Soool! Og håp.

Står foran en ny uke, solen skinner og himmelen er blå. Neste uke er vinterferie, og eldstemann skal være med meg på jobb noen av dagene. Bihulebetennelsen jeg fikk forrige uke er på retur, hurrayy, så nå er jeg klar for ny uke ;) Skal ha ungene til bestevenninna mi her fra i morgen av igjen, mens hun forsøker å bli frisk. Jeg kjenner hvor utrolig heldig jeg er og hvor takknemlig jeg er for at livet mitt er akkurat slik det er. Jeg lover å ikke rulle meg i selvmedlidenhet dersom jeg blir sliten. Eller får en liten influensa. OK, får jeg omgangssyken, så kommer jeg nok til å synes synd på meg selv. Men jeg slipper ligge på sykehus. Jeg slipper engste meg for morgendagen. Jeg er ikke tappet for energi.
Og det er jeg ufattelig takknemlig for!

Livet mitt er godt. Jeg føler meg trygg. Jeg er komfortabel i rollen som enslig. Singel. Jeg er absolutt ikke ensom av den grunn. Jeg har verdens beste sønner, verdens beste familie, og verdens beste venner. Jeg har omsider fått medisinene mine på blå resept, så nå har jeg overskudd og energi og føler meg endelig som et komplett og fungerende menneske.

Dette er ikke ment som et "livet mitt er så fantastisk bra at jeg driter regnbuer og alle andre kan bare gå og visne i skam"-innlegg. Det er en refleksjon over livets lyse sider. Om å utvise takknemlighet for hva man har. Ofre noen tanker til dem som ikke har det noe lett, ikke klage over småting når livet består av så ufattelig mye mer.

Så en liten oppfordring: Bruk neste uke på å TENKE litt. Vis dem rundt deg hvor mye de betyr for deg. Er du sliten? Det er bare en midlertidig tilstand. Lirer man av seg en skyllebøtte til noen fordi man selv er sliten, vil skyllebøtten gjøre mer langvarig skade enn utmattelsen man selv føler der og da.

Har du fått en parkeringsbot? Da parkerer du kanskje et annet sted neste gang ;) Det svir kanskje i lommeboken. Ikke la det gå innover deg, ikke la det ødelegge humøret ditt. Ikke end opp med å ta det utover noen andre.

Dette er bare to eksempler. Men parkeringsbøter, noen timer tapt nattesøvn pga våkne unger eller støyende naboer, andre sure mennesker som har en dårlig dag og syder av eder og galle... Ikke ta det innover deg. Ta det til etterretning, men ikke la det påvirke deg negativt. Sett ting i perspektiv. Det er ubetydeligheter. Vær takknemlig for livet. Og er du ikke fornøyd, er det helt opp til deg å endre på det. Bryt noen rutiner, lag deg gode vaner. Få litt nye impulser. Ta kontakt med en venn du ikke har sett på lenge. Ta et kveldskurs for å lære et nytt språk.

Jeg er ingen ekspert innen livsvisdom. Men jeg forsøker å tenke positivt. Ha en lang lunte. Og det fungerer for meg. Jeg har som sagt en fantastisk god venninne som har tilbragt tid på sykehus, og har et nytt opphold foran seg. Som ikke vet hva morgendagen bringer. Som er veldig syk og fortvilet og definitivt ikke har det lett. Da er det vanskelig for meg å se meg i speilet uten å spørre meg selv hvordan JEG kan klage og synes synd på meg selv for bagateller og småting. Alt annet blekner. Det blir ubetydelig. Man blir takknemlig for livet sitt, fordi man har oversikten. Ingen vet nøyaktig hva som venter rundt neste sving, men de fleste har en viss forventning. Og det er nok der den største utfordringen ligger for oss mennesker. Det største problemet av dem alle, det som gjør mest med psyken og livsgnisten og overskuddet: Når man ikke vet hva som venter rundt neste sving, men ikke har noen håp om at det blir noe bra.

Det er håpet om en vellykket morgendag som driver oss alle. Håpet om bedre tider. Håpet om å bli frisk, få fast jobb, lønnsforhøyelse, få barn, få nye venner, få jackpot i lotto, få et bedre liv. Håpet om at alle nedturer skal bli til oppturer. Håpet om at familiemedlemmet med nyoppdaget kreft skal bli frisk. Håpet om at det ikke angår noen du kjenner når du leser om en ulykke i avisen. Håpet om at de dårlige nyhetene du fikk, bare var en vond drøm.

Vi trenger å tro på morgendagen. Mister man håpet, så mister man alt.

From Beauty to Beast!

Velkommen til vårens *host* sminkekurs, ført i boken av selveste Linda!

Ekte skjønnhet kommer innenfra hevder mange, så da velger jeg å stå frem usminket, proppet med "naturlig skjønnhet" *hrrrk* ettersom jeg er et fantastisk godt forbilde ;)

 

 

TRINN 1:

 

FØR du begynner må du huske følgende:

 

Vask håret, tørk det i et håndkle, drep det med hårspray. MASSE hårspray. Legg deg til å sove mens det lufttørker. Deretter smører du inn ansiktet med masse fuktighetskrem så det glinser godt. Du har ikke nok fuktighetskrem før kvisene spontan-popper frem.

 

TRINN 2:

Glatt håret med en skikkelig varm glattetang. Hårsprayen har gjort forarbeidet, så mest trolig må du børste ut håret så det ikke skal stå rett ut eller rett opp. All fuktighetskremen gir deg et naturlig highlight i ansiktet, dette skal duses ned etter hvert.

 

 

 

TRINN 3:

 

Sleng på litt sparkel (også kalt Foundation på pent, eller brunkrem for de som er litt mindre bevandret i kosmetikkens verden). Deretter skal du dempe ned den selvlysende glansen med MASSE pudder. Ikke gi deg før du har fremprovosert et kraftig nys!

 

 

 

TRINN 4:

 

Dobbeltsjekk at du ikke nøs bort alt pudderet igjen...

 

 

 

TRINN 5:

 

På tide å drikke seg pen! Styrt en sixpack, du har 5 minutter på deg.

 

 

TRINN 6:

 

Klæss på litt for mye sminke og leppestift og forsøk å se deeeeeilig ut. Husk å vise kløft.

 

 

 

TRINN 7:

 

Innse at du ikke er deilig, og gå for å se søt og uskyldig ut i stedet :D

Drikk deg litt ekstra søt før du går på byn og leker snerpete brunkremtøs.

 

 

 

 

WELL DONE!

 

Neste gang skal vi se nærmere på hvordan man steker egg uten å knuse plommen.

Følg med, følg med!

 

Fra skrukk til sprek!

2013. Et nytt og bedre liv.
Har ikke kommet igang med planen min skal jeg være ærlig (den som gikk ut på å ha et sunt kosthold og få masse mosjon), det har røket med uforskammede mengder is, sjokolade og digg. Men de ukene jeg er barnløs, gidder jeg sjelden lage noe skikkelig middag. Så her er jeg jo-jo, ja... Nå har jeg bestemt meg for at NÅ, nå SKAL jeg! I går pakket jeg med ferskt treningstøy på jobb, klistret opp info om at jeg skulle trene på facebooken min, og tvang meg selv ned i treningsrommet. Og, skrekk & gru! Det var folk der! Jeg pleier alltid ha det for meg selv! ("Alltid" betyr altså de 2-3 gangene jeg har benyttet meg av treningsrommet den tiden jeg har vært ansatt her) (1,5 år)

Jeg gikk på tredemøllen, satte den på 6 % stigning og 6 km/t. Rask gange. Kjente at jeg fort ble rød i ansiktet, og måtte kaste gensern. Meg, og 4-5 sporty mannemenn. Hurrayy. Hva skjer? Joda.. han ene fyrer opp tredemøllen ved siden av meg. Bånn pedal, ikke noen myk start der i gården. Rett på løping! Ja... jeg har et håpløst konkurranseinstinkt. Så jeg måtte jo øke tempoet selv. Trykket febrilsk på vekselvis "øke tempoet" og "fjerne motbakkefølelsen totalt" til jeg kom opp i lett jogg. 9-10 km/t. Piiiinte meg selv til jeg hadde fjernet 100 kcal og hadde tilbragt 13 minutter i "rødsprengt hummer"-modus.

Så vandret jeg videre til romaskinen. Den stod på nest tyngste nivå. Satte meg ned, dro lekent og lett i snoren og tenkte "Hah! Piece of cake!" (Var det noen som sa "famous last words"...?) Det tok meg et lite minutt å innse at jeg brukte den helt feil, og at jeg faktisk måtte spenne godt fra og dra til. ÅHHERREGUUUUD! Jeg pustet som en blåhval, lirket løs en fot og lente meg diskrét frem. Flikket nålen ned på "ikke så veldig tungt", og sveipet tilfeldigvis innom menyen hvor jeg nedjusterte ønsket tidsbruk fra 15 til 3,5 minutter. Kan ikke risikere å ende opp med hjerteinnfarkt. Hadde jeg trengt munn-til-munn, ville samtlige kandidater vært 50+ og dryppet av svette. Ergo: Intet alternativ.

Jeg forlot romaskinen etter noen intense minutter som føltes som timer, og observerte i øyekroken at en svett mannemann kapret maskinen og kjørte den opp i maksimal tyngde.
Gikk litt rådvill rundt, endte opp med å trene litt mage, rumpe og lår (ante ikke at jeg hadde muskler der engang, men den sviende følelsen av lyskestrekk gav meg en solid påminnelse om at jeg faktisk består av kjøtt på innsiden, og ikke bare stekesmør.

Til slutt var alle unntatt èn borte. Han tok noen runder på apparatene før han svingte seg opp i noen håndtak som var festet i høyden og tok en solid runde pull-ups. Ja. Jeg stirret. Han er eldre enn pappa. Jeg sverger. Det så dritenkelt ut! Jeg oppdaget at jeg hadde utbrutt et "Wow" og fanget oppmerksomheten hans. Så jeg fulgte opp med å forklare at "det der hadde aldri jeg klart". Han hadde visst hatt en lang pause, og da han begynte på igjen hadde han klart 2. Men det var han fornøyd med, og derfra hadde det bare gått bedre og bedre.
Jeg nevnte konkurranseinstinktet mitt, og at nå MÅTTE jo jeg også forsøke så snart jeg var på egenhånd. Men han burde ikke bli forbauset om jeg ble funnet dagen etter med brukket lårhals...

I dag møtte jeg han igjen i kantinen, han sa det var gledelig å se at jeg fremdeles var like hel. Og jeg kunne "stolt" (mest flau) informere om at jeg hadde klart en halv pull-up. Så nå er målet mitt å klare 5 før sommeren.

Så, hey, jeg brakk ikke lårhalsen i går, ergo får jeg gjøre et nytt forsøk i dag ;)
Ja, jeg syntes faktisk det var veldig gøy. Så nå bærer det ned i treningsrommet ;)