Nå har jeg omsider skaffet meg månedskort på bussen. Og parkeringsoblat for kollektivreisende. Medium begynner på ungdomsskolen om halvannen uke, og det er betryggende å vite at jeg har bilen i nærheten av skole og barnehage om det skulle være noe.
Jeg har blitt mye flinkere å busse. Og da jeg innså at jeg kunne sette fra meg bilen på et praktisk sted, ble det plutselig aktuelt å bruke kollektivtransport.
Men... Jeg innser at jeg er ganske urutinert. Jeg har jo tatt buss til og fra hjemmet noen ganger etter vi byttet kontorlokale og mistet de gamle parkeringsplassene, men det har vært svært så sporadisk og jeg har stort sett holdt meg til den ene linjen som går direkte mellom hjem og sentrum.
Derfor får jeg stadig flashback til dengang jeg flyttet til Bergen fra bygda for 15 år siden. (Jeg har faktisk 15-års jubileum som wannabe-bergenser i disse dager!). I min lille bygd hadde vi ikke så mange bussholdeplasser. Jeg kommer bare på to busskur i farten: Ved den gamle skolen min og den lille nærbutikken. Ellers stilte man seg bare opp i veikanten og praiet den i forbifarten (det var ikke engang så nøye hvilken side av veien, bare man signaliserte til sjåføren at man skulle være med). Skulle man av, var det ikke engang nødvendig å trykke på stoppknappen. Sjåførene kjente alle passasjerene på fornavn (I tillegg til hele slektstreet deres) og visste nøyaktig hvor man ønsket å gå av.
Jeg husker den gangen jeg og søsteren min hadde vært hos min eldste tante og skulle ta buss hjem igjen til foreldrene våre. Vi gikk ned i veien og stilte oss opp på det første stoppet vi kom til. Minutter senere freste bussen forbi - på motsatt side av veien, og ignorerte oss fullstendig. Heldigvis hadde tanten min holdt et øye med oss, så hun fikk sendt avsted noen som plukket oss opp og råkjørte etter bussen. Det var rimelig flaut å innse at vi var så bondeknøler at vi ikke engang visste at det fantes en riktig og en gal side når man skulle med bussen... Til mitt forsvar var vi ikke så gamle, men det var pinlig nok til at jeg aldri har glemt det.
Og så har vi den tiden like etter jeg flyttet til Bergen som nesten-18-åring. Jeg gikk uten briller, selv om det medførte en del ulemper for meg. Jeg hadde ødelagt mine gamle briller flere ganger da, men det fantes alltid en optiker som klarte å benke dem ut igjen. Jeg brukte dem innimellom riktignok, som feks om jeg skulle på kino. Men jeg følte meg skikkelig lite kul med brillene.
Jeg husker forresten godt hele Matrix-perioden... Den første filmen ble produsert i 1999 om jeg ikke husker feil, og plutselig gikk "alle" i lange skinnfrakker. Jeg var ikke noe unntak. Jeg hadde alt mulig i lommene mine og klarte å slite hull i den ene. Med det resultat at jeg stadig glemte meg og dyttet ting i lommene, og bunnen av frakken ble fylt opp av stuff. En av gangrene jeg stakk armen ned i frakken for å fiske opp hittegodskontoret mitt, fant jeg en sammenkrøllet ball som hadde ligget der VELDIG lenge og lignet mistenkelig mye på brillene mine... (Jada, de overlevde faktisk det også. Men jeg tror jeg har bidratt til at en del optikere og andre i bransjen har sett det meste...)
Og så var det alle disse bussene da. Uten briller klarte jeg ikke lese hva som stod på bussene, og det resulterte i at jeg flere ganger gjettet vilt og endte opp på steder jeg aldri hadde sett før. En gang skulle jeg ta en buss fra skolen til sentrum. Det viste seg at den ikke skulle til sentrum likevel, og var en ekspressbuss med "kun påstigning" på skiltet. Da den svingte av like før sentrum og var i full fart mot Laksevåg, benyttet jeg sjansen til å hoppe av da en passasjer ble sluppet ombord. Jeg var fremdeles uvitende om at det var en "kun påstigning"-buss og hadde litt panikk fordi sjåføren ignorerte at jeg plinget for å slippes av. Det endte med at sjåføren kom bak og skjelte meg ut fordi jeg ikke skulle satt meg på bussen i utgangspunktet om jeg ikke skulle til endestasjonen. Whooops...
I dag fikk jeg som sagt litt flashback til min første tid i Bergen. Full forvirring. Jeg bruker heldigvis briller på heltid nå. Innbiller meg at det får meg til å se litt eldre og smartere ut, selv om flertallet av kollegaene mine har tippet på at jeg er i første halvdel av tyveårene.
Anyway, jeg parkerte på kollektivparkeringen, fisket frem løperhjulet (sparkesykkelen) og satte kurs mot bussterminalen. Kort tid etter kom en buss merket med "19 - Bergen Sentrum". Jeg satte fart mot den og kom meg ombord. Ingen av de andre på terminalen brydde seg om den, så jeg tenkte at de sikkert skulle lenger avsted. En halv rundkjøring senere innså jeg at det trolig var JEG som fikk den lengste reisen. Dere vet uttrykket "melkerute"? Jeg trenger vel ikke si så mye mer. Jeg visnet innvendig da vi kjørte ut av den første rundkjøringen og vurderte alternativene mine: Fremstå som en løkrull og hoppe av på første stopp, beine tilbake til terminalen og smile brydd til de andre menneskene som jeg nærmest hadde sprintet forbi for å rekke frem til bussen? Eller svelge stoltheten (sammen med muligheten for å komme tidsnok på jobb) og slå meg til ro med at bussen tross alt ender opp i Bergen Sentrum, og ikke langt ute i villmarka? Det ble det siste.
Jeg fiklet litt med mobilen, men etterhvert svingte vi inn på ukjent territorium. Da ble jeg litt nysgjerrig og kikket ut vinduet i stedet. Vi befant oss nemlig på en vei jeg hadde hørt mye om, men aldri sett selv. En potensiell vei dersom jeg en gang finner ut at jeg skal sykle til jobb. Og like før veien tråklet seg inn på kjent territorium igjen, passerte vi et lite vann. Da var det opp med mobilen igjen for å Google litt. Og jeg fikk bekreftet at det skal være mulig å fiske der, så da blir Medium glad. Gratis for barn under 18 år. En sykkeltur hjemmefra.
Jeg kom bare 7 minutter for sent til jobb, men jeg skal aldri mer la meg lure av "19 - Bergen Sentrum" igjen. Tror jeg.
Jeg kom uansett frem og fikk satt meg foran PCen før solen stod opp. Soloppgangen var like nydelig i dag som i går, selv om bildene med mobilen ikke klarer fange opp de riktige fargene når solen står rett i mot (bak et florlett slør av skyer og dis). Bildene blir grågrønne og egner seg ikke spesielt godt til noen ting. Og nok en gang lengter jeg tilbake til kameraet og foto-valgfaget jeg hadde på ungdomsskolen. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde et skikkelig kamera og i tillegg hadde kunnskapen jeg trengte for å bruke det skikkelig. Men det har jeg ikke, og derfor endte ikke denne posten med å inneholde et bilde og en avhandling om "morgenstemning" og alt sånt (#Hashtag#tidligpåjobb#soloppgang#etc#etc#) (Jeg kommer neppe noen gang til å ha en A4-side med hashtags under et bilde anyway).
Men det er sikkert like greit. Bussing kan være vel så verdt å skrive om :)
