegen. Det var 1,5 år siden sist. Dengang da fikk jeg beskjed om at jeg hadde en løs fylling med antydning til hull, men jeg klarte å utsette ubehagelighetene med et halvår. Det er ett år siden jeg EGENTLIG skulle vært der og fikset dette. Men da ringte jeg og utsatte. Og utsatte igjen. På ubestemt tid. Lirte av meg den berømte frasen "JEG ringer DEG". Vi har vel alle hørt dén før, har vi ikke?
Det gikk et år uten at jeg ringte. Så fikk jeg plutselig en sms med påminnelse om time påfølgende dag. Grunnet flytting, hadde jeg ikke mottatt noe timekort. Jeg ringte dem, og utsatte nok en gang. Men nå hadde jeg opparbeidet meg et hav av dårlig samvittighet ovenfor tannlegen min, og endte med å sette en dato i overskuelig fremtid. Februar.
Nå sitter jeg her, 1470 kroner fattigere. Røntgen, bedøvelse, fjerning av litt tannsten og bytte av en fylling. Blir fort penger av denslags. I tillegg har jeg satt opp en ny date for å bytte en annen fylling, men deretter blir det nok et år til neste obligatoriske sjekk. Samvittigheten min er delt. På den ene siden har jeg god samvittighet ovenfor tannlegen min nå (WHY???), ettersom jeg har holdt avtalen vår og attpåtil satt opp en ny. Men samtidig har jeg en bitter ettersmak som forplanter seg dypt ned i lommeboken og økonomien min.
Og jeg sitter fremdeles med et ubesvart spørsmål:
Hvorfor i videste verden har jeg samvittighetskvaler ovenfor tannlegen min???
Et av livets store mysterier, eller hva?
tirsdag 14. februar 2012
Biologisk klokke..?
Begrepet "Biologisk klokke" har to betydninger. I dette tilfellet er det henvist til døgnrytme, ikke forplantningsinstinkt ;)
Men til saken:
I dag morges våknet jeg av fornøyd småbarnsbabbel fra andre siden av leiligheten. Jeg dro frem mobilen min og konstanterte at klokken var på slaget 06:00.
14. februar 2010 var en begivenhetsrik dag. De fleste forbinder det med Valentines Day, men for 2 år siden var det flere merkedager på en og samme tid.
Valentines Day.
Morsdag.
Fastelaven.
Kinesisk Nyttår.
Og, viktigst av alt: Milan Dexter kom til verden. Kl 06:00. På slaget.
Jeg tror nok klokken hans ligger noen timer foran resten av familien. I omtrent 2 år nå har han insistert på at det er morgen på tidspunkt hvor de fleste nyter dyyyyp koma-søvn. Eventuelt tidspunkt hvor en del av befolkningen ikke engang har plukket seg til sengs.
Det at han våkner ETTER kl 06 er med andre ord et forholdsvis nytt fenomen. Men det er umulig å være morgengretten når man våkner til et slikt sjarmtroll som Milan <3
I barnehagen er flagget heist for gutten vår, og han fikk en varm velkomst med gratulasjoner og klemmer. Det hang gratulasjonsballong (i papir) på plassen hans med glitter og stas, og hovedpersonen selv gliste så bredt at smilehullene lyste mot meg. I dag er det MILANS dag.
Men til saken:
I dag morges våknet jeg av fornøyd småbarnsbabbel fra andre siden av leiligheten. Jeg dro frem mobilen min og konstanterte at klokken var på slaget 06:00.
14. februar 2010 var en begivenhetsrik dag. De fleste forbinder det med Valentines Day, men for 2 år siden var det flere merkedager på en og samme tid.
Valentines Day.
Morsdag.
Fastelaven.
Kinesisk Nyttår.
Og, viktigst av alt: Milan Dexter kom til verden. Kl 06:00. På slaget.
Jeg tror nok klokken hans ligger noen timer foran resten av familien. I omtrent 2 år nå har han insistert på at det er morgen på tidspunkt hvor de fleste nyter dyyyyp koma-søvn. Eventuelt tidspunkt hvor en del av befolkningen ikke engang har plukket seg til sengs.
Det at han våkner ETTER kl 06 er med andre ord et forholdsvis nytt fenomen. Men det er umulig å være morgengretten når man våkner til et slikt sjarmtroll som Milan <3
I barnehagen er flagget heist for gutten vår, og han fikk en varm velkomst med gratulasjoner og klemmer. Det hang gratulasjonsballong (i papir) på plassen hans med glitter og stas, og hovedpersonen selv gliste så bredt at smilehullene lyste mot meg. I dag er det MILANS dag.
mandag 13. februar 2012
Høye forventninger
Jeg tror jeg har ødelagt eldstemann, hahaha!
Han hadde så fint gullkorn i går. Etter at minsten var lagt, skulle jeg, Marius og Attila spille brettspill. Marius løp på toalettet en tur, og da plopper det ut av eldsten:
"Jeg håper jeg vinner over Marius. Sånn at jeg kan komme på andreplass!"
Han sa det i fullt alvor med skikkelig iver, her var andreplass fullverdig med gull og topplassering på seierspallen. Førsteplassen var selvskrevet MAMMAS plass.
Jeg responderte med et spontant "Hæ, kan du gjenta det der?"
Jeg innså at familien vår gjerne ikke er helt A4. Og jeg minnes "gamle dager" da eldstemann var 4 år og gråt fordi mamma vant i Junior Buzz på Playstation, gang etter gang. Men det tok ikke lange tiden og mange samtalene før han innså at han, med hans alder og bakgrunn, skulle være kjempeglad for 2. plassen. Han lovpriset den, det var hans 1. plass. Og de gangene han vant over meg, var jubelen ekstra stor.
Ettersom årene har gått og han har tatt meg igjen på flere plan, trodde jeg egentlig denne livsfilosofien om 2. plassen var gått i glemmeboken. Men der tok jeg feil.
Jeg må likevel innrømme at jeg er glad han kan se gleden i å være nest best og ikke lar seg knekke av å ikke nå til topps for enhver pris. For jeg ser definitivt at konkurranseinstinktet og gløden er tilstede. Og i likhet med sin mor går seiersrusen til hodet på han ;)
Avslutningsvis må jeg innrømme at jeg ikke innfridde forventningene hans i går. Marius vant begge rundene, jeg og Attila byttet på å komme på 2. plass. Men Attila reflekterte ikke noe over det faktum at jeg IKKE vant, så det er en viss sjanse for at han også i fremtiden har store forventninger til mine prestasjoner...
Han hadde så fint gullkorn i går. Etter at minsten var lagt, skulle jeg, Marius og Attila spille brettspill. Marius løp på toalettet en tur, og da plopper det ut av eldsten:
"Jeg håper jeg vinner over Marius. Sånn at jeg kan komme på andreplass!"
Han sa det i fullt alvor med skikkelig iver, her var andreplass fullverdig med gull og topplassering på seierspallen. Førsteplassen var selvskrevet MAMMAS plass.
Jeg responderte med et spontant "Hæ, kan du gjenta det der?"
Jeg innså at familien vår gjerne ikke er helt A4. Og jeg minnes "gamle dager" da eldstemann var 4 år og gråt fordi mamma vant i Junior Buzz på Playstation, gang etter gang. Men det tok ikke lange tiden og mange samtalene før han innså at han, med hans alder og bakgrunn, skulle være kjempeglad for 2. plassen. Han lovpriset den, det var hans 1. plass. Og de gangene han vant over meg, var jubelen ekstra stor.
Ettersom årene har gått og han har tatt meg igjen på flere plan, trodde jeg egentlig denne livsfilosofien om 2. plassen var gått i glemmeboken. Men der tok jeg feil.
Jeg må likevel innrømme at jeg er glad han kan se gleden i å være nest best og ikke lar seg knekke av å ikke nå til topps for enhver pris. For jeg ser definitivt at konkurranseinstinktet og gløden er tilstede. Og i likhet med sin mor går seiersrusen til hodet på han ;)
Avslutningsvis må jeg innrømme at jeg ikke innfridde forventningene hans i går. Marius vant begge rundene, jeg og Attila byttet på å komme på 2. plass. Men Attila reflekterte ikke noe over det faktum at jeg IKKE vant, så det er en viss sjanse for at han også i fremtiden har store forventninger til mine prestasjoner...
onsdag 8. februar 2012
Stian Elholm
Det er utrolig fascinerende hvordan bittesmå handlinger kan føre til enorme tankerekker.
06:53:
Jeg hoppet av bussen. Den kjørte videre, fulgt av en tett rekke biler. Jeg gravde frem ID-kortet mitt fra vesken og festet det rundt halsen. Trafikken av biler opphørte, jeg kikket kjapt i begge retninger før jeg hastet over veien. De siste skrittene, nesten over, så jeg for meg et scenario hvor det kom en bil overraskende på og meide meg ned. I det minste ville det være lett å identifisere meg, der jeg lå med ID godt synlig.
Eller ville det?
Jeg kom til å tenke på Stian. Hvor utrolig ugjenkjennelig han plutselig var, der han lå vannrett i sykehussengen. Det var et helt feil perspektiv. Det var ikke sånn det skulle være, var det virkelig han? Jeg tror jeg fikk en kræsj i hjernen min der og da. Jeg så på ham, men jeg hadde vansker med å se at det VAR han. Han så annerledes ut. Væske i kroppen? Eller fortrengning fra min side?
Jeg har mange gode minner fra den altfor korte tiden jeg kjente han. Vi var kollegaer, vi var venner.
Jeg husker en lønningspils, musikken var høy og stemningen var høyere. Jeg husker nøyaktig hvilken låt som ble spilt, men ikke hva den heter. Jeg filmet rundt og rundt i rommet, alle var med på musikken. Noen pratet, andre danset. Gangsta' rap. Stian levde seg skikkelig inn, det ble en perfekt liten musikkvideo med han i hovedrollen. I ettertid sørget han for å slette filmen dessverre.
Det siste minnet er fra spillkveld hjemme hos meg. Vi spilte risk, Stian beslagla alltid de gule brikkene. Jeg husker jeg satt på fanget hans og han holdt rundt meg. Dette var siste gang jeg så ham.
Jeg var bortreist den helgen det skjedde. Jeg kom tilbake mandag til forskjellige forklaringer. Jeg skjønte ikke alvoret. Jeg trodde først han bare hadde blitt for full. Slått seg, havnet på sykehus. Men det var igrunnen riktig. Det var det som skjedde fredagen.
Det som derimot skjedde lørdag var langt verre. Han tok overdose. Heroin.
Jeg skjønner det fremdeles ikke. Jeg ante ingenting. Så satt jeg på sykehuset, holdt hånden hans. Gråt. Hele familien hans var der. Bestemoren gav meg bitene i puslespillet. Jeg innså at jeg ikke kjente Stians fortid. MEN, jeg ble kjent med ham slik jeg vil huske ham. En fantastisk gutt, med glimt i øyet. Humor. Omtanke. Fremtidsdrømmer og ambisjoner. En som la sjelen i å nå målene sine. Sosial. Og nydelig. Og han var bare 19...
Det tok lang tid før jeg rørte de gule riskbrikkene. Ingen andre fikk røre dem heller. De var hans.
Det er fremdeles slik at ingen andre får røre dem.
Nå er de mine.
06:53:
Jeg hoppet av bussen. Den kjørte videre, fulgt av en tett rekke biler. Jeg gravde frem ID-kortet mitt fra vesken og festet det rundt halsen. Trafikken av biler opphørte, jeg kikket kjapt i begge retninger før jeg hastet over veien. De siste skrittene, nesten over, så jeg for meg et scenario hvor det kom en bil overraskende på og meide meg ned. I det minste ville det være lett å identifisere meg, der jeg lå med ID godt synlig.
Eller ville det?
Jeg kom til å tenke på Stian. Hvor utrolig ugjenkjennelig han plutselig var, der han lå vannrett i sykehussengen. Det var et helt feil perspektiv. Det var ikke sånn det skulle være, var det virkelig han? Jeg tror jeg fikk en kræsj i hjernen min der og da. Jeg så på ham, men jeg hadde vansker med å se at det VAR han. Han så annerledes ut. Væske i kroppen? Eller fortrengning fra min side?
Jeg har mange gode minner fra den altfor korte tiden jeg kjente han. Vi var kollegaer, vi var venner.
Jeg husker en lønningspils, musikken var høy og stemningen var høyere. Jeg husker nøyaktig hvilken låt som ble spilt, men ikke hva den heter. Jeg filmet rundt og rundt i rommet, alle var med på musikken. Noen pratet, andre danset. Gangsta' rap. Stian levde seg skikkelig inn, det ble en perfekt liten musikkvideo med han i hovedrollen. I ettertid sørget han for å slette filmen dessverre.
Det siste minnet er fra spillkveld hjemme hos meg. Vi spilte risk, Stian beslagla alltid de gule brikkene. Jeg husker jeg satt på fanget hans og han holdt rundt meg. Dette var siste gang jeg så ham.
Jeg var bortreist den helgen det skjedde. Jeg kom tilbake mandag til forskjellige forklaringer. Jeg skjønte ikke alvoret. Jeg trodde først han bare hadde blitt for full. Slått seg, havnet på sykehus. Men det var igrunnen riktig. Det var det som skjedde fredagen.
Det som derimot skjedde lørdag var langt verre. Han tok overdose. Heroin.
Jeg skjønner det fremdeles ikke. Jeg ante ingenting. Så satt jeg på sykehuset, holdt hånden hans. Gråt. Hele familien hans var der. Bestemoren gav meg bitene i puslespillet. Jeg innså at jeg ikke kjente Stians fortid. MEN, jeg ble kjent med ham slik jeg vil huske ham. En fantastisk gutt, med glimt i øyet. Humor. Omtanke. Fremtidsdrømmer og ambisjoner. En som la sjelen i å nå målene sine. Sosial. Og nydelig. Og han var bare 19...
Det tok lang tid før jeg rørte de gule riskbrikkene. Ingen andre fikk røre dem heller. De var hans.
Det er fremdeles slik at ingen andre får røre dem.
Nå er de mine.
mandag 6. februar 2012
Såpeoperaen!
Jepp, jeg har konkludert med at livet mitt er mer innholdsrikt enn Hotel Cæsar,
og helt sikkert kunne blitt en skikkelig bra såpe.
Akkurat nå for eksempel, sitter jeg på jobb og blogger. Jeg har feber, vond hals og har tilbakelagt 2,5 timer oppstykket og delt søvn i natt, men det føles ganske bra. Jeg cruiser avsted på en god mix av paracet, hostesaft, adrenalin og sløvhet. God mix, som sagt :) Overraskende nok høres jeg ikke ut som Donald, selv om jobben min innebærer en del telefonprating.
Jeg har akkurat informert sjefen min om at jeg neste fredag skal i retten, ettersom jeg på sett og vis er blitt dradd inn i en omfattende sak av typen grovt bedrageri. Jeg bør kanskje understreke at jeg ikke er kriminell, og at dette er ufrivillig (Der var det understreket).
I tillegg har jeg en annen rettssak jeg i høyeste grad er involvert i, fordi jeg og eksen forsøker å bli enige om hvor sønnen vår skal bo. Jeg er absolutt ikke noe stolt av at det har gått rettens vei.
Og så har jeg et slankeprosjekt på gang, hvor jeg skal forvandle en bmi på 30,5 til en bmi på 22,5. Jeg er kommet til 28,8.
De siste 3 ukene har ungene mine (jeg har to) pådradd seg vannkopper, halsvirus, influensa, øyekatarr og mykoplasma. Ikke verst! Minsten er på 7. dag med feber (Det er der feberen min stammer fra), men nå begynner han å kvikne til og spise normalt igjen.
Jeg er en elendig forfatter. Jeg har ALLTID drømt om å gi ut bok, men konkluderte for flere år siden med at jeg ikke hadde nok livserfaring til å skrive noe fornuftig. Etterhvert har jeg innsett at det er nok ikke livserfaringen det står på, men min manglende evne til struktur og planlegging. Et felt jeg stadig finpusser på. Jeg har litt å hente der.
Og så er jeg forlovet da. På tredje året. Samboeren min fridde 9 dager inn i forholdet vårt, under en paraply i sidelengs regn midt i Bergen sentrum. Og bryllup? Det er foreløbig en fjern fantasi. MEN det skal realiseres en dag.
Vel, på tide å jobbe videre her. Nå er iallfall såpeoperaen igang.
og helt sikkert kunne blitt en skikkelig bra såpe.
Akkurat nå for eksempel, sitter jeg på jobb og blogger. Jeg har feber, vond hals og har tilbakelagt 2,5 timer oppstykket og delt søvn i natt, men det føles ganske bra. Jeg cruiser avsted på en god mix av paracet, hostesaft, adrenalin og sløvhet. God mix, som sagt :) Overraskende nok høres jeg ikke ut som Donald, selv om jobben min innebærer en del telefonprating.
Jeg har akkurat informert sjefen min om at jeg neste fredag skal i retten, ettersom jeg på sett og vis er blitt dradd inn i en omfattende sak av typen grovt bedrageri. Jeg bør kanskje understreke at jeg ikke er kriminell, og at dette er ufrivillig (Der var det understreket).
I tillegg har jeg en annen rettssak jeg i høyeste grad er involvert i, fordi jeg og eksen forsøker å bli enige om hvor sønnen vår skal bo. Jeg er absolutt ikke noe stolt av at det har gått rettens vei.
Og så har jeg et slankeprosjekt på gang, hvor jeg skal forvandle en bmi på 30,5 til en bmi på 22,5. Jeg er kommet til 28,8.
De siste 3 ukene har ungene mine (jeg har to) pådradd seg vannkopper, halsvirus, influensa, øyekatarr og mykoplasma. Ikke verst! Minsten er på 7. dag med feber (Det er der feberen min stammer fra), men nå begynner han å kvikne til og spise normalt igjen.
Jeg er en elendig forfatter. Jeg har ALLTID drømt om å gi ut bok, men konkluderte for flere år siden med at jeg ikke hadde nok livserfaring til å skrive noe fornuftig. Etterhvert har jeg innsett at det er nok ikke livserfaringen det står på, men min manglende evne til struktur og planlegging. Et felt jeg stadig finpusser på. Jeg har litt å hente der.
Og så er jeg forlovet da. På tredje året. Samboeren min fridde 9 dager inn i forholdet vårt, under en paraply i sidelengs regn midt i Bergen sentrum. Og bryllup? Det er foreløbig en fjern fantasi. MEN det skal realiseres en dag.
Vel, på tide å jobbe videre her. Nå er iallfall såpeoperaen igang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)